Teologen som ble frelst av filmen


Den nye spillefilm- og dramakonsulenten i Norsk filminstitutt, Anne Borggaard Sørensen, ønsker tydelighet fra norske film- og serieskapere, og lover å kvittere med det samme – på godt dansk vis.

Anne B. Sørensen (foto: NFI)
Anne Borggard Sørensen er nå på plass i stillingen som spillefilm- og dramakonsulent.
(Foto: NFI)

Samtalen med NFIs nye spillefilm- og dramakonsulent Anne Borggaard Sørensen begynner i teologien. Det var der det startet for henne, som student av blant annet religiøse skrifter og hva som skal til for å skape en medrivende fortelling. Jeg påpeker at danske film- og serieskapere har vært flinke til å ta tro på alvor – fra Carl Theodor Dreyers klassiske filmer til den prisbelønte tv-serien Herrens Veje, og hun sier seg hjertens enig. Men da jeg spør om hun savner åndelige dimensjoner i norsk film – vi kan jo ikke vise til noen tilsvarende spirituell interesse hos våre filmskapere – ser hun litt vaktsomt på meg.

– Én ting har jeg lært fra mine år her i Norge, og det er at du ikke kan spøke med kristendom. Det kan man i Danmark. Åndelighet er viktig i så mange sammenhenger, men jeg studerte ikke for å bli prest. Jeg hadde vel en mer samfunnsmessig interesse av hva kristendommen innebærer. Jeg studerte det nye testamentet på oldgresk og det gamle på hebraisk. Når folk spør meg om hvordan jeg havnet i filmen etter teologistudier, så pleier jeg å svare at den overgangen føltes naturlig – det handler i begge tilfeller om å studere og analysere tekster som er fortellinger. De dramaturgiske virkemidlene i fortellingen om Jesus er like interessante som en hvilken som helst film.

Du begynte filmkarrieren i Zentropa, men ikke som en ”småtte”, som var det selskapet kalte de interns som måtte tåle en ganske spesiell behandling…?

– Nei, jeg fikk jobb som producerassistent for Peter Aalbæk Jensen som den gang også var Suzanne Biers produsent. Dette var på den tiden da Lars von Trier vant Gullpalmen med Dancer in the dark. Før det hadde dogmefilmen ført dansk film til nye høyder, og den var også viktig for meg.

Hvordan har akkurat den perioden formet deg, tror du?

– Av dogmeperioden lærte jeg å ikke være redd for begrensninger, men se mulighetene som lå i det. At noen ganger er begrensningene til stor hjelp. Det handler ikke bare om økonomi, men om å lage regler som leder til at man tenker annerledes. Det utløste i hvert fall en veldig kraft i dogmefilmene.

Den som har fartstid fra den danske filmbransjen vil kanskje oppleve den norske som langt mindre konfliktfylt. Men er du god på å gi avslag, til å stå i stormen, som det heter?

 – Jo, vi dansker er mer direkte. Den danske språkbruken er gjerne tøffere. Men en god konflikt bør aldri bli personlig, og man skal være tydelig.

Det dummeste en ny konsulent kan gjøre er å komme med en ønskeliste av prosjekter. Men hva slags forventninger har du til jobben?

– Jeg oppfatter den norske filmbransjen som så sterkt nå, at min jobb blir å velge mellom mange bunnsolide søknader. Det blir hovedutfordringen. De siste 15 årene har jeg sett hvordan den norske bransjen har hevet seg kvalitetsmessig i alle ledd. Det er også noe av grunnen til at jeg søkte denne stillingen nå – jeg opplevde at jeg var klar for den. Jeg ser virkelig fram til å ta over stafettpinnen etter Silje Riise Næss som har gjort en veldig god jobb de siste årene.

– Jeg har selvsagt ingen konkrete ønskemål til hva slags prosjekter jeg forventer. Men jeg er opptatt av at filmskaperne tilnærmer seg prosjektene med en ærlighet – både overfor valg av tema og fortellerform, og ikke minst: hvem man forteller for. Er det relevante historier? Som filmskaper må du ha en oppfatning om hvem du vil nå, du må drive research på ditt publikum. Det verste en filmskaper kan gjøre er å skuffe sitt publikum.

De små og mellomstore kinofilmene sliter på kino. Hva skal til for at disse skal kunne oppnå større gjennomslag på kino?

– Lansering og distribusjon er helt avgjørende, for der har mye endret seg på få år. Det er jo ikke min jobb, men jeg ser hvor viktig det er. De siste par årene har jeg jobbet med digitale plattformer utenfor filmbransjen, og sett hvordan audiovisuelle historier fortelles på flere nivåer i dag.

Var det derfor du tok jobben som leder for digitalt innhold hos Splay – for å riste av deg den følelsen mange over 40 har om at vi risikerer å bli noen dinosaurer?

– Jo, det kan du godt si. De siste årene har jeg opplevd å ligge fremst i skyttergraven i forhold til den digitale utviklingen. Det har vært spennende, på godt og vondt. Det har gitt meg innsikt i hvordan og hva som lages av egenprodusert innhold hos særlig de unge, både i forhold til strømming, YouTube og sosiale medier.

Det har en stund vært debatt rundt konsulentordningen; det er nå blitt så mange kriterier og hensyn som skal innfris at noen frykter at hele ordningen er blitt utvannet. Hvor stor innflytelse har egentlig en konsulent i dag?

– Det er et godt spørsmål. Men jeg skal kjempe for de prosjektene jeg har tro på. Jeg vet at jeg er pålagt å ta hensyn til alle disse boksene som skal krysses av. Men et hvert prosjekts DNA trumfer alle slike bokser om det har de rette kvalitetene, da skal ikke boksene alene bestemme om det blir noe av. Da er jeg villig til å kjempe for dette prosjektet.

Ville Lars von Triers første filmer, som TheElement of Crime gått gjennom nåløyet hos konsulentene og kinodistributørene i dag? Han er jo et eksempel på en filmskaper som kanskje ikke tenker så mye på hvor mange han vil nå ut til?

– Kanskje ikke Element of Crime, det er vanskelig å si. Men vi har en ordning for den kunstnerisk skjønnsvurderte filmen som absolutt åpner veien for denne typen filmer. Men det er klart at for distributørene er denne typen film annerledes i dag enn den gangen. Publikum har endret seg, kravene har endret seg. Men det er fortsatt plass til den mindre filmen. Men den må henvende seg til publikum, den må fortelle noe grunnleggende om det å være menneske, den kan ikke lukke seg inne. Den skal ikke bare være et personlig uttrykk, men ha en relevans, speile en tid og formidle noe universelt.

Vi ser stadig flere filmfolk emigrere til dramaformatet, av mangel på finansieringsmuligheter innen kinofilmen. Hva vil du synes om at Lukas Moodysson, som nå lager dramaserie for HBO Nordic, aldri mer skulle vende tilbake til kinofilmen?

– Det ville i så fall vært trist. Jeg er kjempeglad i Moodyssons filmer. Men det må ikke bli slik, det bør være en balanse som gjør det mulig for våre fremste filmskapere å veksle mellom formatene. Det vil jeg gjøre mitt for at vi kan oppnå. Men samtidig tror jeg at det er sunt for filmregissører å jobbe med dramaformatet, jeg tror det er skjerpende. Jeg tror spillefilm og dramaformatet vil leve godt side om side i lang tid framover.

Artikkelen ble publisert på Rushprint 27. mars, og er gjengitt med tillatelse. 

 
Legg inn kommentar

Vennligst oppgi ditt navn

Ditt navn er påkrevd

Vennligst oppgi en gyldig epostadresse

En epostadresse er påkrevd

Vennligst legg inn din melding

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Besøks- og postaddresse:
Kronprinsens gate 17
0251 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Epost: post@dramatiker.no
Org nr: 971 287 188

Dramatikerforbundet © 2019 Alle rettigheter. | Personvernerklæring | Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.

WordPress fra wp-hosting.no