Hedda Mjøen

Født 1981, bor på St. Hanshaugen i Oslo.

Hva holder du på med nå?

Akkurat nå skriver jeg på to prosjekter: En dramaserie og en spillefilm. Den første er en dramaserie om livet til den norske jazzsangerinnen Radka Toneff. Dette prosjektet har kommet ganske langt, vi sitter og håper på grønt lys (kryss fingre!).

Spillefilmen er et nytt prosjekt, en psykologisk thriller, som jeg er blitt helt oppslukt av. Det er utrolig spennende å skrive thriller!

Og så er jeg stadig vekk innom NRK og andre steder på ulike workshops og småprosjekter. Det er gøy å få leke litt med andres prosjekter innimellom og komme litt ut av mitt eget hode.

Hvordan ser arbeidsplassen din ut?

På sommeren liker jeg å stikke på hytta for å skrive. Den ligger rett på havet, og der er det stille og luftig og åpent, og tankene blir lett tilgjengelige. Men på vinteren er hytta stengt, så da blir det enten hjemme på kjøkkenet, som akkurat nå er en liten jungel av grønne planter og blomster, eller på ulike kafeer og biblioteker rundt i byen. Oslo er fullt av fine hemmelige steder å skrive!

Din største kunstopplevelse?

Jeg husker en lydinnstallasjon i New York som gjorde stort inntrykk på meg. I et digert gammelt lagerlokale var det hengt opp hundrevis av små høyttalere fra gulv til tak i hele rommet. Publikum skulle sitte på stoler midt i rommet, blant alle høyttalerne, og så kom det et russisk mannskor – kun i lydform – som gikk igjennom oss, der vi satt. Som spøkelser nesten. Det var flott.

Og siden dette jo er en dramatikerstafett så får jeg lyst til å nevne Buffy the Vampire Slayer, sesong 5, episode 1. Den episoden ga meg et av de største tv-øyeblikkene jeg har hatt. Buffy hadde en ekstremt dedikert fanskare, og alle som hadde sett de 4 første sesongene, visste godt at Buffy var enebarn.

Men så, i første episode av sesong 5, så har hun plutselig - helt ut av det blå- en 13 år gammel lillesøster, som alle karakterene behandler som om hun alltid har vært der!

Det var helt sinnssykt. Vi skjønte ingenting. Vi satt der alle som store spørsmålstegn og skrek til TV-en at Buffy har da ingen lillesøster, hva er det som skjer??

Og det var ikke før mange episoder senere at serien endelig avslører at lillesøsteren *spoiler alert * selvfølgelig ikke var en lillesøster... Alt hadde en magisk forklaring. Men de lot oss altså sitte der og rive oss i håret i flere episoder. Det var et utrolig oppfinnsomt og risikabelt dramaturgisk grep, som var fullstendig mindblowing da, og er det litt fremdeles nå.

Jeg kommer ofte tilbake til den episoden når jeg står fast og trenger å åpne opp for hva som faktisk er mulig i universet jeg skriver om. Buffy var på mange måter en lærebok for meg i det å etablere et serieunivers med et sett med regler, og deretter gjøre alt som tenkes kan for å tøye og bøye og noen ganger bryte de reglene. De lekte med publikummet sitt på et metaplan.

En film som ga meg litt samme følelse er Funny Games til Haneke.

Hvilket ord mangler i den norske ordboken?

Jeg trenger et norsk alternativ til «mindblowing», åpenbart. Noe som uttrykker den følelsen man får når noe får hjernen til å eksplodere med helt nye tanker og perspektiver. «Tankevekkende» og «blåse av banen» føles ikke dekkende. Forslag mottas med takk.

Hvilket medlem går pinnen til?

Marte Germaine Christensen