Prisgitt andre


 I Meg nær, som går på Nationaltheatret denne våren, har Arne Lygre tatt for seg avhengigheten til andre mennesker. 

Arne Lygre (Foto: Marika Enstad)

Arne Lygre (Foto: Marika Enstad)

Som mange ganger før var det visualiseringen av en konkret situasjon som satte i gang skriveprosessen.

– Jeg så for meg et menneske som det var noe fortapt ved, en som trengte å bli ivaretatt. Dette mennesket ble så sett av en annen som det også var noe rådløst ved. Og denne grunnsituasjonen, de to menneskene i drift som huket seg sammen, ble begynnelsen på Meg nær, forteller Lygre.

– Så begynte du å skrive ut replikkene dem i mellom? 

– Ja, det er nødvendig for meg å skrive ut reell tekst helt fra start. Jeg kan ikke skisse ut historier på idéplan. Jeg skriver replikker som etter hvert utvikler seg til scener. Det er en ganske møysommelig prosess. Sakte oppstår tekstens univers.

Erstattet av en eldre kvinne

Hovedkarakteren i Meg nær er en kvinne på rundt 40, men i begynnelsen av skriveprosessen var den første hun traff på en yngre gutt. Men så skjedde det noe interessant. Lygre fikk en henvendelse fra fotograf Signe Marie Andersen, som ville at han skulle skrive en dramatisk tekst til en fotobok i emning.

– Jeg hang meg opp i et av hennes bilder; det var noe ved en eldre kvinne som interesserte meg – og jeg skrev henne inn.

– Den unge gutten ble altså erstattet av den eldre kvinnen? 

–Ja, men når man endrer noe så diametralt er det viktig å kjenne etter hvor det bærer, så da måtte jeg vurdere hvorvidt det var et riktig valg en stund. Jeg ønsket å finne ut hvorfor disse to var i drift – og slik ble det til at den ene karakteren hadde mistet sin mor. Så kom tanken om et slag by proxy-element – hvor de illuderer at de er mor og datter, og gjennom denne forestillingen egentlig snakker om omstendigheter i eget liv.

Kalde øyeblikk

I selskap med den fremmede kvinnen møter hovedkarakteren etter tur alle de som er viktigst i livet hennes, og én etter én glir de unna. Det handler om hvor vanskelig det det kan være å kommunisere med andre mennesker. Om å klamre seg fast, og samtidig dytte bort. Om å forsøke å skape seg et nytt liv. Om å skylde på alle andre for havarerte forhold.

– Negasjonen, eller fraværet av å bli tatt vare på, var også en fornemmelse jeg hadde gjennom arbeidet med dette stykket. Tomme, kalde øyeblikk mellom mennesker. Samtidig er vi prisgitt andre; uten andre er vi ingenting.

Formen er gjenkjennelig i forhold til Lygres tidligere stykker.

– Jeg har lenge operert med to nivåer av tekst. Helt fra de første stykkene jobbet jeg med korte spillscener, som ble avbrutt av et annet fortellerperspektiv – korte monologer holdt i tredjeperson. Karakterene som ser seg selv utenfra, ikke så ulikt et gresk kor. Siden utviklet jeg denne formen videre fra stykke til stykke. Det kom inn dialoger og sceneanvisningsaktige replikker i det andre fortellerperspektivet. For noen stykker tilbake smeltet jeg disse to nivåene sammen i en slags legering, hvor man både er i et her og nå og i fortellende fiksjon samtidig.

Lygre er også opptatt av makten i skuespillernes ord.

– At det som sies, altså ordene, trumfer det som sees. Skuespillerne har underveis flytende identiteter, noe som sikkert kan forvirre noen, men også forhåpentligvis engasjere på en subtil måte. Det blir som en form for diktning publikum må gjøre selv; en diktning som jeg ikke gjør for dem.

Sverre Bjertnæs

Lygre har alltid vært inspirert av kunstnere som setter form høyt.

– For meg er form like viktig som innholdet – fordi den kan bidra til å åpne innholdet. Den kan få oss til å se noe på en ny måte.

– Apropos form, du samarbeider med kunstneren Sverre Bjertnæs?

– Ja, han tok kontakt med meg i 2014. Han hadde sett Ingenting av meg og ville samarbeide. Han lagde en skulptur og jeg fikk med meg en modell av den hjem. Ut fra denne skrev jeg enakter Minner om oss som ble vist under hans utstilling på Galleri Brandstrup høsten 2016. Det var en performance som vi hadde en ukes prøvetid på, som ble vist seks søndager på rad.

Tre enaktere

Senere har Lygre skrevet en enakter til.

– I vårt neste prosjekt gjorde vi det motsatte, jeg skrev enakteren Du finnes, som han senere lagde tre skulpturer til. Denne performancen ble nylig vist på Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg.

Samarbeidet har vært så vellykket at det tredje prosjektet skal gjennomføres i løpet av det neste året.

– Forløpet er kort i disse enakterne, man skal inn i noe mye raskere. Jeg tror for eksempel ikke at den flytende presensformen i den første enakteren, hvor hver replikk ligger innenfor hele livsspennet til gutten i stykket, uten indre kontinuitet mellom dem, ikke hadde oppstått om jeg jobbet med en helaftens forestilling.

Tanken er at de tre enakterne kan spilles sammen, men også kan være selvstendige.

– Jeg har også lyst til å eksperimentere med at den litterære teksten ikke skal være så dominerende i teaterrommet. At den kan kombineres med et mer fysisk teater, bevegelse, kanskje til og med dans. Eller at tekstene mine kan kombineres med annen tekst. Dette samarbeidet er på en måte blitt et nytt hovedprosjekt for meg, med en litt annen inngang. Det morsomme er at det kom helt ut av det blå.

– Men det betyr på ingen måte slutten for de mer omfattende stykkene?

– Jeg greier ikke jobbe med flere verk samtidig, så akkurat nå er det tredje enakter jeg jobber med – og noe jeg gjør istedenfor det andre. Kanskje vil det sette meg på noen nye tanker. Det er jo interessant i seg selv.

Legg inn kommentar

Vennligst oppgi ditt navn

Ditt navn er påkrevd

Vennligst oppgi en gyldig epostadresse

En epostadresse er påkrevd

Vennligst legg inn din melding

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Besøks- og postaddresse:
Kronprinsens gate 17
0251 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Epost: post@dramatiker.no
Org nr: 971 278 188

Dramatikerforbundet © 2019 Alle rettigheter. | Personvernerklæring | Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.

WordPress fra wp-hosting.no