Monica Isakstuen

Hva holder du på med nå?

I skrivende stund er jeg på vei til La Mousson d´Êté, en fransk festival for samtidsdramatikk fra hele verden, der jeg skal overvære en lesning av SE PÅ MEG NÅR JEG SNAKKER TIL DEG/REGARDE-MOI QUAND JE TE PARLE. Det gleder jeg meg til! Og når jeg kommer hjem, fortsetter arbeidet med en workshop på Kunsthøyskolen. Sammen med registudenter fra København og Oslo, dramatikerstudenter fra Århus og tre dramatikerkolleger fra Dramatikkens hus, jobber vi fram seks forestillinger ut fra begrepet Overheating. Verden brenner og det meste synes å gå til helvete, jeg tror ikke vi kommer opp med en løsning på tre uker. Men det er deilig å ha tid til å tenke høyt om saken – vi viser fram resultatet på en liten festival fredag 6. september.

Ellers skal jeg straks være med på første leseprøve på Rogaland teater, der SE PÅ MEG … har premiere i november. Og så forsøker jeg å komme i gang med nytt skuespill og ny roman. Kanskje. Muligens. Jeg skriver i alle fall, men det tar alltid lang tid før det går opp fra meg hva jeg skriver på.

Hvordan ser arbeidsplassen din ut?

Jeg har et lite kontor. Mannen min og jeg syntes det var en god idé å bygge og innrede et rom som skulle være stort nok for begge. Men jeg klarer ikke å sitte sammen med ham, viser det seg. Jeg må ha armslag, på alle måter. Og jeg er utrolig lett å distrahere, så jeg funker best når jeg sitter helt alene. Derfor flytter jeg meg rundt i huset, sitter i sofaen, ved kjøkkenbordet, ved stuebordet, men aldri på kontoret.

Din største kunstopplevelse?

Da jeg fylte femten år fikk jeg en pianokonsert med Leif Ove Andsnæs i bursdagsgave. Den gjorde enormt inntrykk på meg. Jeg husker hvor fortvilet jeg ble for at han kunne spille Bryllupsdag på Troldhaugen utrolig mye raskere enn meg, men i neste sekund glemte jeg misunnelsen og forsvant inn i musikken. Det hadde jeg ikke opplevd før. Jeg husker den kvelden så godt!

Hvilket ord mangler i den norske ordboken?

Ty! Vi er omgitt av for mange ord, hele tiden. Ty! sa noen til meg når det ble for mye, jeg husker ikke hvem, kanskje mamma, kanskje pappa, kanskje mormor. Hørte jeg riktig? Sa de egentlig «ti»? Jeg vet ikke. Men jeg forsto hva de mente. Vi kunne trengt et sånt ord som noen kunne sagt hver morgen, like før nyhetsstrømmer og andre strømmer drukner dagen.

Hvilket medlem går pinnen til?

Hilde Hagerup. Hun er blitt professor på Barnebokinstituttet, jeg er nysgjerrig på hvordan hun skal dele seg mellom professorale oppgaver og egen skriving. Men først: Gratulerer, Hilde!