Øyvind Rune Stålen


– Det å dele en filmopplevelse i en mørk sal med et par hundre ukjente mennesker kan være magisk, og jeg håper tida for det ikke går mot slutten.

Øyvind Rune Stålen (Foto: Petter Holmsen)

Øyvind Rune Stålen (Foto: Petter Holmsen)

ØYVIND RUNE STÅLEN

Født 1974, bor på Nesodden.

Hva holder du på med nå?

Jeg har akkurat begynt på det siste semesteret ved Filmskolens masterutdanning, der jeg (som alle mine medstudenter) spesialiserer meg på serielle fortellinger. Jeg var spent på om filmskole fortsatt var noe for meg, 20 år etter at jeg begynte på manuslinja på Lillehammer, men det viste seg å være en perfekt match. Nå som det går mot slutten kan jeg se tilbake på to fantastisk givende år. Masteroppgaven er å utvikle en tv-serie, men foreløpig holder jeg kortene ganske tett til brystet. Jeg brenner etter å fortelle Gud og hvermann om den, men det er noe med å holde denne energien under trykk og la den jobbe for meg en stund til. Utdanninga lar seg fint kombinere med annen jobb, og akkurat nå skriver jeg tv-serie for Motion Blur, sammen med dyktige og trivelige kolleger, Peter Holmsen og Sofia Lersol Lund. Kan dessverre ikke si noe om den heller, enn så lenge.

Hvordan ser arbeidsplassen din ut?

Som Nesodding på sjette året har jeg lært meg å elske den lille halvtimen jeg får over fjorden på vei til og fra Oslo. Selv om du har truffet noen på bussen eller kommet i prat i ferjekøen, så er det ingen som forstyrrer deg på båten. Dessuten leier jeg kontor på Nesoddparken, der jeg har et stort skrivebord, ei stor korktavle, og tre store bokhyller med alle manusbøkene mine. De fleste manusbøker gjør seg strengt tatt bedre som hyllefyll enn som litteratur, men det hender jeg plukker fram en av dem og blogger litt på manusboka.no.

Din største kunstopplevelse?

Jeg var vel åtte da jeg så Annie på kino i Trondheim, og mer enn selve filmen husker jeg at salen var full og at det blant publikum (som selvfølgelig ellers besto av barn med foreldre og besteforeldre) var tre pønkere i sin beste alder (og uten foresatte). En av dem hadde en kunstferdig maltraktert skinnjakke, sikkerhetsnåler i øret og den mest fantastiske hanekammen du kan forestille deg. Jeg tror til og med det luktet øl av ham. For meg er han den pønkeren alle andre pønkere måles mot, og ingen andre har noen gang vært i nærheten. Han hadde utvilsomt sitt å si for opplevelsen. Sånt får du bare ikke med Netflix. Det å dele en filmopplevelse i en mørk sal med et par hundre ukjente mennesker kan være magisk, og jeg håper tida for det ikke går mot slutten.

Hvilket ord mangler i den norske ordboken?

Å trutne (verb). Ordet mangler egentlig ikke, det er bare det at vi ikke utnytter det fulle potensialet. Det beskriver den følelsen du får når du har fått i deg så mye væske at det ikke er plass til mer – om du er en trebåt. Akkurat her tenker jeg at trebåter og mennesker er like nok til at også vi kan begynne å si at vi har trutna.

Hvilket medlem går pinnen til?

Pinnen går videre til Kjersti Wøien Håland.

Legg inn kommentar

Vennligst oppgi ditt navn

Ditt navn er påkrevd

Vennligst oppgi en gyldig epostadresse

En epostadresse er påkrevd

Vennligst legg inn din melding

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Besøks- og postaddresse:
Kronprinsens gate 17
0251 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Epost: post@dramatiker.no
Org nr: 971 278 188

Dramatikerforbundet © 2020 Alle rettigheter. | Personvernerklæring | Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.

WordPress fra wp-hosting.no