Kjære medlem

Det visste jeg ikke da jeg dagen etter skrev og takket Husfruene for den beste årsmøtemiddagen jeg har vært på noen gang. For det var en spesielt vellykket kveld, der vi satt tett, skålte hyppig og feiret hverandre med våre tradisjonelle gledesglasstaler. Og de var ekstra varme og vittige den kvelden, syntes jeg. Det kan ikke gjenskapes i et nettmøte.

For mange av oss har zoom og teams blitt den nye normalen. Selv møter jeg administrasjonen på nett hver morgen. Styremøter, informasjonsmøter, kurs og konferanser – vi tilpasser oss og skrur på zoom. Ulempen er åpenbar, ingenting kan erstatte menneskelige møter og verden blir liten når alt foregår ved kjøkkenbordet. Alt av smalltalk blir borte – man går rett på sak og skrur av når man er ferdig. Ingen kaffepauser eller slå følge ut av bygningen – nettopp slike små treff som kan være viktige både for relasjonsbygging og nye tanker og ideer.

Allikevel er det noen fordeler. Det tar for eksempel bare sekunder å gå mellom møter i Bergen og Brussel, og ingen legger merke til at du fortsatt går i pysjbukse.

Dagsrytmen endrer seg, du oppdager plutselig at du liker å ha møter før frokost, kanskje dusje etter lunsj, og forresten er det ganske deilig å jobbe i sofaen.

Som skrivende mennesker er vi vant til å tåle alenehet. Noen uker alene på et skrivested er helt normalt og for mange er det en forutsetning for å kunne jobbe. Da lager vi oss vår egen rytme som ikke er definert av hva resten av samfunnet holder på med. Noen skriver om natten, andre står opp grytidlig og jobber i timene før verden våkner. For skapende kunstnere er nok ikke arbeidsdagen så forskjellig fra hva den var før korona, og mange jeg snakker med sier det gir dem en robusthet til å tåle isolasjonen. For de utøvende kunstnerne er det annerledes, og det berører meg å lese om ensembler som spiller forestillinger for tomme saler, uten respons og applaus. Da er det lettere for oss som ikke er vant til at noen klapper, og som får respons så lenge etter at det er ferdig, at skrivehjertet for lengst er et annet sted.

Men alle kan føle på ensomhet, og en lang sosial nedstengning midt i den mørkeste vinteren kan vel merkes selv for en skrivende. Da skulle jeg ønske at vi kunne invitere til møte og fest og sette i gang husfruer og taleskrivere. Men det kan vi ikke. Vi har erkjent at det blir årsmøte på nett i mars, og at vi må ha festen til gode. Forhåpentligvis til høsten.

Jeg ønsker dere alle et godt nytt år.
Monica