Leder ved årets slutt


I desember 2018 sendte jeg ut en bekymringsmelding i lederartikkelen for hvordan kunstnerne bak Ways of seeing ble behandlet. Lite visste jeg hvordan denne saken skulle prege året vi hadde foran oss da. 2019 ble året da byrådsmedlemmer, stortingsrepresentanter ministre og selveste statsministeren trådte fullstendig feil og forhåndsdømte en liten frigruppe så til de grader at det endte med en justisministers avgang og den største nasjonale mønstringen for ytringsfrihet i nyere tid.

Monica Boracco, forbundsleder. Foto: Kristin von Hirsch

Monica Boracco, forbundsleder. Foto: Kristin von Hirsch

Hva har vi lært av dette?  Har politikerene lært noe? Det vet vi ikke før noen provoserer eller irriterer feil folk igjen. Og tør vi det? Irritere og provosere? Etter dette?

Erna Solberg har fortsatt ikke bedt kunstnerne om unnskyldning selv ikke da hun fikk spørsmål om det fra stortingssalen. Tryggheten er ikke gjenopprettet.

Vi startet altså året med å forsvare ytringsfriheten og det kan kanskje være passende å avslutte i samme takt. For har vi reell kunstnerisk ytringsfrihet? Dette er et spørsmål som har opptatt meg i hele min lederperiode, og allerede i 2014 arrangerte vi et seminar om dette. Har dramatikere reell ytringsfrihet når vi må forbi så mange portvoktere før ordene våre når ut, spurte vi da. Interessen fra medlemmene var lunken i 2014, året for grunnlovsjubileet og året da §100 fylte 100 år. Siden den gang har den vært tiltagende til den altså kulminerte i store demonstrasjoner i år. Politikere som griper inn gjorde det overtydelig for alle. Vi kan ikke ta ytringsfriheten for gitt!

Den skjulte sensuren vi diskuterte i 2014 er mer subtil. Det er vanskelig å stille noen til veggs og det er lett å slå argumentene våre ned. Jeg prøver meg:

For å holde meg til dramatikere:

  • I tiåret som har gått har langt flere menn enn kvinner fått fortalt sine historier.
  • Minoriteter er nesten fraværende
  • Filmer for barn har blitt kommersialisert og overlatt til markesdsordningen på NFI
  • Det produseres ikke filmer/tv-serier eller teater om og for publikum over 60

En mulig konklusjon: Kunstnerisk ytringsfrihet for dramatikere er betinget av portvoktere og fordommer om hva publikum vil ha/trenger.

Hva kan vi gjøre med det?

Først må vi gjøre dramatikerne i stand til å skrive de historiene de har på hjertet. For å få et mangfold i fortellinger, må vi sørge for at de første portvokterne har like forskjellige bakgrunner som kunstnerne og publikum de skal tjene.

Stipendkomiteer, manuskonsulenter, dramaturger, direktører, dramasjefer, kunstneriske ledere og styrer. De som ansetter og oppnevner disse må være seg sitt ansvar bevisst!

Når de sitter klare, må forfatterne, dramatikerne være modige. Ikke spille sikkert, men ærlig. Det høres enkelt ut, og det kan være enkelt dersom det er politisk vilje til å legge føringer og stille krav og dersom de usynlige stikker hodet frem.

Forbundsstyret ser nå på muligheter for å innrette våre egne stipender til å treffe bredere. Skal vi legge føringer for stipendkomiteen eller øremerke stipender? Det vil vi diskutere med medlemmene i året som kommer.

…………………………

2019 ble året da fondet vi eier sammen med Barnebokforfatterne, Oversetterforeningen og Forfatterforeningen ble utsatt for et stort press fra en ny forfatterforening som fra å være en protestorganisasjon mot forfatterforeningen, snudde høyre om og krevde del av alle skribentorganisasjonenes fondsmidler. For nå skulle de representere alle forfattere, sa de. Det tok vi selvfølgelig på det dypeste alvor helt til de offentliggjorde medlemslistene sine og det viste seg at det ikke var helt sånn det var. De har også søkt om medlemskap i LO, noe vi applauderer, men der kan man ikke bare komme inn og hevde at man representerer en gruppe som allerede er representert i LO-familien i et eget forbund. Vi heier på organisasjonsfriheten og nye kunstnerorganisasjoner i LO, men vi skal samtidig kreve seriøsitet og ansvarlighet fra Forfatterforbundet på lik linje med andre organisasjoner.

Dramatikerforbundet er en guds gave og en fandens plage å lede. Vi favner ekstremt vidt i vår virksomhet, fra LO til ytringsfrihetskamp, fra det frie scenekunstfeltet til Netflix og HBO. Midt oppi det hele holder administrasjonen orden på alt fra premiereblomster og jubilanter til budsjetter og forhandlinger. I år har de også sendt avgårde en stor katalog over norske scenedramatikere til Litteraturfestivalen i Frankfurt og de har holdt i alt det praktiske rundt vår oppgave som vertsland for den Nordiske Dramatikerunions møte i Stavanger.

Jeg vil rette en takk til Eli, Torunn, Marit og Thor for det arbeidet de har gjort for oss i år!

Også en takk til alle tillitsvalgte som har stått på for forbundet i alle våre utvalg, styre og komiteer.

Avslutningsvis vil jeg komme med en oppfordring til alle nye og erfarne medlemmer; Bli med som tillitsvalgt! Ta en for laget og meld dere til valgkomiteen. Det er rikt og meningsfullt arbeid.

God jul og godt nytt tiår!

Monica Boracco

1 kommentarLegg inn dine
  1. Det er flott at din bekymringsmelding ble tatt på alvor. «Ways of seeing» er også en interessant tittel i forbindelse med det sviket jeg mener du som medlem i styret av i Norsk Forfatter og Oversetterfond nå er med på. Petter Rosenlund sendte deg den 1. juli i år en bekymringsmelding hvor han sier at han er redd for at du og styret ikke har sett konsekvensene av beslutningen om å fase ut pensjonstilskuddet til minstepensjonistene i skribentorganisasjonene. Denne bekymringsmeldingen tok du ikke alvorlig fordi du har det du mener er et realistisk syn på saken. Du mener at vi nå må fjerne den beste og mest solidariske ordningen skribentorganisasjonene har klart å kjempe frem for sine økonomisk svakeste medlemmer fordi myndighetene har skjerpet kravet til hvordan vederlagsmidlene skal brukes. Hva slags fagforeningspolitikk er dette?

    Vi har valgt å bli et LO forbund, Bjørn Erik Hansen sier i et intervju med LO media at: «Dramatikerforbundet trenger den styrken arbeiderbevegelsen utgjør» Og da blir spørsmålet hva denne styrken skal brukes til. Skal den brukes til å knuse 48 minstepensjonister, 29 kvinner og 19 menn fordi pensjonstilskuddet de nå mottar, 2,7 % av inntektene til Norsk Forfatter og Oversetterfond nå skal overføres til yrkesaktive forfattere. Eller skal arbeiderbevegelsens styrke brukes til å forsvare de eldste og fattigste av våre medlemmer som nå er utsatt for et avtalebrudd fra sine egne fagforeninger?

    Tydeligvis det første fordi LO, som tilbyr advokathjelp til medlemmer som havner i slike situasjoner, ikke kan hjelpe her fordi medlemmene som rammes er i en interessekonflikt med sine styrer. I praksis fremstår dere her som medlemsknusere og det kan neppe føles godt.

    Du unnlot i flere måneder å svare på mine henvendelser om denne saken. Men i forbindelse med medlemsmøtet i høst fant vi en åpning for dialog. Her følger mitt innlegg slik at medlemmene som ikke var tilstede bedre forstår hva dette handler om:

    Menneskeverd og Solidaritet på Retur i Skribentorganisasjonene

    48 minstepensjonister i skribentorganisasjonene (29 kvinner og 19 menn) som mottar pensjonstilskudd fra Norsk Forfatter og Oversetterfond fikk 27 juni beskjed om at styret der har besluttet å fase ut pensjonstilskuddet deres over en periode på fem år. Dette rammer minstepensjonistene i våre fagforbund hardt og bryter med solidaritetstanken som ligger til grunn for ordningen.

    De fleste som nå er i ordningen har en minstepensjon på ca kr 14.000 til ca kr 15.000 i måneden samt et tilskudd på mellom fire til tre tusen kroner, altså ca kr 18.000 før skatt. Tilskuddet skal nå utfases gradvis slik at minstepensjonistene om fem år sitter kun igjen med sin minstepensjon. For de som er enslige og som må leie bolig er dette skremmende matematikk.

    De som ble innvilget pensjonstilskudd ble forespeilet at ordningen skulle vare livet ut. De ble ikke opplyst om at tilskuddet kunne bortfalle, (uten forvarsel, og uten at medlemmene i de berørte fagforeningene hadde blitt hørt). Det har vel vært en utenkelig tanke frem til nå. Minstepensjonistene har helt frem til avgjørelsen fått skriftlig informasjon om at tilskuddet kun ville falle bort ved død eller innleggelse på institusjon, samt at eventuell ektefelle kunne overta det etter samme regler fra fylte 67 år.

    Siden tilskuddet er initiert som en sikkerhet som skal vare livet ut, eller til man havner på en institusjon, har jeg problemer med å se at denne utfasingen er forsvarlig fagforeningspolitikk.

    Mottagerne av tilskuddet bor over hele landet og aldersfordelingen er: 1920-tallet: 2 – 1930-tallet: 7 – 1940-tallet: 29 – 1950-tallet: 10. Hvordan vil deres situasjon bli når solidariteten våre tidligere tillitsvalgte så tungt har kjempet frem nå må vike?

    Det er en god grunn til at tilskuddet ble etablert. Argumentasjonen til fondet om at pengene som finansierer ordningen kommer fra midler som er ment å gå til yrkesaktive forfattere vitner om for liten vilje til å forsvare de av skribentorganisasjonenes medlemmer som virkelig trenger støtte.

    Å ta penger fra eldre og økonomisk svake for å øke stipendpotten er usolidarisk. At dette skjer med godkjenning fra styret i mitt eget fagforbund gjør meg trist. De som rammes har ingen å gå til for å få hjelp. Jeg har blitt lovet svar på flere eposter med kritiske spørsmål som ennå ikke har blitt besvart. Den første sendte jeg allerede 27. juni og ble lovet svar etter sommeren. Etter påtrykk har jeg kun fått en kort beskjed fra Eli, om at styret i Dramatikerforbundet tar avgjørelsen om utfasing av pensjonstilskuddet til etterretning, og det er det.

    Det å knuse noen minstepensjonister for å lage en større stipendomelett er ikke god fagforeningspolitikk. Pensjonerte kunstnere med liten inntjening gjennom et langt yrkesliv har fremdeles behov for støtte.

    NAV skandalen som nylig er avslørt viser en mentalitet i forvaltningen som vi ikke trodde var mulig. En organisasjon gjennomsyret av en snever, nasjonalistisk og nyliberal tankegang har neglisjert gjeldene lov og med stor iver ruinert og sendt uskyldige i fengsel i et omfang som sender sjokkbølger gjennom nasjonen. Solveig G Sandelson i Stavanger Aftenblad kaller det «Nådelaust maktmisbruk» og konkluderer: «Eg trudde vi hadde ein rettsstat som sette menneskeverdet høgt. Det har vi ikkje». Men gjelder dette bare NAV? Kan for eksempel beslutningen til styret i Norsk Forfatter og Oversetterfond være influert eller presset av nyliberalistiske holdninger i Kulturdepartementet? Er det faren for at vederlagsmidlene risikerer å minske på grunn av den nye forfatterforeningen som nå frimodig krever solidaritet at man nå går så drastisk til verks? Ikke vet jeg. Men er ikke utfasingen av pensjonstilskuddet en beslutning som burde ha vært behandlet grundigere og mer demokratisk?

    Norsk Forfatter og Oversetterfond bruker nå 2,7 % av sin samlede inntekt på tilskuddet til minstepensjonistene i skribentorganisasjonene. Dette skal nå fases ut og overføres til stipend. Stiller medlemmene i skribentorganisasjonene seg virkelig bak praksisen i å ta penger fra de aller svakeste for selv kanskje å kunne øke sine sjanser til å bli innvilget et stipend?

    Jeg har bedt valgkomiteen vår finne egnede kandidater til vårt styre som kan tale de svakestes sak, og jeg ber alle som mener at avviklingen av pensjonstilskuddet ikke er god fagforeningspolitikk, om å protestere.

Legg inn kommentar

Vennligst oppgi ditt navn

Ditt navn er påkrevd

Vennligst oppgi en gyldig epostadresse

En epostadresse er påkrevd

Vennligst legg inn din melding

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Besøks- og postaddresse:
Kronprinsens gate 17
0251 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Epost: post@dramatiker.no
Org nr: 971 278 188

Dramatikerforbundet © 2020 Alle rettigheter. | Personvernerklæring | Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.

WordPress fra wp-hosting.no