Mette Brantzeg


– Rart med kunstopplevelser, de lagres i kroppen, som et destillat, på en måte, mer enn at de huskes.

Mette Brantzeg. Foto: Ane Hem

Mette Brantzeg. Foto: Ane Hem

METTE BRANTZEG

Født 1952 i Oslo, bor på Tangnes i Hedmark.

Hva holder du på med nå?

Først, takk til Rawdna Carita Eira for pinnen!
Frilanse – tilværelsen framstår som en varig tilstand mellom fortid, nå og framtid, og for mitt vedkommende, i skift mellom flere fagfunksjoner. Folkedansdramaet «Sunniva no», som jeg er med-dramatiker til, skal til England neste år, og har et forlenget liv i 2020. Det krever litt produksjonsforberedelse. Pr. i dag er jeg mellom to ur-premierer som regissør; «Stor Stina – fortellingen om Långa Lappflickan» av Cecilia Persson, hadde premiere 08.09 ved Åarjelsaemien Teatret i Mo i Rana. «Kvinnerommet» av Sven Henriksen har prøvestart 20.11 ved Det Samiske Nasjonalteatret, Beaivváš i Kautokeino. Begge dramatikerne undersøker og kaster lys over kvinnerollene i samisk perspektiv. De er opptatt av å dikte fiksjon inn i reelle politiske omstendigheter. Det er svært inspirerende arbeid, å jobbe med to tematisk like, men svært forskjellige stykker.

Det er tematiske paralleller i stykkene til mitt eget skrivearbeid, i hvilket jeg for øvrig står bom fast. Å skrive krever mye mer sammenhengende tid enn det jeg har nå, men manuset ligger der og liksom mjauer som en syk katt, så jeg kan ikke helt la være å ta det fram. Dette arbeidet begynte for tre år sida, som en scenetekst. Så skrev jeg meg inn i en biografisk sjanger, for å så å overskrive til fiksjon i rammen av faktiske hendelser, med lange dialogsekvenser. Ei venninne av meg mener at manuset egner seg for film. Hvem vet hva det blir til slutt.

Hvordan ser arbeidsplassen din ut?

Når jeg ikke er engasjert på noe teater, har jeg hjemmekontor. Et skrivebord er stilt mot en vegg, slik at jeg ikke distraheres av utsikt, noe som det er nok av fra huset vårt ved Mjøsa. Jeg unngår å utsette øynene for motlys, f.eks lys fra vindu bak PC-skjermen. Det sliter ut øynene. Ingen bilder på veggen i skrivehjørnet, men ei hylle til aviser, artikler, oppslagsbøker og post-it lapper til et en story board. Av og til skifter jeg rom og skrivebord, går til biblioteket i annen, hvor det er bilder, bøker og annet, for liksom å la meg «beånde». Eller jeg går ut med hunden, for å øve i kunsten å tenke på ingenting.

Din største kunstopplevelse?

Må det være en? Hukommelsen min er elendig, men hvis jeg lukker øynene, får jeg opp tre. En trommesolo kalt «Me», av og med trommeslager Tony Williams, på konsert med et band jeg ikke husker (Han spilte med mange, bl a Herbie Hancock, Miles Davies og John Mc Laughlin.) Det var i 1972 eller – 73 på jazzfestivalen i Molde. Tony Williams formidlet et liv i løpet av noen minutter, ikke bare sitt, men hele det afroamerikanske folkets smertelige historie.

Kunstnergruppa Lambrettas installasjon på Høvikodden på tidlig åttitall har satt spor. Visne granbusker beveget seg på samlebånd rundt i lokalet og sprikte med grenene. Digre kjeler fra det tidligere suppekjøkkenet i Lakkegata dannet stålblanke gap, og malerier på møkkete presenninger hang for å transformere rommet ytterligere, til et slags moderne Ginnungagap. Lambretta baserte uttrykkene sine på gjenbruk av materiale. Rått og veldig poetisk. Opplevelsen la grunnlag for en kunstnerisk estetikk-forståelse hos meg, og har betydd mye for teaterarbeidet mitt i ettertid.

Fra «Sorga kler Elektra» av Eugene O’ Neill står også noen øyeblikk og dirrer. Disse er primært knyttet til skuespiller Gjertrud Jynge og Torbjørn Eriksens rolleprestasjoner. (Regi Eirik Stubø, premiere på DNT i 2012) I ettertid er det ikke handling, tolkning eller konsept som har festet seg, selv om dette nødvendigvis var medvirkende omstendigheter. Det som skuespillerne leverte i forestillingen, gikk gjennom deres marg og bein og traff mine.

Rart med kunstopplevelser, de lagres i kroppen, som et destillat, på en måte, mer enn at de huskes. Vet ikke om andre har det sånn. Avdøde joiker og skuespiller Inga Juuso hadde også en enestående evne til å formidle noe langt mer enn bare låta.

Hvilket ord mangler i den norske ordboken?

Kanskje substantivet hug? Står det? Det står hu, men det er noe annet. Her et eksempel her fra «Kalevala» Hugen kallar/Lengten lokkar /Tanken trengjer på med styrke (til nynorsk ved Fliflet). Dette er åpnings-strofene i det finske nasjonal-eposet. Skuespiller Anitta Suikkari og jeg dramatiserte eposet sammen, i Sampo Teater i 1984, i et slags kunstnerisk raptus, fritt for nasjonalromantikk. Hug er mer dragende enn tanke eller sjel, som det ofte oversettes til. Hug har mer bevegelse i seg.

Hvilket medlem går pinnen til?

Arne Lygre. En egenartet dramatiker, som har fått stykkene sine produsert i inn- og utland. Han virker også engasjert utover sitt eget skrivearbeid, f. eks. i Dramatikerforbundet, og – slik jeg husker for noen år sida – i Norsk Dramatikkfestival. Jeg var leder for festivalen i to år (2006-08). Arne var en av de dramatikere som alltid var til stede og viste interesse for andre dramatikeres mer eller mindre ferdige verk.

Legg inn kommentar

Vennligst oppgi ditt navn

Ditt navn er påkrevd

Vennligst oppgi en gyldig epostadresse

En epostadresse er påkrevd

Vennligst legg inn din melding

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Besøks- og postaddresse:
Kronprinsens gate 17
0251 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Telefaks: 22 42 03 56

Forbundet: post@dramatiker.no

Dramatikerforbundet © 2018 Alle rettigheter. Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.