Krasnoyarsk

Krasnoyarsk er en enakter uten tradisjonelle replikker. I stedet benyttes monologer og et titall korttekster for å fortelle historien om en antropolog, som etter en verdensomspennende katastrofe vandrer mellom Russland og Kina. Utstyrt med telt, GPS og radiomarkør tråler han de forlatte områdene etter tegn til liv, gjenstander eller hva som helst som kan bære vitnesbyrd om en verden som ikke lenger finnes. Planen er å komme seg så langt som til kysten, men underveis møter han et annet menneske. En overlevende som mot alle odds har klart seg ute i ødemarken. Ikke bare er kvinnen i god form, hun er også i besittelse av to kofferter som inneholder håndskrevne rapporter fra de siste menneskene, sannsynligvis de eneste skriftlige dokumentene som fremdeles eksisterer. Og hun har ikke tenkt å gi dem fra seg.

Manuset til Krasnoyarsk presenteres i et forholdsvis åpent format, hvor grensene mellom monologer og sceneanvisninger tidvis glir over i hverandre og må defineres av ensemblet. Oppføringer av stykket kan følge teksten slik den står, eller den kan presenteres i egendefinert utgave. I det siste tilfellet oppfordrer forfatteren de medvirkende til fritt å stryke, endre, flytte, samt tilføre ny tekst, nye elementer, nye løsninger, og for øvrig gjøre akkurat hva man vil med innholdet. De eneste kravene som stilles, er at karakterene Kreuzberg og Antropologen på et eller annet vis beholdes, og at minimum tre av stykkets korttekster inngår. En slik forestilling, hvor innhold og produksjon skiller seg fra det originale oppsettet, presenteres da slik: «Krasnoyarsk: X», hvor X henviser til undertittelen forestillingen får.