IKKE KALL DETTE EN DUGNAD, ERNA!


I mars 2020 satt jeg på et fly fra London til Oslo.

Da jeg gikk på flyet var jeg glad og fornøyd og gledet meg til våren som snart skulle komme med masse spennende jobber. Drøye to timer senere landet jeg i Oslo, og da var hele kulturlivet parkert på ubestemt tid, og alle jobber revet vekk under beina på tusenvis av oss.

Sven Henriksen (Foto: Per Heimly)

Av: Sven Henriksen – skuespiller/dramatiker,
f. 1955. Tilknyttet Nordland Teater.
(Foto: Per Heimly)

Nå, nesten et år senere er vi fremdeles på stedet hvil med uforståelige og ulogiske restriksjoner der teater, kino og konserter regnes som mer smittefarlig enn å dra på IKEA eller Oslo City, for i kjøpesentre er man så flinke til å være nøye med smittevern, i følge statsministeren. Og det eneste Erna Solberg har å melde utover dette er at nå må alle ta del i dugnaden. Og til alle oss som er permittert eller parkert sier hun «gå ut å let etter nye jobber!» Jeg føler meg fristet til å si: Takk, det samme!

Mens de aller fleste teatre og kinoer, konsertsaler og andre arenaer for kultur er stengt eller driver på nødbluss er det for øyeblikket vintersalg på de store kjøpesentrene. Folk strømmer til.

Privat er vi pålagt å ikke ta i mot besøk i hjemmene våre, og skal heller ikke gå på besøk til noen. Men på restaurant kan vi gå sammen med venner for å spise, men ikke drikke alkohol. Jeg er virkelig ikke i stand til å se logikken i dette. Utelivsbransjen, som også baserer seg på tusenvis av frilansere blør like mye som kulturfeltet nå gjør.

Når man forsøker å antyde overfor statsråder om den fortvilte situasjonen i kulturfeltet får man høre at millioner er delt ut, at kompensasjonspakkene treffer bredt, og det skal virkelig ikke stå på pengene. Men når krybben er tom, bites hestene. Og for mange er krybben mer enn tom.

I høst fikk vi gjennomført premiere og turne på forestillingen «Giedtine – hvem eier vinden?» som var et samarbeid mellom Sør-Samisk Teater og Nordland Teater. Smittevern ble fulgt til punkt og prikke, det var ikke mer enn 50 publikummere i salen, og avstand ble holdt oss som sto på scenen i mellom, og selvfølgelig plassering av dem som satt i salen. Ved minste tvil eller snev av risiko ble forestillingen avlyst for å være på den sikre siden. Det var en befrielse å kunne arbeide igjen. Men nok en gang straffes vi i kulturlivet med uforståelige tiltak som rammer oss hardt.

Sittende regjering sier hele tiden at det er viktig å holde liv i næringslivet. Er ikke kultur også næring? Er ikke vi som arbeider i kulturen også yrkesmennesker som betaler skatt og bidrar til samfunnet? Det virker ikke slik. Først i sin nyttårstale, tre kvart år etter at pandemien lammet oss maktet Erna Solberg å si ordene «kultur og underholdning». Vi er faktisk en ganske stor og bærekraftig næring som nå ikke får utøve våre profesjoner, og det tærer på selvfølelse og ikke minst lommebok.

Så, vennligst ikke kall dette en dugnad, Erna Solberg. Vi er ikke i samme båt fordi denne krisen treffer oss ulikt. De faste ansatte sitter tryggere enn alle frilansere nå som merker og kjenner på den store usikkerheten som er i bransjen. Man tør ikke engasjere, skrive kontrakter eller prosjektere, og mange planer er satt på vent eller utsatt på ubestemt tid.

Selvfølgelig er det mange som har det verre enn de av oss som er godt etablerte.

Jeg tenker på alle de unge som er i startfasen på sin kunstnerkarriere, som ennå ikke har skaffet seg en plattform eller nettverk. Og jeg er fullstendig på det rene med at det er andre bransjer enn kulturen som lider store tap nå, men nå er det nå kulturfeltet denne teksten skulle handle om. Og jeg sitter med en følelse med at litt for mange politikere og «vanlige» folk ikke skjønner at det vi driver med er et yrke, at det ikke er en hobby eller en fritidsaktivitet.

Helt siden 12. mars har mailer og telefoner om avlysninger kommet. Du har lagt ned stort arbeid i forbesredelser til jobber, øvd inn nye låter, pugget tekst, skrevet tekster, og så kommer kontrabeskjeden, vi må dessverre avlyse, eller utsette på ubestemt tid. Veldig ofte har man kun en muntlig avtale, og når man har kontrakt brukes force majeure-klausulen som fører til at lønn eller honorar ikke utbetales, og så sitter man der.

Ja, det finnes kompensasjonsordninger på plass for oss frilansere og selvstendig næringsdrivende, men de treffer overhodet ikke bredt eller er tilfredsstillende nok når pandemien strekker seg over så lang tid. Ikke engang feriepenger for dagpenger vil vi bli tilgodesett, og selv får jeg i underkant av ti tusen kroner i måneden som kompensasjon i perioder jeg er nektet å arbeide.

Og om jeg arbeider med planlagte prosjekter som jeg ikke vet om blir gjennomført i en usikker tid som nå, blir jeg trukket i dagpenger. NAV ser deg, og minner deg stadig på at om du ikke oppgir riktige opplysninger vil det kunne få både økonomiske og strafferettslige følger. Man skal være psykisk sterk for å stå i dette over tid.

2020 har vært et tøft år for de fleste av oss, og 2021 fikk en røff start med nye restriksjoner og tap av jobber. Kompensasjonen skjæres ned fra 80% til 60%, og dagpengesatsen settes også ned. Man søker stipender og ordninger som finnes, men vi er mange om beinet i disse dager. For øyeblikket sitter undertegnede fullstendig arbeidsløs. Jeg har noen konkrete avtaler for høsten, og en festival i februar. Men for noen dager siden kom en mail om at denne festivalen muligens henger i en tynn tråd. Jeg har holdt meg flytende og sterk siden 12. mars, men da denne mailen tikket inn brast det for meg. Jeg ble sittende ved kjøkkenbordet å gråte. Det er nok nå, tenkte jeg, nå er det nok!

Men innerst inne vet jeg at når den gamle skogen brenner ned vil ny skog vokse frem, og vi vet alle at kunsten vil overleve, teater og all skapende kunst vil aldri dø, men respekten for oss alle som yrkesmennesker har fått en knekk. Jeg har gjort meg selv veldig synlig i den offentlige samtalen, og jeg har fått min skjerv av forakt og beskjed om at jeg burde slutte å sutre om at jeg ikke får stå på scenen og mate egoet mitt, at jeg er en klovn som bør holde kjeft. Dette vitner om at mange ikke forstår at det vi driver med er et yrke, og ikke en hobby. Så vi har en jobb å gjøre. Vi må få folk til å forstå at det de har sittet hjemme og sett på skjermene sine under pandemien er laget av slike som oss, hardt arbeidene yrkesfolk som for øyeblikket er parkert av ulogiske forbud og restriksjoner. La oss jobbe for mer synlighet og yrkesstolthet dere. Godt nytt år!

Legg inn kommentar

Vennligst oppgi ditt navn

Ditt navn er påkrevd

Vennligst oppgi en gyldig epostadresse

En epostadresse er påkrevd

Vennligst legg inn din melding

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Besøks- og postaddresse:
Kronprinsens gate 17
0251 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Epost: post@dramatiker.no
Org nr: 971 278 188

Dramatikerforbundet © 2021 Alle rettigheter. | Personvernerklæring | Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.

WordPress fra wp-hosting.no