Kjære alle


Da Dramatikerforbundet feiret 75 årsjubileum, var §100 overskriften for hele året.

Det er som kjent paragrafen som omhandler Ytringsfrihet i grunnloven vår, og vi så det som passende å fokusere ekstra på den ved en slik anledning. I en kronikk og i et radiointervju problematiserte jeg kunstnernes opplevde ytringsfrihet når en stor del av kunstnerøkonomien kommer fra staten. Kan kunstnere lage hva de vil når det er staten som betaler? Og hva skjer hvis de lager noe «staten» ikke liker?  Spørsmålsstillingen ble møtt med undring av daværende politisk ledelse i Kulturdepartementet. For dem var armlengdes avstand en selvfølge.

Monica Boracco, forbundsleder i Dramatikerforbundet. Foto: Kristin von Hirsch

Monica Boracco, forbundsleder i Dramatikerforbundet. Foto: Kristin von Hirsch

Men jeg snakket ikke om dem. Jeg snakket prinsipielt. For armlengdes avstand er ingen selvfølgelighet, og hva når det kommer nye armer, vi vet jo ikke hvor lange eller korte de er?

De siste dagenes hendelser rundt Pia Maria Rolls stykke Ways of Seeing har rystet mange med meg. Det vi har vært vitne til er et historisk frontalangrep fra toppen av samfunnet ned på en liten frigruppe med noen dagers spilletid på byens minste teater, Black Box. Fremskrittspartiets partitopper på alle nivåer, i bystyret, på Stortinget og i regjering, har brukt verbal storslegge mot både kunstnerne og teatret. Bystyrerepesentanter og stortingsrepresentanter har krevd at Black Box må fratas statsstøtten. En stortingspolitiker uttalte at aktørene på Black Box «hatet Norge» (!) og at de derfor ikke burde motta statstilskudd. Justisministeren gikk ut og skrev en kronikk i Aftenposten om saken: «Black Box teater lever av offentlig støtte. Uten denne støtten ville teatret vært økonomisk konkurs. Moralsk konkurs er teatret allerede.» Den siste setningen var også kronikkens overskrift.

Og her skjer det veldig mange ting på en gang:

En ting er at man åpenbart ikke er bekymret for å fremstå som kneblere av ytringsfriheten. Tvert om sier toppolitikerne at ytringsfrihetens grense er brutt.

Det andre er at de gjør alt de kan for å stemple Black Box og kunstnere som jobber der. Forfatterne Sara Gunnerud og Wegar Harsvik skriver om dette i boken Ord er makt. En retorisk øvelse høyresiden i politikken bruker, består i følge dem i at om noen angriper de politiske meningene dine, så skal man stemple dem snarere enn å gå i debatt. I denne saken er det ingen av de nevnte politikerne som går i reell debatt om stykkets tema. Nei, de stempler. «Moralsk konkurs.» «Hater Norge.» Og så videre.

Det tredje som skjer er at man blåser i hundefløyta med denne stemplingen og uttalelser som følger med.  Ordene som slår mange av oss i magen som en knyttneve, flyr uanfektet videre og lander mykt akkurat der de skal. Kunstnerne har som følge av dette mottatt hundrevis av trusler, noen av dem så grove at de har blitt anmeldt.

Heldigvis har vi nå en kulturminister som tar til motmæle på ytringsfrihetens vegne. Det er ikke politikere som bestemmer om kunst er ulovlig, sier hun. Det er det domstolene som skal avgjøre.

Men tenk om hun ikke hadde sagt det? Tenk om hun bare satt helt stille? Eller kanskje delte sin kollega justisministerens kronikk på facebook, slik den forrige kulturministeren delte en kronikk som omtalte kunstnernettverket slik:

«Det såkalte Kunstnernettverket er ingen garantist for noen ting.  I selve ordet ligger mafiabegrepet sauset inn som slim. Ofte overvurderte og samtidskorrekte kunstnere, tinnsoldater i elitens armé.»  Det er faktisk bare et år siden den daværende kulturministeren mente dette var så lesverdig at hun delte den på sin facebookside.

I fjor var det legitimt å si at vi var en slimete mafia. I år er det legitimt å si at Black Box hater nordmenn, er moralsk konkurs og bør miste statsstøtten.

Så, hva gjør vi hvis vi får en kulturminister som gir etter for press i regjeringskollegiet? Eller kanskje til og med er enig? Hvordan er vi rigget til kamp for ytringsfriheten dersom vi får en slik minister? En som ikke er så nøye på hvor lange eller korte de armene er? Sannheten er at vi er dårlig rustet. Enhver regjering kan gjøre sine prioriteringer og fra år til år velge å løfte eller senke tiltak på statsbudsjettet.

Jeg har ingen løsning på noe av dette, men min julehilsen til dere i år er; Hold dere våkne.

Vi må ikke sove nå.

God jul

Monica Boracco

 

Legg inn kommentar

Vennligst oppgi ditt navn

Ditt navn er påkrevd

Vennligst oppgi en gyldig epostadresse

En epostadresse er påkrevd

Vennligst legg inn din melding

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Besøks- og postaddresse:
Kronprinsens gate 17
0251 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Telefaks: 22 42 03 56

Forbundet: post@dramatiker.no

Dramatikerforbundet © 2019 Alle rettigheter. Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.