Setter konvensjonelle metoder i krise


Årets vinner av Ibsenprisen, Demian Vitanza, hadde behov for å gå inn i noe emosjonelt og trøstende da han skrev Tyngde.

Stykket Tyngde, som Demian Vitanza fikk Ibsenprisen for, kommer opp i Østfold, Vestfold, Innlandet, på Vega scene og Cornerteateret i Bergen i 2020. (Foto: Aschehoug)

Stykket er beskrevet som et scenedikt med et sterkt og nært narrativ, som tar utgangspunkt i det dokumentariske og personlige. Samtidig er det gitt en teatral forskyvning som gjør at stoffet oppleves allmennmenneskelig og gjenkjennelig.

Det var etter å ha skrevet romanen Dette livet eller det neste at behovet for å skrive noe følelsesladd meldte seg. Romanen, som er en førstehåndsskildring fra en Syria-farer som sitter fengslet i Norge, hadde rett og slett gjort Vitanza tynget.

– Det var et tungt og krevende tema – og jeg kjente på behovet for å gjøre noe godt og trøstende. Et sted hvor det var lov å gå inn i følelsene og lov til å spille på det emosjonelle. Jeg ville også at stykket skulle ha en slags forløsende effekt hos publikum, forteller Vitanza.

Scenedikt fra det hinsidige

I utgangspunktet hadde han en idé om å skrive en historie rundt Terje Strømdahl og hans avdøde ektemann.

– Men Terje var opptatt på det tidspunktet, noe som gjorde at jeg måtte tenke nytt. Resultatet ble en historie om en ung jente som lar en stemme snakke gjennom seg. Gjennom henne får publikum høre om en spontanabort og et kjærestepars påfølgende mørke – og ikke minst deres tap av framtidsutsikter. Da jeg hadde skrevet denne historien var Terje klar for å snakke om den opprinnelige ideen – og dette bidro til en del to av samme forestilling.

Tyngde ble til to scenedikt fra det hinsidige. Ett fra før livets begynnelse, det andre fra etter livets slutt. Det ene sett fra plantenes perspektiv, det andre fra verdensrommet.

Mer motstand i dramatikk

Det er Terje Strømdahl selv som står på scenen og forteller den andre historien; en kjærlighetshistorie som ofte er umiskjennelig lik hans egen. Det handler om et liv preget av utenforskap, sykdom og en stor kjærlighet. Fortellingen blir fortalt gjennom munnen på den gjenlevende ektemannen.

– I begge fortellingene er det kjærlighet og lengsel som tvinger oss inn i perspektivene, fordi man aldri vil slutte å lete etter noen man har elsket og mistet, sier Vitanza.

– Du skriver både litteratur og dramatikk, hva tenker du er de største forskjellene mellom de to sjangrene?

– Jeg pleier å si at når jeg er dritlei av folk, skriver jeg litteratur, og når jeg er dritlei av å jobbe alene, driver jeg med dramatikk, men det er selvfølgelig mer ved det enn som så. Først og fremst tenker jeg at det er mer motstand i dramatikk. Teksten skal inn i et rom, inn i en kropp – og skape problemer for denne kroppen og publikummet. Samtidig er jeg opptatt av å bryte mot metoder innenfor teatertradisjonen. Det kan handle om hva ideen om en karakter er – og ikke minst hva tid og rom er. 

Konvensjonelle metoder i krise

For Demian Vitanza lar seg sjelden begeistre for teater.

– Og det er litt rart, for alle elementene – rom, kropp, tekst og stemme – interesserer meg. Tyngde er i bunn og grunn to monologer, men karakterene spiller ikke seg selv. De spiller begge karakterer som igjen har andre karakter som snakker gjennom seg. På toppen av det hele har historien som Terje Strømdahl framfører selvbiografiske elementer som utfordrer enda mer. Så hvordan forholder man seg til tekst når det som sies egentlig kommer fra karakteren på scenen, men bare snakker gjennom denne kroppen? Slike ting interesserer meg, fordi dynamikken som oppstår blir interessant når kroppen kommer fra et sted og teksten fra et annet.  Stemmen blir på en måte der de møtes – det blir slagmarken. Og jeg tenker at disse motsetningene gjør at man forstår kropp og tekst på en annen måte.

– Så du spenner ben på det konvensjonelle teateret?

– Jeg prøver i hvert fall å sette de konvensjonelle metodene i en slags krise. Det har også vært spennende å involvere regissør Simon Boberg i prosjektet, som i motsetning til mange norske regissører virkelig tar tekst på alvor. Norsk teater er etter min oppfatning ikke tekst-tungt, kanskje tvert i mot tekstsvakt, i den forstand at det er svakt på fortolkning av tekst. Men det finnes selvfølgelig hederlige unntak.

Legg inn kommentar

Vennligst oppgi ditt navn

Ditt navn er påkrevd

Vennligst oppgi en gyldig epostadresse

En epostadresse er påkrevd

Vennligst legg inn din melding

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Besøks- og postaddresse:
Kronprinsens gate 17
0251 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Epost: post@dramatiker.no
Org nr: 971 278 188

Dramatikerforbundet © 2019 Alle rettigheter. | Personvernerklæring | Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.

WordPress fra wp-hosting.no