Om filmindustrien, om rulleteksten og om de som skaper jobbene


Du reiser deg ikke og går før rulleteksten er ferdig på en filmfestival, like lite som du går i det teppet går ned på en teaterforestilling.

“Writers are jobmakers, and no one has a job in this industry until she writes “the end””

Et velkjent sitat i Hollywood der forfatterne for lengst har fått anerkjennelse som jobbskaperne fremfor noen og som fundamentet for den industrien som holder hundre-tusenvis av mennesker i arbeid.

Det er snart bare på filmfestivaler at publikum får se rulleteksten – krediteringen av alle som har vært med å lage en film.  Alle de talentene som har lagt ned måneder og år i arbeid med filmen eller tv-serien.  På kino slåes lyset på så snart handlingen er over og hundrevis av navn ruller blekt over lerretet mens publikum rusler ut av salen og betjeningen feier opp popkorn og sjokoladepapir fra gulvet.  På tv, krymper bildet til en liten rute oppe i hjørnet på skjermen der teksten blir mikroskopisk og uleselig, mens kanalen benytter minuttene det tar til å reklamere for neste program i det store bildet.

En ting er at dette undergraver prinsippet i bransjen om at man skal navngi alle som har bidratt til det ferdige verket.  Men kanskje verre er det at vi som ser på, mister forståelsen av at det faktisk er flere hundre mennesker som har laget det vi nettopp har sittet og sett på.

Så sjelden er det at rulletekst vises i fullskjerm på en tv-visning, at når plutselig Netflix lar hele rulleteksten til «Marriage story» gå i full skjerm, blir det en mektig og verdig epilog til det kunstverket som filmen er.  5 minutter og 15 sekunder med rulletekst går uforstyrret akkopagnert av musikk som gjør at du beholder stemningen fra filmens avslutning og får tid til å la den synke inn. Du sitter og leser alle navnene og tenker at alle disse menneskene har bidratt til denne fantastiske opplevelsen jeg nettopp fikk.

Og du rekker å tenke; – herlighet så mange mennesker det skal til for å lage en film!

Mens bransjen sysselsetter ca 400 000 mennesker i EU, er tallet (2014) ca 3000 i Norge. Tallet er egentlig misvisende da det bare tar høyde for de som jobber på selve produksjonen og skuespillere er heller ikke medregnet.  Ringvirkningene i verdiskapningen er også betydelige og ikke medregnet her. For når produksjonen er klar er det nye grupper som skal på jobb.  Distributører, PR-folk, kinoansatte, festivalansatte, tv-kanaler. I tillegg er det ansatte i forvaltning, investeringsfond, produsenter av teknisk materiell og infrastruktur, osv.

Det hadde vært et interessant regnestykke å se hvor mange som ble sysselsatt og hva den reelle omsetningen rundt en film eller en tv-serie er i det perspektivet. Fra manuskriptet er ferdig til den ligger glemt i backloggen til en eller annen strømmeplattform 15-20 år senere.

For oss som har dette perspektivet er det et paradoks at vi i dag trenger å forklare hvorfor det er viktig å gi jobbskaperen – forfatteren, mulighet til å forske, dikte og skape det som resten av bransjen er så avhengig av.  For oss som har det perspektivet er det også rart å høre at Norsk Filminstitutt vurderer å kutte i akkurat tilskudd til manusutvikling.

Dersom vi skal ta oss selv på alvor som næring slik KUD og NFI ønsker, kan vi jo si at det til sammenlikning er som å kutte ned på såkorn for å kjøpe nye skurtreskere, og tro at avlingen sikkert blir større da…

Tilbake til Marriage story og rulleteksten.  Det første som står der er Written and directed by Noah Baumbach. – Så følger 5 minutter og 15 sekunder med alle de flotte talentene som fikk jobben med å realisere hans fantastiske diktning.

2 kommentarerLegg inn dine
  1. Hei. Jeg tenker at ikke bare på filmfestivaler, men også på ordinære kinoforestillinger kan de som er interesserte følge rulleteksten. Det er som ille er NRK, og dette er et typisk uttrykk for deres kommersielle retning. På svensk tv viser de rulleteksten i full størrelse. Hadde jeg vært dere, ville jeg gått sammen med de andre filmorganisasjonene for å aksjonere mot NRK – jeg mener det er en skam og nedlatenhet. De viser jo svært lite spillefilm uansett, om det ikke er «komedie» eller «action» – og de har tydeligvis ingen forpliktelse eller opplevelse av ansvar ovenfor norsk film. Men dette med rulletekstene går jo også utover dramaserier og andre programmer.

  2. What a great op-ed Monica. Thank you for bringing focus to something SO important – perhaps the most important aspect of the creative arts. That its a joint effort of realisation. One of the reasons the liberal market forces are able to kick the performing arts is the lack of understanding that, for example, project support from the cultural council pays wages for many people. We’r enot sitting in our villas in Holmenkollen swigging red wine and smearing ourselves with chocolate croissant.

    Another vital element you bring attention to is the audience experience of the art work. The switching on of the the lights the micro second the show has ended. This in essence means the is a decision made by the cinema manager makes the artistic decision of when the film is over. No-one switches the lights on at Rockerfeller the microsecond the last note is played at a concert. The human need to digest, to let the last note hang in the air, to understand and reflect and ‘be’ with what they have seen is simply destroyed. It’s so capitalistic – the idea that things don’t have resonance, or delicacy.

    So HURRAH Monica, thank you. A reflected and beautiful article that puts the finger on actually a very philosophical aspect of the whole monetised circus.

    I asked a cinema manager once why the lights came up so quickly. He said – and I kid you not: «It’s for audience safety’. Well done Vika, back in the day.

    Happy new year. Here’s to the roaring twenties, when we writers shall grow a pair. <3

Legg inn kommentar

Vennligst oppgi ditt navn

Ditt navn er påkrevd

Vennligst oppgi en gyldig epostadresse

En epostadresse er påkrevd

Vennligst legg inn din melding

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Besøks- og postaddresse:
Kronprinsens gate 17
0251 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Epost: post@dramatiker.no
Org nr: 971 278 188

Dramatikerforbundet © 2020 Alle rettigheter. | Personvernerklæring | Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.

WordPress fra wp-hosting.no