Sats på sceneteksten!

Ettersom insentivordningen står i Hurdalsplattformen hadde vi store forhåpninger for fjorårets budsjett, men så kom tidenes strammeste statsbudsjett med knapt noen friske midler. I år har vi desto større grunn til å håpe, i kunstnermeldingen «Kunstnarkår» som ble lansert før sommeren står det at departementet skal begynne å jobbe med insentivordningen i 2023 og at det er en prioritert satsing.

De siste ukene har det pågått en teaterdebatt, igangsatt av litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen. Kritikken hans retter seg i første omgang mot regissørene og deres «påfunn» med den dramatiske teksten. Han kritiserer teatret for å ha brutt med den litterære arven. Oppsummert kan man si han ønsker mer respekt for det litterære og at det kan redde teatret fra det han mener er en krise. Sett fra dramatikerståsted er det mulig å være enig i hans utgangspunkt om at det litterære skal respekteres. Vi ønsker at både teater og regissører tar teksten på alvor.

Det er ikke lett å skrive teater og å møte et stort eller lite apparat som skal gå inn i teksten din. Skriver du dikt eller prosa er det stort sett forlagsredaktøren som sier noe om teksten din. Skriver du dramatikk og får det satt opp, vil ganske mange mene noe om teksten din frem mot premieren.

I sitt andre innlegg følger professoren opp kritikken mot regissørene. Pedersen gjør imidlertid i dette innlegget et sprang til noe det er vanskelig å være enig i. Det virker som han mener at dagens dramatikere og scenetekstforfattere er feil folk.

Han trekker til og med fram en navngitt scenedramatiker som har vært satt opp på en rekke av landets institusjonsteater, og argumenterer med at han ikke kan være særlig god ettersom han både har studert på Westerdals og skrevet for Hotel Cæsar! Ja, han er neppe en «litterær fortropp», skriver professoren. Pedersen nevner ikke noe om hvor den litterære fortroppen befinner seg, men man kan tolke det dit at han tenker på sitt eget felt, altså bokforfatteren.

Jeg vil påstå at det skjer langt mer spennende ting i scenetekstfeltet enn i samtidslitteraturen. Jeg er riktignok ikke en objektiv stemme her, men hvem er vel det?

Samtidig er det flere utfordringer med å skrive for scenen. Én ting er at det er et lite nåløye å komme gjennom for å få satt opp teksten, for eksempel er det langt færre forestillinger med ny, norsk dramatikk enn det gis ut skjønnlitteratur i bokform. En annen ting er at når teksten settes opp, er det ofte få forestillinger på mindre scener og de spilles på ulike steder i landet.

Det er vanskelig å få oversikt over alt som settes opp selv for den mest ihuga teaterelsker. For det tredje er det dyrt å satse på ny norsk dramatikk sammenlignet med å sette opp oversatt dramatikk og klassikere. Det krever investeringer.

Insentivordningen skal gjøre det billigere for teatrene å investere i ny norsk dramatikk. Det betyr at teatre som setter opp nye norske teaterstykker skal få kompensert deler av honoraret til dramatikeren. Hvorfor er denne insentivordningen så viktig for oss? Det handler selvsagt om kunstnerøkonomien, men det handler også om å få et større mangfold av stemmer, temaer og perspektiver. Det handler om å gi dramatikere som skriver på norsk, samisk og kvensk like muligheter i konkurranse med klassikere og utenlandske tekster. Og det handler om at vi må rekruttere talenter til teatret, vi ser tendenser til at de som går på manuslinjene orienterer seg mot film- og tv-feltet.

Blant annet derfor bør vi få en insentivordning på plass. Vi venter i spenning på statsbudsjettet.