SE PÅ MEG NÅR JEG SNAKKER TIL DEG

Monica Isakstuen er et symptom på det nye, skandinaviske scenespråket, som etter hvert har beveget seg langt fra Henrik Ibsen.

Se på meg når jeg snakker til deg handler om løsrivelse, men også om driften etter å bli begjært av barnet sitt. Og om redselen av å bli begjært av en forelder. Samtidig som stykket også undersøker relasjonen mellom kvinne og mann og offer og overgriper.

Vi møter vi en mor og en sønn i del 1 og en far og en datter i del 2. De har ingen alder, og de er plassert på ukjent sted. Gutten, i stykket kalt «sønnen min», representerer barnets potensial som voksen. Han blir en onanist, en jeger, en mislykket forfører. Han blir med andre ord en mann, i Isakstuens deterministiske kjønnsunivers. Far og datter møter vi i et slags dødens venterom. Der det handler om grensene mellom biologi og begjær, om det å være pappa og det å bli en kvinne.

Karakterene er ikke selvstendige individer, de er representanter for oss alle. Det er ingen hemmeligheter som avdekkes eller en handling som følges. Men vi blir vitne til hvordan rollefigurene går inn i hverandres tankestrøm. Hvor vanskelig kan det egentlig være å være en god forelder? Kan man overhodet styre utviklingen til et annet menneske? Og hva slags maktstrukturer er det vi ubevisst reproduserer i barna våre?

Forestillingen, som emmer av ufullkommen menneskelighet, er delt opp i to omtrent like lange sekvenser. Hver del fordyper seg i relasjonen mellom henholdsvis mor/sønn og far/datter og de to skuespillerne bytter i verkets midterakse forelder/barn\-rolle med hverandre.

Det er ubehagelig, og ja, det er spennende!