Fem år for Tigerstadsteatret


Etter å ha sett hvordan de fleste institusjonsteatrene i Sverige hadde egne scener for barn og unge ga Hilde Brinchmann, Wenche Viktorsdatter Paulsen og Toril Solvang seg selv et viktig oppdrag: å etablere et teater utelukkende for barn og unge i Oslo. Etter utallige forestillinger, en Heddapris og en semitrailer med et teater i magen kan Tigerstadsteatret feire fem år.

Urpremiere, Tigerbussen kommer, Vahl Skole (Foto: Morten Quist Hommersand)

Urpremiere «Tigerbussen kommer!» 2018 på Vahl Skole (Foto: Morten Quist Hommersand)

– Tar du det opp? spør Hilde Brinchmann. – Jeg bare la merke til at du ikke noterer!

Regissøren dobbeltsjekker at vi ikke kaster bort tiden vår. Det har man ikke tid til når man er teatersjef. – Jeg sitter med noen søknader.

Brinchmann møtte produsent Wenche Viktorsdatter Paulsen og dramatiker/regissør Toril Solvang på Riksteatret. De hadde alle studert ved Dramatiska Institutet i Stockholm (nå Stockholms Konstnärliga Högskole) til forskjellige tidspunkter, og vært vitne til hvordan institusjonsteatrene i Sverige hadde egne institusjoner som kun produserte for barn og unge.

– Måten det er organisert på løfter scenekunst for barn og unge til et veldig høyt nivå. Kunstnerisk, men også økonomisk. Da ingen teaterinstitusjoner i Oslo så ut til å gå for en slik modell, kom vi frem til at vi måtte gjøre det selv, sier Brinchmann med et stort smil.

Brinchmann og Viktorsdatter Paulsen er i dag teatersjefer, mens Solvang nå jobber som dramatiker og regissør på flere forestillinger på Tigerstadsteatret. Siden oppstarten i 2015 har Tigerstadsteatret samarbeidet med Oslo Nye Teater og bemerket seg med flere produksjoner. For Ingenting av Janne Teller, dramatisert av Solvang, hentet de hjem Heddaprisen for beste ungdomsforestilling i 2019.

Denne våren har de urpremiere på Tigerbussen har et teater i magen i samarbeid med Oslo Nye Teater, Den kulturelle skolesekken, Redd Barna og Det Andre Teateret. Tigerbussen er en expotrailer som kan utvides til et scenerom på 8 x 6 meter, der Oslo-barna inviteres med inn i teaterets verden, midt i sitt eget hverdagsliv. Denne våren spilles hovedsakelig lukkede forestillinger for inviterte grupper og skoleklasser i områder med høy barnefattigdom og lav kulturdeltakelse. Målet er å spille teater for de barna som ikke blir tatt med i teateret.

– Det første møte med teateret har man ofte som barn. Det å presentere scenekunst for barn er et demokratisk prosjekt, det handler om å gi barna frihet og muligheter, sier Viktorsdatter Paulsen.

Under studiene i Stockholm hadde de alle Suzanne Osten som professor. Osten regnes som en pioner i utviklingen av teater for barn og er stifter av Unge Klara, som i dag er Sveriges nasjonale scene for barn og unge. Osten hevder at barnets perspektiv er et spørsmål om makt. Barnet er alltid avhengig av voksne, og dermed maktløse i relasjonen til voksne.

– Et helt år av studiet var rettet mot barn og unge. Jeg tror tankegangen vi tok med oss fra skolen gjorde at vi forsto viktigheten av det.

Hvordan arbeider dere selv med å være på linje med barn og ungdom?

– Det er mange måter å nærme seg målgruppen på. Det kan være intervjuer, observasjoner, møter og diskusjoner. Å henge rundt på Grünerløkka på kveldstid, å oppleve ungdom i deres kontekst. Nøkkelen er kanskje å ikke være redd. For vi som er voksne er jo redde for å bli avslørt som uinteressante eller fordomsfulle eller uviktige. Jeg tror det viktigste er å legge fra seg den redselen og tørre å risikere at de ikke er interessert. Og da heller finne ut hva som kan være relevant, sier Viktorsdatter Paulsen.

Ingenting, Hina Zaidi, Maja Evenshaug Christiansen, Andreas Medbøe Thoresen (Foto: Erika Hebbert)

Ingenting, Hina Zaidi, Maja Evenshaug Christiansen, Andreas Medbøe Thoresen (Foto: Erika Hebbert)

Brinchmann legger til – Det er en diskusjon om ungdom er en egen målgruppe. Det er jo ikke alle som mener det. Men det er så mye som skjer i årene mellom barndom og voksen, at vi mener det kreves egen scenekunst for å ta tak i de problemstillingene man står i da. Det er jo den mest melodramatiske perioden av livet. Kanskje er det nettopp her at teaterformen kan være i sitt ess? I Ingenting hadde vi en scene der den muslimske karakteren Sara må ofre jomfrudommen sin. Hvordan det kommuniserte på skoler der det var masse jenter med hijab i publikum var helt vilt. Det vekket masse følelser. Noen reiste seg opp og ropte til skuespillerne. Det er jo rock and roll! Det å sitte i publikum og kjenne på den energien, det er helt spesielt.

– Hvordan organiserer man et teater som kun fokuserer på denne målgruppen?

– Det er klart at det er krevende å ha en operativ kunstnerisk virksomhet for barn og unge. Spiller man teater for voksne og barn på samme scene, under samme økonomi, så er det klart at man taper på det, sier Brinchmann og beskriver seg selv og Viktorsdatter Paulsen som organisasjonsnerder som liker å se på strukturer.

–  Vi kan peke på et problem og så kan vi organisere oss på en annen måte, som igjen gjør at vi kan jobbe på en annen måte. Man ser jo at når man velger et repertoar på et institusjonsteater, så velger man ofte en forestilling som kommuniserer med en voksen billettkjøper. Vi ønsker at den primære mottakeren skal være barnet eller ungdommen og måten vi har organisert oss på gir oss muligheten til det. Og det er jo veldig, veldig, veldig gøy!

– Og kanskje noe sliting i håret? Noen sene kvelder?

– Ja. Altså det har jo vært galskap og frekkhetens nådegave og eufori og tro på at janteloven kan være en slags motivasjon. Det er jo helt crazy å late som om man skal bli Norges eller Oslos redning når det gjelder teater for barn og unge. Men når ikke staten selv sier det, så kan jo vi si det. Vi trenger et nasjonalteater for barn og unge. Men for at det skal gå må man må ha nok ressurser og en posisjon. Det handler ikke bare om å lage bra forestillinger, det er hundrevis som lager vanvittig bra forestillinger og det frie feltet leverer barneforestillinger som både vinner priser og får god mottakelse blant publikum. Det handler om en sentralisering av makt og ressurser i teatret, rettet mot barna, sier Viktorsdatter Paulsen.

«Tigerstadskids» Oslo Rådhus 2017. Foto: Hilde Brinchmann

«Tigerstadskids» Oslo Rådhus 2017. Foto: Hilde Brinchmann

Har dere trua? Hva tenker dere om fremtiden for barne- og ungdomsteateret i Norge?

Det foregår en stor utvikling i Norge. Man ser at flere av institusjonene satser mer på unge, sier Viktorsdatter Paulsen og trekker blant annet frem Teatret Vårt, Unge Viken og Brageteateret. – Det er imponerende å se alt som skjer nå.

Brinchmann nikker, men legger til – nå skal jeg passe meg for å snakke for mye om Sverige i alle intervjuer jeg gjør. Det skjer mye bra i Norge nå. Men akkurat i det strukturelle, i ressursene i satsningen på barn og unge så ligger svenskene såpass langt foran oss at vi ikke må slutte å prate om det. Til det er gjort noe med det da.

– Hva tenker dere blir utfordringene for dere selv de neste fem årene?

– Vi blir nødt til å utfordre oss selv. Lytte til referansegruppene våre og spørre oss selv: skal vi gjøre noe annerledes den her gangen? Det er klart vi har utfordringer foran oss. Hva skjer når vi blir større? Hva skjer når vi begynner å få tradisjoner? Og hvem skal skrive for Tigerstadsteatret? Det burde jo i praksis kunne være alle som har noe å si om barn og ungdom, sier Viktorsdatter Paulsen.

Brinchmann nikker og smiler. – Vi håper at vi får midler slik at vi kan hente inn nye stemmer. Det er en drøm vi har. Også drømmer vi selvfølgelig om at Tigerstadsteateret kan bli en egen institusjon. Som også kunne vært drevet uten oss.

Ja, sier Viktorsdatter Paulsen raskt. Vi ønsker ikke én definerende kunstnerisk stemme bak Tigerstadsteateret. Vi ønsker barnas stemmer og tror at alle som deler vår visjon kan løfte prosjektet Tigerstadsteatret. Den kunstneriske drivkraften er visjonen vår om at alle barn og unge skal få oppleve teater som betyr noe for dem, for resten av livet.

Legg inn kommentar

Vennligst oppgi ditt navn

Ditt navn er påkrevd

Vennligst oppgi en gyldig epostadresse

En epostadresse er påkrevd

Vennligst legg inn din melding

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Besøks- og postaddresse:
Kronprinsens gate 17
0251 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Epost: post@dramatiker.no
Org nr: 971 278 188

Dramatikerforbundet © 2021 Alle rettigheter. | Personvernerklæring | Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.

WordPress fra wp-hosting.no