Bibliotekvederlagsaken – en oppsummering

Dramatikerforbundet (NDF), har sammen med Oversetterforeningen (NO) og Barne -og ungdomsbokforfatterne (NBU) gjennom hele prosessen ment at tvisten ikke angår våre foreninger. Dette fordi det nye forfatterforbundet ikke representerer våre kunstnergrupper.

15. desember stod et leserinnlegg på trykk i Aftenposten, under overskriften «Vi trenger en ny forfatterforening». Innlegget var signert Helle Stensbakk, Jan Ove Ekeberg og Eystein Hanssen. Ingressen lød: "Så lenge Den Norske Forfatterforening er lukket, trenger vi en ny organisasjon".

Allerede 28. januar 2018 var den nye foreningen et faktum, og 4. februar 2019 fikk den godkjenning av Kulturdepartementet til å motta bibliotekvederlag.

Det ble starten på en turbulent periode der Forfatterforbundets strategi raskt endret seg fra det målrettede angrepet på Forfatterforeningen som det startet som, til å fyre av mot alle de skjønnlitterære foreningene.

Nå trengtes visst en ny forening for både oversettere, barne- og ungdomsbokforfattere og dramatikere.

Spørsmålet om representativitet kom raskt opp. Kulturdepartementet hadde allerede slått fast at Forfatterforbundet var representative for skjønnlitterære forfattere. Begrepet favner både NBU-ere og Dramatikere. Men departementets bruk av begrepet, mente vi, pekte på forfattere av skjønnlitteratur for voksne, på samme måte som statens kunstnerstipend bruker begrepet når de deler inn i kunstnergrupper.

Forfatterforbundet bestred dette.

Forfatterforbundets første krav, var rettet mot Norsk forfatter- og oversetterfond, som er fondet foreningene fordeler penger fra.

Det gikk vel et år før kravet gikk til foreningene og videre til forhandlingsutvalget for bibliotekvederlag der det burde vært fra start.

NBU/NO/NDF hadde i lengre tid foreslått en fordeling der vi fikk 20% hver av vederlaget og skjønnlitterære forfattere (voksen) fikk 40%. For Dramatikerforbundets del var det en nedgang på 1,5%, men vi mente allikevel det var en rettferdig løsning som reflekterte et gjennomsnitt av en historisk fordeling av vederlaget.

Kravet fra Forfatterforbundet var for årene -19, 20 og 21. Da forhandlingsutvalgets innstilling kom, ble de tilkjent 11% av vederlaget for disse årene. NBU, NO og NDF skulle få 19% hver, Forfatterforeningen, 32%.

I og med at vedtaket kun gjaldt disse tre årene ba vi utvalget om en begrunnelse for utfallet. Det har de ingen plikt til å avgi, så det fikk vi ikke. Uten noen form for prinsipielle begrunnelser, så vi en reell fare for at det ville komme nye krav allerede neste år. Det ønsket vi å forhindre. Det behovet vi så, for å få ro og forutsigbarhet i årene fremover, var en prinsipiell avgjørelse om fordeling av bibliotekvederlaget mellom skribentorganisasjonene.

De tre foreningene NBU, NO og NDF gikk derfor sammen for å prøve saken rettslig i en voldgiftsrett. (Voldgift er en form for privat rettergang der en tvist løses av en voldgiftsrett istedenfor av de alminnelige domstoler. En voldgiftsbehandling foregår stort sett på samme måte som en rettssak.)

Gjennom prosesskriv og prosedering i retten, fikk alle parter lagt frem sitt begrunnede syn for hvordan vederlaget skulle fordeles. NBU, NO og NDF, holdt fast ved at vederlaget skulle fordeles mellom fire kunstnergrupper (20-20-20-40) og førte bevis og vitner som tilsa at dette var den historisk riktige fordeling, og at Forfatterforbundet ikke var representative for våre kunstnergrupper.

Da dommen falt fikk vi medhold på alle punkter. Den slo fast at den historiske fordelingen skulle opprettholdes og at Forfatterforbundet ikke er representative for våre kunstnergrupper.

Retten fastslo også at Forfatterforbundet er representative for forfattere av skjønnlitteratur for voksne og at de derfor skulle ha en andel av de 40% som historisk har gått til denne gruppen.

Den endelige fordelingen ble derfor:

Norske Barne– og Ungdomsbokforfattere 20%

Norsk Oversetterforening 20%

Norske Dramatikeres Forbund 20%

Den Norske Forfatterforening 27%

Forfatterforbundet 13%