Kari Fredrikke Brænne


– Grensen mellom sannhet og løgn bør tas på det aller største alvor, og det er en av grunnene til at jeg fjernet den ”selvbiografiske” rammefortellingen fra oppfølgeren.

Kari Fredrikke Brænne (Foto: Vincent Reilly)

Kari Fredrikke Brænne (Foto: Vincent Reilly)

KARI FREDRIKKE BRÆNNE

Født, 1966, bor i Oslo

Hva holder du på med nå?

Jeg arbeider med en roman som jeg har holdt på med de siste fire årene – fortsettelsen av ”Himmelfall”. Denne var, i tillegg til en historisk roman, et rampete nikk til alt ståket rundt virkelighetslitteraturen – og startet med at forfatteren traff den siste tsarens overlevende datter, en dame som ikke bare var 113 år, men nabo til Dramatikerforbundets leilighet i Barcelona. Det var mange som trodde at jeg hadde møtt henne på ordentlig, og i en reportasje i Dagbladet ble det antydet at jeg var en historieforfalsker. Mens mitt poeng var at om det står roman på omslaget, bør en gå ut fra at innholdet er fiksjon. Men flere hendelser de siste årene, som Trumps angrep på den frie pressen, ”fake news” og ikke minst hvordan hele befolkninger kan splittes og manipuleres med løgner via internett, har overbevist meg om at man ikke skal tøyse for mye med sannheten. Grensen mellom sannhet og løgn bør tas på det aller største alvor, og det er en av grunnene til at jeg fjernet den ”selvbiografiske” rammefortellingen fra oppfølgeren. Likevel rommer romanen hendelser og personer fra virkeligheten. Fortellingen finner sted i USA på tjuetallet. Fotografiet som tilgjengelig medium for alle, var på denne tiden relativt nytt og er et viktig element i romanen. Mens stumfilmtidens California er et av flere historiske baktepper. Charles Chaplin dukker opp som en ikke helt uvesentlig biperson, noe som ble fristende da jeg tilfeldigvis var i den lille byen der landstrykerskikkelsen ble oppfunnet, og i tillegg fant ut at Chaplin sannsynligvis gikk Harvey Weinstein en høy gang i sin utnyttelse og forbruk av unge kvinner. Ellers gleder meg til å ta fatt på nye prosjekter – blant annet et helaftens teaterstykke. Første bolk, ”Arakhnes Vev”, ble skrevet og vist i fjor. En poetisk og rar greie, med insektboka som språklig inspirasjonskilde. Fortsettelsen blir annerledes. Jeg har også blitt spurt om å skrive libretto til en opera. Ellers har jeg to bøker i hodet – og flere malerier.

Hvordan ser arbeidsplassen din ut?

Hittil har jeg skrevet på soverommet, noe som ikke er ideelt. Å male og tegne er det heller ikke plass til. Men i disse dager blir en gammel drøm realisert – skrivestue og atelier i hagen. Først tenkte jeg noe veldig enkelt – å bygge om garasjen. Men så traff jeg en fabelaktig arkitekt – Cecilie Wille fra arkitektkontoret Morfeus. Hun syntes det så ut som jeg trengte garasjen, og det gjorde jeg jo. Hun tegnet et fint, lite hus og foreslo en av de gode, faste entreprenørene hun bruker – Mindaugas Andriusis – en virkelig mester med treverk. Resultatet er nydelig. Atelieret har vindu mot nord og kontoret har fine vinkler, plass til plenty bøker og fantastisk utsikt. Gulvet er av massivt tre og veggene i askefiner. Pengene jeg arvet er brukt opp, og jeg måtte selge et familieklenodium for å få huset ferdig – et maleri av tipp-tipp-oldefar Peder Balke. Det satt langt inne, men jeg håper han nikker anerkjennende fra sin høye himmel.

Din største kunstopplevelse?

Sterkeste inntrykk får man som ung, er det ikke sånn? Men å skille ut ett enkelt verk, lete i barndommens kulturnerding igangsatt av foreldre som ivret sterkt for avkommets klassiske dannelse? Jeg kan vel si at jeg i sommer var så heldig å se to svært fine utstillinger. I Danmark: Den sveitsiske kunstneren Pippilotti Rist som fylte Louisiana med tretti års kunstnerskap av frodige, poetiske, rampete, styggvakre og betagende videoverker. Palazzo delle Esposizioni i Roma: Den amerikanske fotokunstneren Jeff Bark, med utstillingen Paradise Garage som besto av iscenesatte fotografier tatt i et rått garasjerom som for anledningen var forvandlet til scener inspirert av klassisk malerkunst og de store italienske filmskaperne. Vakkert ved første øyekast, mens bildene ved nærmere ettersyn bød på intrikate detaljer, der det falske, det heslige og vulgære kommer til syne, samt den upolerte garasjen bak. Råbra, rett og slett.

Hvilket ord mangler i den norske ordboken?

Self-concious er et ord jeg har savnet en god oversettelse til. Selvbevisst er den direkte oversettelsen, men ikke dekkende. For mens selvbevisst er positivt ladet, er self-concious negativt. I ordboken oversettes det med sjenert, opptatt av egne feil. Det dekker heller ikke. Self-concious er rett og slett et veldig godt ord for å beskrive dårlig teater: Når skuespillerens innlevelse svikter og bevisstheten ligger utenpå. Det kan være resultat av sjenanse eller usikkerhet, men også selvopptatthet – av hvordan man til enhver tid ser ut eller fører seg. Som om speilet er stilt opp foran aktøren og han eller hun forsøker å se seg selv fra utsiden. Da kommer skuespilleren i veien for seg selv og det er vondt å se på.

Hvilket medlem går pinnen til?

Monica Isakstuen

Legg inn kommentar

Vennligst oppgi ditt navn

Ditt navn er påkrevd

Vennligst oppgi en gyldig epostadresse

En epostadresse er påkrevd

Vennligst legg inn din melding

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Besøks- og postaddresse:
Kronprinsens gate 17
0251 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Epost: post@dramatiker.no
Org nr: 971 287 188

Dramatikerforbundet © 2019 Alle rettigheter. | Personvernerklæring | Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.

WordPress fra wp-hosting.no