Leder, august

I en spørreundersøkelse utført av Norstat i vår om hva som var de viktigste sakene i valget, var kultur helt ute av lista.

Svært få politikere engasjerer seg i kulturpolitikk og det er gjerne bare de som til enhver tid sitter i kulturkomiteen på Stortinget som tar ordet når kulturlivet løfter en sak.

Derfor betyr det noe når Kunstnernettverket arrangerer debatt under Arendalsuka. Det er kanskje ikke så mange som ser på, bortsett fra de oppmøtte, men det er en bevisstgjøring og en synliggjøring på tvers av partilinjene når en fra hvert parti må ta standpunkt til våre spørsmål. I år fokuserte vi på kunstnerpolitikk og den lenge annonserte Kunstnermeldingen. Den var klar rett før pandemien rammet, og visstnok gjorde den utdatert over natta.

En ting var alle partiene enige om: Kunstnere tjener for lite og har for svake sosiale rettigheter, men der stopper enigheten. For mens høyresiden mener en større andel private midler må løse dette, lover venstresiden å øke kulturbudsjettet til 1% av statsbudsjettet og å øke stipendpotten betraktelig. De samme partiene sier at kunstnerøkonomi står på topp på prioritetslisten dersom de får makt. Det skal vi minne dem på dersom de vinner.

Fra vår posisjon i LO-kultur har vi fått inn flere av våre saker på listen over viktige tiltak som ble sendt fra LO til de rødgrønne før sommeren. Det gjelder blant annet en insentivordning for ny norsk dramatikk, flere kunstnerstipender, økt privatkopieringsvederlag, en økning av bibliotekvederlaget, flytting av filminsentivordningen til næringsdepartementet, og ikke minst en innføring av krav om ryddige arbeidsforhold i kulturinstitusjoner og tiltak med statlig finansiering. Slike pålegg har det merkelig nok ikke vært mulig å få gjennomslag for tidligere. Det er på overtid.