Å rette baker for smed

Det mangler ikke på verdige stipend- og støttemottakere for verken enkeltkunstnere eller kompanier. I Dramatikerforbundet venter vi i spenning på insentivordningen som er nedfelt i Hurdalsplattformen. Samtidig varsler politikerne tidens strammeste statsbudsjett som legges fram 6. oktober. Hvis det ikke innfrir, står vi klar til å minne dem om tidligere lovnader.

Kompaniet til Morten Traavik var et av 33 kompanier som fikk avslag på kunstnerskapsstøtte etter å ha fått 32,4 millioner siden kompaniets oppstart. Dette var mat til et samlet pressekorps i dagesvis, fra Klassekampen via NRK og Aftenposten, til Subjekt. Problemet er ikke at Traavik har fått avslag. Det er det 32 andre kompani som også har fått. Problemet er at det er for lite midler. Kanskje finnes det også andre måter å fordele støtten på som vil være bedre. Men å slutte med prinsippet om armlengdes avstand er i alle fall ikke veien å gå. Den politiske motstanden fra politikere etter Ways of Seeing og Frps forslag om å kutte støtten til Black Box Teater, minner oss om den potensielle skaden dette kunne medført. At kunstnere som stiller maktkritiske spørsmål risikerer å bli straffet, enten økonomisk, gjennom negativ omtale i media eller rett og slett refset av statsministeren, minner om stater vi ikke liker å sammenligne oss med.

Kunstfeltet bør mobilisere politisk og i fellesskap for å få flere midler til hele kulturfeltet. Noe vi jobber for i Dramatikerforbundet som egen organisasjon, sammen med de 18 andre kunstnerorganisasjonene i Kunstnernettverket og som en del av LO Kultur.

Som leder med ansvar for scenefeltet og et hjerte som banker ekstra for det frie og gjerne mer eksperimenterende delen av feltet er det viktig å være tydelig på at denne delen av feltet er under stadige angrep. Boka om Ways of Seeing, kom nettopp ut og minner oss igjen om dette. Etter teaterstykkets premiere i 2019 ba daværende statsminister Erna Solberg kunstnerne passe seg litt.

Derfor lyder det temmelig hult når stortingsrepresentant fra Høyre, Tage Pettersen kritiserer Kulturrådet og kunstfeltet for manglende takhøyde. De hopper på et tendensiøst agn og ser ikke sin egen maktposisjon. Pettersen tilhører nettopp det partiet hvis statsminister ba kunstnerne passe seg. Hun hadde mange muligheter til å be unnskyldning. Det gjorde hun ikke.

Hvem er det egentlig som står for en svak uenighetskultur?