En pris for alt
Sett med norske dramatikerøyne kan man tenke at det har vært et godt år når det kommer til priser. Ikke minst for de etablerte dramatikerne.
Ellisiv Lindkvist, 27.06.2024
Jon Fosse fikk nobelprisen. Arne Lygre fikk Ibsenprisen. Og begge ble, sammen med Petter Rosenlund nominert til Heddaprisen for beste scenetekst. Tidligere har det kommet kritikk mot scenetekstprisen til Heddajuryen. Den har blitt delt ut både til bearbeidelser og oversettelser, noe som kan kjennes som et nederlag for oss som heier på den nyskrevne originaldramatikken.
I Norge har vi én dramatikkpris og det er Ibsenprisen. I tillegg har vi Heddaprisen for beste scenetekst. I år ble det nominert tre godt etablerte dramatikere i kategorien beste scenetekst. - Er sceneteksten blitt en dramatikerpris? Spør Julie Rongve Amundsen i podkasten Scenesamtaler. - Vi har jo dramatikerpriser, vi har Ibsenprisen og – Her stopper hun seg selv og sier til slutt: - jeg vet ikke, nobelprisen?
For ja, vi har Ibsenprisen, men det er den eneste dramatikerprisen vi har. I tillegg har vi Heddaprisen for beste scenetekst.
Jeg kan forsåvidt forstå innvendingen til kritikerne at de savner mer eksperimentelle tekster, mer sprelske tekster. Samtidig som de legger til at det er solide nominerte. Og det jeg da tenker er at det kunne vært flere priser. Det finnes mange filmpriser og det finnes mange litteraturpriser. Nordisk råd har fem priser i kategoriene: litteratur, barne- og ungdomslitteratur, musikk, film og miljø. Et raskt blikk på vinnerne av Nordisk Råds litteraturpris viser at ingen har gått til dramatikk. Fosse har riktignok fått den, men da for en roman. Man kan søke på sjanger blant vinnerne i en egen rubrikk og der står det: romaner, noveller, poesi, filosofi og memoarer, men altså ikke dramatikk. Både teatret og dramatikken er fraværende.
I Norge har vi mange litteraturpriser: Brageprisen, Kritikerprisen, Bokhandlerprisen, Aschehougprisen, Doblougprisen for å nevne noen. Det er en lang liste over litterære priser på Wikipedia. Nå skal det i rettferdighetens navn nevnes at det gis ut langt flere skjønnlitterære bøker hvert år enn det settes opp nyskrevet dramatikk. En åpenbar grunn er at det koster mer å sette opp teater enn det gjør å trykke ei bok. Man kan likevel etterlyse flere priser
Men priser er det jo noen som tar initiativet til og som deler ut. På 80- og 90-tallet sies det at det var enda mindre stas, enda mindre oppmerksomhet rundt dramatikk enn det er i dag. Da opprettet Dramatikerforbundet egne interne priser som ble delt ut under årsmøte- og medlemsmiddagene: Gledesglasset. Det er en tradisjon det er verdt å hegne om og vi deler fortsatt ut Gledesglass. På årsmøtet i år gikk den til Tani Dibasey og Julian Karenga på scenefeltet og for første gang til en spillforfatter, Ellen Lyse Einarsen.
Kanskje skal man ikke bare kritisere, men også initiere? Forfatterforeningen deler ut Tarjei Vesaas Debutantpris. Kanskje kan vi i Dramatikerforbundet om et par år dele ut Jon Fosses debutantpris til en ung og lovende scenedramatiker?