Hvem er redd for kunstnerne? Hvem er kunstnerne redd for?

Er kunstnere mer utsatt enn andre? Ja, det kan man si. De mangler mange av rammene arbeidstagere har, i form av sosiale rettigheter som pensjon, sykepenger og foreldrepenger. Som selvstendig næringsdrivende mangler du også rammene en arbeidsplass kan gi.

En journalist eller kommentator vil ha en redaksjon og en redaktør i ryggen om hen skriver en bitende maktkritisk analyse av dagens politiske situasjon. En kunstner står ofte alene i stormen.

Denne kampen kan på mange måter sammenlignes med både arbeiderbevegelsens kamp og kvinnekampen. Arbeiderne har kjempet for sosiale rettigheter, nå kjemper kunstnerne for det samme. Det handler om retten til å bli tatt på alvor og ikke bare uthengt og latterliggjort. Hetsen mot kunstnerne kan også sammenlignes med latterliggjøringen kvinnesakskvinner ble utsatt for rundt forrige århundreskifte da de var så freidig å be om stemmerett.

Det handler om (kunstnerisk) ytringsfrihet. Og her tenker jeg ikke bare på den ytringsfriheten som handler om retten til servere ufinheter i alle retninger, men at alle skal ha muligheten til å delta i ordskiftet uten trusler og store personlige omkostninger. Det handler også om økonomi, om å tørre å ytre seg uten å risikere å miste oppdrag eller bli utsatt for hets.

Selv om verken arbeiderrettigheter eller kvinners rettigeter er kamper som er ferdig en gang for alle, tillater jeg meg å si at vi har kommet ganske langt de siste hundre årene.

Det finnes selvsagt mange kunstnere med mange privilegier, og så finnes det kunstnere med færre privilegier, det finnes kunstnere som blir bedt om å holde kjeft, om å slutte å jobbe med det jobber med, om å «holde på med hobbyen sin på fritiden». Da det etterhvert så famøse teaterstykket Ways of seeing hadde premiere for noen år siden, kan det være fristende å si at mottakelsen var preget av lav uenighetskultur og stor feighet. Et ferskere eksempel er hvordan forfatter og dramatiker Sumaya Jirde Ali nylig ble utsatt for hets og trusler. Ja, nærmest truet til taushet. Hun fikk ikke deltatt på sin egen urpremiere på teaterstykket Havet tar det det ikke gir på den Nationale Scene. Og selv om støtten til henne kan virke overveldende, er det ikke nok så lenge hun ikke kan være trygg i samfunnet vårt.

Det skjer også positive ting: rettighetene og bevisstheten rundt den samiske befolkning er på agendaen, særlig aktuelt med Ole Giævers film Ellos Eatnu med premiere i disse dager. Selv om oppmerksomheten rundt urbefolkningen også viser at det er mye som gjenstår og at den norske historien har noen grelle skampletter.

Hvem er redd for kunstnerne? Hvem er kunstnerne redd for? Dette ønsker vi i Dramatikerforbundet å diskutere med kunstnerne selv og vi skal ha et seminar med denne tittelen under Heddadagene i juni.

Vi ønsker oss et samfunn med stor ytringsfrihet og takhøyde, vi ønsker oss et samfunn uten rasisme. Vi trenger at noen tar disse kampene. Vi trenger at noen står i stormen. Og vi andre, som kanskje har et hvitt privilegium, en fast lønn eller et navn og en posisjon som gir tilgang til et mikrofonstativ i offentligheten: Vi kan påvirke opinionen, vi kan løfte knyttneven, vi kan gå sammen, vi kan utvise solidaritet. La oss forsøke å stå på riktig side av historien. Nå er tross alt alle for at kvinner har stemmerett.