Elin Tinholt


– Jeg så mye teater, men mente det meste var dårlig. Faktisk var jeg i min ungdommelige rastløshet nesten i ferd med å gi opp teatret.

Elin Tinholt (Foto: Kathleen Mc Intyre)

Elin Tinholt (Foto: Kathleen Mc Intyre)

ELIN TINHOLT

Født 1962, bor i Oslo

Hva holder du på med nå?

Akkurat nå skriver jeg på manus til en kortfilm om Vegaøyan på Helgelandskysten. Øygruppen er en del av Norges verdensarv. Vi har åtte verdensarvsteder i Norge. Blant de mest kjente er Røros og Bryggen i Bergen, blant de mindre kjente er Struves meridianbue og kanskje Vegaøyan? Det er produksjonsselskapet Fabelaktiv som skal står bak filmene om Norges verdensarv og jeg er hyret inn som manusforfatter. Jobben har ført meg rundt til de aller vakreste og mest spesielle stedene i Norge. Jeg føler meg heldig!

Jeg skriver også på lytteteatret med arbeidstittel «Fattigfolk» som skal ha premiere i oktober i år. Lytteteatret er skrevet spesielt for stedet hvor det formidles. I lytteteatret hører publikum teksten, som er blitt lest inn av skuespillerne i studio, formidlet via et skjult lydanlegg i rommene. Lytteteater oppleves som en intim, men samtidig kollektiv kunstopplevelse. Det er teater for øret, formidlet i et rom og et sted med historie. «Fattigfolk» skal spilles på Peder Balke-senteret, som på begynnelse av nittenhundretallet fungerte som fattiggård i Østre Toten kommune. Gården er i dag at kunstmuseum og i «Fattigfolk» samarbeider jeg med kunstner Tone Myskja og komponist Jon Balke om å lage en tverrkunstnerlig og annerledes kunstopplevelse.

Til slutt må det nevnes at jeg kommer ut med en roman i disse dager. Min første! «Søstrene på Stenberg» ble skrevet i etterkant av lytteteatret «Stenbergmonologene» fra 2017 og henter handling fra samme sted, nemlig den hemmelighetsfulle amtmannsgården Stenberg hvor de tre søstrene Weidemann en gang bodde. Å skrive dramatikk er begrensningens kunst. I romanen kunne jeg ta i bruk det store lerretet. Det var en sann fryd.

HVORDAN SER DIN ARBEIDSPLASS UT?

Jeg har to bosteder og pendler mellom by og land. Jeg jobber aller best på gården vår Brenner i Snertingdal. Jeg har et stort arbeidsrom, fylt med bøker og ting som betyr noe for meg, de hvite steinene fra stranden på Fårø, keramikkvasene med ulike former og farger, gamle fotografier og alle kunstbøkene som jeg ikke klarer å la være kjøpe og som jeg liker å bla i. Arbeidsrommet har tre gode vinduer og fra ett av dem har jeg utsikt ned mot hagen med de gamle epletrærne og et vann. Jeg elsker arbeidsrommet mitt og savner det alltid når jeg ikke er der. I byen sitter jeg ved et skrivebord i stuen. Jeg jobber godt der også, egentlig tror jeg at jeg kan arbeide hvor som helst, så lenge jeg sitter bak en dør som ikke åpnes uten at jeg sier -kom inn! 

EN KUNSTOPPLEVELSE SOM HAR BETYDD MYE FOR DEG?

Når det gjelder teater så glemmer jeg aldri oppsetningen av «Den 25 timen» av Per Olov Enquist på Nationaltheatret med Terje Strømdahl i hovedrollen. Dette var i 1990 og jeg gikk på teatervitenskap på Universitetet i Oslo. Jeg så mye teater, men mente det meste var dårlig. Faktisk var jeg i min ungdommelige rastløshet nesten i ferd med å gi opp teatret. «Den 25 timen» endret alt. Ellers er det jo helt umulig å rangere kunstopplevelser. Jeg ser mye film og teater, går på konserter og leser alltid en bok. Den siste forfatteren jeg har «oppdaget» er islendingen Jón Kalman Stefánsson.  Hans triologi «Gutten» har vært en helt spesiell leseopplevelse. Tenk å skrive så poetisk, rått og sanselig og med et så stort hjerte! Jeg er blitt en svoren fan!

HVILKET ORD MANGLER I DEN NORSKE ORDBOKEN?

Jeg vet ikke om jeg synes det mangler noen ord, men i de to siste stykkene mine har jeg skrevet på toten-dialekt, noe som har føltes som en språklig berikelse. Moren min kom fra Toten, men selv er jeg født i Asker. Vi flyttet til Gjøvik da jeg var elleve. Selv har jeg aldri snakket Toten-dialekt, men jeg har hatt den i øret i årevis, og så viser det seg altså at jeg klarer å skrive den. Toten-dialekten har gitt meg tilgang til et enda større språklig fargeskrin.  «Glåmfolk» har en ganske annen klang enn «skuelysne», synes du ikke?  Å bli kaldt ei  tullførkje er ikke akkurat noe kompliment, men «gromjinte» vil alle jenter være. Og lyder ikke «blommer» mye vakrere enn «blomster»?

HVILKET MEDLEM GÅR PINNEN TIL?

Siri Senje

1 kommentarLegg inn dine
  1. Hi! If you’re reading this then you’re living proof that advertising through contact forms works! We can send your ad message to people via their contact us form on their website. The best part of this type of advertising is that messages sent through feedback forms are automatically whitelisted. This dramatically improves the probability that your advertisement will be read. Absolutely NO Pay per click costs! Pay one flat rate and reach millions of people. For more information please reply to: lily5854gre@gmail.com

Legg inn kommentar

Vennligst oppgi ditt navn

Ditt navn er påkrevd

Vennligst oppgi en gyldig epostadresse

En epostadresse er påkrevd

Vennligst legg inn din melding

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Besøks- og postaddresse:
Kronprinsens gate 17
0251 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Epost: post@dramatiker.no
Org nr: 971 278 188

Dramatikerforbundet © 2019 Alle rettigheter. | Personvernerklæring | Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.

WordPress fra wp-hosting.no