Livias Rom

Et rom i Livia’s eiendom utenfor Roma snakker til oss: «Maleriene hadde blitt min hud. Tusenfryd, valmuer, roser, laurbær, fioler, lerker og blåstruper. Jordbærtrær, sypresser, paraplypinjer – alt i en blågrønnaktig hage med blader skjelvende i sval bris. Å, som jeg savner det alt sammen.»

I denne sceneteksten presenteres en rekke mennesker i Roma i tiden rundt år null som alle var sterkt knyttet til keiser Augustus gjennom slektskap og ekteskap. LIVIA’s ROM blander fakta og fiksjon, fortid og nåtid, handlingsrom og pusterom. Det handler om å utsette seg for Historie. Målet er å synliggjøre at historie skapes gjennom hvilke spørsmål vi stiller og hvilke forventninger vi har. Gradvis beveges publikum fra å være distanserte observatører, og til slutt ender de inne i historien i det innerste rommet i dialog med de historiske skikkelsene.

Teksten er bygget opp som moduler av ulike tekst-sjangre og er sånn sett eksperimentell. Men i sin ytre form er den skrevet i tre akter med et preludium og et postludium, og fremstår dermed som en anakronisme – slik også stykkets karakter er: Her er nåtid og fortid blandet, både gjennom karakterenes spillestiler og replikker, og gjennom hovedkarakteren Rommet som har eksistert i over to tusen år. Sceneteksten er skrevet med tanke på musikalsk fremføring i enkelte deler, og den er skrevet med utgangspunkt i at et frittstående hagerom finnes inne i scenerommet.