Rawdna Carita Eira


– Hjemme sitter jeg foran et stort vindu med utsikt over Kautokeino-elva, vidda og Bealljáš, et gammelt, hellig fjell.

Rawdna Carita Eira. Foto: Bente Monica Hætta

Rawdna Carita Eira. Foto: Bente Monica Hætta

RAWDNA CARITA EIRA

Født 1970, bor i Guovdageaidnu/ Kautokeino

Hva holder du på med nå?

Jeg har akkurat kommet hjem etter premiereuke for prosjektet «Duvvene – Lengst der ute» – en sangsyklus på 10 sanger på sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk som tar oss med til et knippe av øyene i Nordland fra Røst i Nord til Torghatten i sør. Musikk i Troms produserer prosjektet, komponist Håvard Lund og jeg har jobbet sammen på tekst og musikk, og solist er fantastiske Marja Helena Fjellheim Mortensson. I dag har jeg en dag hvile, og så skal jeg fortsette arbeidet med en ny konsertforestilling om joikens historie og den samiske folkemusikkens funksjon før og nå. Forestillingen produseres av Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš og har premiere på Riksscenen 18.januar. I tillegg finpusser jeg på stykket «Snøklokker/Muottadivggážat» som er en fortelling fra det østlige Sápmi – om å leve i grenselandet mellom Russland, Finland og Norge og skal settes opp av Ferske Scener i Tromsø.

Hvordan ser arbeidsplassen din ut?

Det varierer, men det som alltid er tilstede er en haug ordbøker på nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk og laptopen min. Hjemme sitter jeg foran et stort vindu med utsikt over Kautokeino-elva, vidda og Bealljáš, et gammelt, hellig fjell. Men aller helst sitter jeg og skriver ved et åpent vindu ved havet, på kysten av Sør-Helgeland, mot Barentshavet eller ved Breidafjord på Island. Og mye av tiden går også med i mørket i teatersalen på Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš der jeg jobber som inspisient.

Din største kunstopplevelse?

Det var i 1986. Jeg var 16-år gammel, hadde jobbet 9-timersdager på fiskemottak hele høsten og skaffet nok penger til å reise fra Brønnøysund til Oslo for å se «My fair lady» på Chateau Neuf med Dag Frøland, Mari Maurstad, Henki Kolstad og Sølvi Vang. Jeg glemmer det aldri! Eller da jeg åtte år gammel så operaen «Carmen» på TV for første gang – følelsen av å bli dratt inn i denne annerledes verdenen og så fullstendig oppslukt at jeg ikke klarte å røre meg. Og – når bestefar og mamma joiket mens vi arbeidet på fjellet, langt borte fra verdenen utenfor.

Hvilket ord mangler i den norske ordboken?

Ordene for de to samiske ordene «vuoiŋŋalašvuohta», som inneholder både tro, ydmykhet, respekt, kommunikasjon og en erkjennelse av at du som menneske er en del av naturen/landskapet du lever i, på samme måte som det er en del av deg. Og «verddetvuohta» som er et forpliktende, vennskapelig og gjensidig samarbeidsforhold på like vilkår. En gammel ordning som har vært en viktig del av å leve godt sammen.

Hvilket medlem går pinnen til?

Mette Brantzeg som er spennende å jobbe sammen med, og som har betydd mye for meg i mitt arbeide med scenetekst.

Forsidefoto: Johan Mathis Gaup
Legg inn kommentar

Vennligst oppgi ditt navn

Ditt navn er påkrevd

Vennligst oppgi en gyldig epostadresse

En epostadresse er påkrevd

Vennligst legg inn din melding

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Postadresse
Postboks 579 Sentrum
0105 Oslo

Besøksadresse
Rådhusgata 7
0105 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Telefaks: 22 42 03 56

Forbundet: post@dramatiker.no

Dramatikerforbundet © 2018 Alle rettigheter. Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.