– Geriofobi!


Den aldersmessige fordelingen av stipender til dramatikerne vitner om utstrakt geriofobi, mener Andreas Markusson.

På Dramatikerforbundets høstmøte luftet Andreas Markusson noen tanker om det han mener er uttrykk for diskriminering av eldre dramatikere. Dette kommer til syne, mener han, både i en skjev fordeling av stipender og i innholdet i det som vises på TV, film og teater.

Andreas Markusson (Foto: Privat)

Andreas Markusson (Foto: Privat)

Markusson (f 1951) har markert seg som dramatiker i en rekke suksessfulle TV-produksjoner, serier, filmer og teaterkomedier. De som var oppegående på 1990-tallet vil bl.a. huske NRK-serien Fredrikssons Fabrikk. Mindre kjent er at han også er forfatteren bak verdens første komplette lydbok-roman, krimthrilleren Første gang jeg døde, som ble utgitt på Grieg forlag i 2008. Han bor til daglig på den franske øya Korsika, men var altså tilstede på forbundets medlemsmøte i høst hvor han bl.a. lyttet til dramasjef i NRK Ivar Køhns innlegg, som han mener vitner om at «NRK tror at alle i Norge går på ungdomsskolen».

Honnørstipendene

I etterkant av medlemsmøtet har Markusson gått grundigere inn i materien og undersøkt årets fordeling av stipender, noe han har redegjort for i et brev til forbundet. Der konstaterer han at det i 2019 ble tildelt til sammen, fra Dramatikerforbundet og Statens Kunstnerstipend, 16 nye regulære arbeidsstipend (268.000 kroner) til en mottakermasse på gjennomsnittlig 46,9 år, hvorav den eldste er 57 år.

Enda tydeligere mener han diskrimineringen viser seg i forholdet mellom stipendene for yngre/nyetablerte kunstnere på 268.000 kroner i året, og de såkalte honnørstipendene på 50.000 kroner. «Honnørstipendene er ikke tenkt som noen trøstepremie for lang og tro tjeneste», skriver Markusson. «I likhet med for arbeidsstipendenes del, må også her søknadene begrunnes fordi tildelingene skal være en hjelp til å kunne virkeliggjøre nye prosjekter. Det er derfor ingen grunn til at en dramatiker som er fylt 60 skal få betydelig mindre enn en yngre kollega for samme arbeid».

Honnørstipendet skal, ifølge forbundets retningslinjer, «muliggjøre reiser eller studier som dramatiker har nytte av i sitt kunstneriske virke» og er dermed ikke karakterisert som et arbeidsstipend. Jeg ringer Markusson på Korsika og spør om han mener det bør opprettes et eget arbeidsstipend for eldre dramatikere. – Tja, for det første mener jeg kanskje at honnørstipendet like godt kan kuttes ut. Som det er nå fungerer det mot sin hensikt og bidrar til å sementere det aldersmessige misforholdet i fordelingen av stipender, sier han. – På medlemsmøtet snakket jeg med flere eldre kolleger som sa at de har sluttet å søke for lengst «fordi jeg får jo ikke noe uansett». En bedre idé vil dermed være å reservere et visst antall arbeidsstipender til dramatikere over 60. Da har vi i det minste et sted å søke!

Dulgt diskriminering

Den tredje stipendkategorien Andreas Markusson tar for seg er det som tidligere ble kalt vederlagsstipendet, eller NDF-vederlag. Det er basert på midler fra Bibliotekvederlaget, er et kulturpolitisk, ikke rettighetsbasert, vederlag og må søkes på. Derfor kalles det nå Grunnstipend.

Måten det stipendet forvaltes på mener han også er uttrykk for diskriminering, om enn på en mer dulgt måte: «Vi har en vakker solidaritetstanke som er manifestert som et tak der ingen av oss skal få mer enn 36 tusen kroner. Men i dag er gjennomsnittsalderen på de som har nådd taket nesten 65 år. De som gjennom et langt dramatikerliv har opptjent over det, gir altså fra seg en del av sin opptjente inntekt for at den skal deles på de med mindre produksjon. Dette genererer nok en gang en inntektsstrøm i favør av de unge på de eldres bekostning. Jeg er ikke motstander av en solidarisk fordeling, men dette blir dessverre Robin Hood med motsatt fortegn», mener han.

Ungdomsskolen

Når Markusson løfter blikket fra det snevert økonomiske og retter det utover i landskapet ser han samme bildet. Han konstaterer at de 8 husdramatikerne på Dramatikkens hus har en gjennomsnittsalder på 40,4 år, hvorav den eldste er 51 (Markussons nye skuespill, Den kjipe nissen, har for øvrig til dels vært utviklet på et verksted ved Dramatikkens Hus). Blant de 46 som har mottatt støtte fra Norsk Filminstitutt er gjennomsnittsalderen 41,06 år, med kun 4 personer over 60. I TV-bransjen har det ikke lykkes ham å finne tall. Det er imidlertid ingen hemmelighet at TV-mediet sliter med å holde fast på de unge. Suksessen med Skam har dermed gitt NRK blod på tann. I øyeblikket domineres dramautvalget på NRK av serier som Unge lovende, Klassen, Blank, 18, Nudes og ZombieLars, som alle sammen handler om og retter seg mot et ungt seersegment. «Etter å ha hørt på Ivar Køhn på siste medlemsmøte, virker det nesten som om NRK tror at alle i Norge går på ungdomsskolen», kommenterer Andreas Markusson.

«Og da rører vi ved et annet problem ved geriofobien», skriver han. «Det ene, som jeg altså har berørt over, handler om oss «stakkars» gamlinger som får så lite av stønadsmidlene. Den andre siden ved dette er hvilke historier vi da får. For hvem skal skrive fortellingene fra pleiehjemmene? Både TV, film og delvis teater jakter febrilsk på et ungt publikum. Det gjør at de som skriver myntet på dem naturlig blir tilgodesett, mens historiene om personer i livets andre ytterfase, rett og slett ikke blir fortalt. Har vi noen gang sett en TV-serie med pensjonister i hovedrollene som omhandler deres liv? At en lisensfinansiert TV-stasjon nær sagt fullstendig kan neglisjere et godt voksent publikum er oppsiktsvekkende», mener han.

Over telefon føyer han til et par konkrete eksempler: Michael Hanekes film Amour fra 2012 som handler om aldring og død via livet til et eldre ektepar og deres eneste barn som rammes av et hjerneslag. Den ble belønnet med både Gullpalmen i Cannes og en Oscar og ble sett av over 90.000 mennesker bare i Norge. Han trekker også fram sitt eget skuespill Trassalderen, som ble satt opp på Oslo Nye teater i 2013. – Det handler om noen 68´eres inntog på et pleiehjem. Planen var at det skulle spilles 21 forestillinger, men endte opp med å bli spilt 75 ganger. Så det er ingen automatikk i at det ikke er marked for den typen historier, sier han.

Vondt verre

– Konklusjonen blir da at det allerede er et stort misforhold i de eldres disfavør når det gjelder hvilke historier som etterspørres. Det gjenspeiles videre i de støtteordningene vi har. I tillegg aksentueres dette ytterligere ved taket på vederlagsstipendet som nå virker helt mot sin hensikt. Men mest graverende er stipendtildelingene hvor virkelig de eldste av oss kommer utrolig dårlig ut. Og nå leker man med tanken på å gjøre om enda mer av vederlagsmidlene til frie stipend. Det vil dessverre bare gjøre vondt verre, avslutter Andreas Markusson.

Legg inn kommentar

Vennligst oppgi ditt navn

Ditt navn er påkrevd

Vennligst oppgi en gyldig epostadresse

En epostadresse er påkrevd

Vennligst legg inn din melding

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Besøks- og postaddresse:
Kronprinsens gate 17
0251 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Epost: post@dramatiker.no
Org nr: 971 278 188

Dramatikerforbundet © 2020 Alle rettigheter. | Personvernerklæring | Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.

WordPress fra wp-hosting.no