Lene Therese Teigen


– Mange ulike fugler sitter i grenene eller flyr omkring, mens bare en eneste fugl sitter i bur, og det er nattergalen.

Lene Therese Teigen (Foto: Signe Dons)

Lene Therese Teigen (Foto: Signe Dons)

LENE THERESE TEIGEN

Bor i Oslo.

Hva holder du på med nå?

For tiden arbeider jeg med Tulla Larsen-prosjektet mitt, som både blir bok og scenetekst, bl.a. om Larsens forhold til Edvard Munch. Hun var kjæresten og modellen hans, og har siden blitt beskrevet negativt i de aller fleste biografier og kunsthistoriske fremstillinger om Munch. Mitt prosjekt tar tak i hennes liv og forsøker å finne ut hvem hun egentlig var, og hva som egentlig skjedde. Hva er «den andres» liv verdt?

Jeg forbereder også norsk produksjon av sceneteksten «Tiden uten bøker» som hadde urpremiere i Uruguay i fjor. Der går de snart i gang med sin tredje spilleperiode og de har fått veldig god mottakelse. Stykket handler om et land der det har vært diktatur, nå er demokratiet tilbakeført. Hvordan forholder man seg til minnene: hva skal man glemme og hva skal man huske? Jeg gleder meg til å sette i gang med prøver. Premiere blir midt i januar neste år, og omtrent samtidig blir det sannsynligvis premiere på dokumentarfilmen om prosjektet.

 

Hvordan ser arbeidsplassen din ut?  

Jeg har hjemmekontor med vindu fra annen etasje ut mot verden. Her kan jeg følge med på hvem som kommer og går på stikkveien rett utenfor huset vårt, på vei til eller fra T-banen. På treet til naboen ser jeg hvor mye vind det er ute, og i krysset ovenfor huset ser jeg bussen som er på vei til eller fra Kjelsås og Majorstuen, jeg ser hvem som vandrer mot Hjorten, som nærbutikken har blitt kalt for helt siden den var en kiosk, og hvem som er på vei opp mot barnehage og skole og Nordmarka. Jeg har en fornemmelse av oversikt, med andre ord. Inne er det stabler med bøker og papirer. Gule lapper. En penguin books kopp full av penner hvor det står «A room of one’s own».

 

En kunstopplevelse som har betydd mye for deg? 

Livia’s Rom. Heldekkende fresker på alle veggene forestiller en hage i turkis-blå toner med uendelig dybde og en enorm variasjon av trær, busker og blomster, der alt er i full modning. Mange ulike fugler sitter i grenene eller flyr omkring, mens bare en eneste fugl sitter i bur, og det er nattergalen. Veggene i Livia’s rom er flyttet fra et underjordisk rom i Livia’s villa i Prima Porta og til museet Palazzo Massimo alle Terme i Roma.

Livia kalles «The first empress of Rome» og var gift med keiser Augustus i over femti år. Villa-komplekset arvet hun av faren sin og veggene i dette spesielle rommet ble høyst sannsynlig beordret malt av Livia ca år 25 før vår tidsregning. Jeg kom dit første gang for femten år siden og ble fullstendig bergtatt, og tenkte at den følelsen jeg fikk av å komme inn i rommet ville jeg forsøke å gjenskape.

Nå har jeg arbeidet i litt over et år med det tverrkunstneriske prosjektet «Livia’s Room» der billedkunst og samtidsmusikk møter mine tekster, blant annet om rommets historie frem til i dag. I februar var vi i Roma og arrangerte konferansen «Livia’s Room» in Context, der akademikere og  kunstnere møttes til samtaler om Livia, Romertiden og formidling av historie. Vi laget også en work-in-progress visning på taket til Circolo Scandinavo i Trastevere. Og mer skal det bli!

 

Hvilket ord mangler i den norske ordboken?

Skulle gjerne funnet et norsk ord for det portugisiske ordet saudade, men det ville kanskje ikke portugiserne likt. Det sies at de mener at de er de eneste som kan føle saudade … men sånn er det ikke …

I mitt musikkteaterprosjekt «Fado mens vi venter» møtes en rekke ensomme mennesker med helt ulike historier, og alle føler saudade. Noen påstår det er umulig å oversette ordet. Her er i alle fall et forsøk på å forklare fenomenet: Et vagt og alltid tilstedeværende begjær etter noe som ikke finnes her og nå, og som kanskje aldri kan finnes; en melankolsk meditasjon over smerte og savn. Det er en måte å bearbeide på, en måte å understreke savnet, å gi det legitimitet. Det er den gode smertefølelsen, det uoppnåelige savnet etter et annet sted, en kjærlighet som var, en mulighet som er forbi.

Hvilket medlem går pinnen til?

Elin Tinholt

Legg inn kommentar

Vennligst oppgi ditt navn

Ditt navn er påkrevd

Vennligst oppgi en gyldig epostadresse

En epostadresse er påkrevd

Vennligst legg inn din melding

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Besøks- og postaddresse:
Kronprinsens gate 17
0251 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Epost: post@dramatiker.no
Org nr: 971 278 188

Dramatikerforbundet © 2019 Alle rettigheter. | Personvernerklæring | Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.

WordPress fra wp-hosting.no