David Skaufjord

Hva holder du på med nå?

For tiden arbeider jeg med manus på dataspillet Snusmumrikken - Melodien i Mummidalen, som utvikles hos norske Hyper Games. De har tidligere utviklet flere spill i Albert Åberg-serien, såvel som spillet Mørkredd, som i fjor vant prisen for beste spill under Nordic Game Awards. I dette spillet ankommer Snusmumrikken Mummidalen etter en lang vintervandring, og oppdager at den strenge Parkvakten har gjort en skrekkelig inngripen i dalen - i tillegg er Mummitrollet forsvunnet! Det er delvis et originalverk, med føttene meget solid plantet i Tove Janssons fantastiske historieunivers. Dette er det første spillmanuset jeg skriver, og det er en stor ære å jobbe både med Hyper Games, og med figurene jeg vokste opp med - og spillmediet lar deg virkelig boltre deg i alle vi elsker.

Og så lager jeg en podcast, som finnes på https://pod.space/davidskaufjordforklareral

Ved siden av har jeg en sedvanlig portefølje av prosjekter som enten blir, eller ikke blir noe av - og selv etter mange år i bransjen er jeg aldri helt sikker på hvilke og hvorfor. Men etter Corona har jeg begynt å jobbe mye mer med animasjon og hørespill. Det viste seg at animatører, i likhet med mange av oss, var introverte nerder som jobbet bedre når de slapp å møte folk og produserte vel så bra innhold! I tillegg har jeg nylig skrevet en 6-episoders horrorserie for ungdom kalt SAGN, med serieskaper Espen P.A. Lervaag og regissør Kenneth Karlstad. Jeg er også i utvikling av en dokumentarserie om norsk hackerhistorie - en utrolig spennende historie som aldri er fortalt, hvor tenåringer fra Stjørdal på 80-tallet var på topplisten over FBI’s mest ettersøkte datakriminelle.

Hvordan ser arbeidsplassen din ut?

For to år siden flyttet jeg fra Oslo, til Høylandet i det som vi i denne landsdelen fremdeles kaller Nord-Trøndelag. Her har jeg overtatt en gård, og er nylig ferdig med både tresking og jakta. Jeg har lært meg å ikke ta oppdrag i denne perioden! Skrivestua mi er på et gammelt fjøs. Jeg var spent på hvordan Covid kom til å endre arbeidshverdagen min - i praksis har det blitt mindre møter og mindre avbrytelser. Jeg har om noe blitt mer produktiv etter at jeg flyttet hit, selv om jeg er fysisk distansert fra tv-bransjens hovedsete, som har vært min arena de siste årene. Store deler av tiden er kontoret mitt en nærliggende skog - selve skrivingen foregår på en laptop i godt inneklima, men jeg bruker veldig lite tid til å stirre på en blank side. Når jeg har spikret stolpene og grunnrisset for historien, på 1-2 sider, så kommer de beste ideene mens jeg tusler rundt eller sitter med bålkaffe - notatblokken er alltid tilgjengelig, og får jeg et Aha-øyeblikk, løper jeg rett hjem og skriver til det er tomt igjen.

Din største kunstopplevelse?

Originalt nok har jeg lyst til å svare “det er så mange”, og supplere med at “det kommer an på når du spør meg”. Men én opplevelse kommer jeg ikke utenom: en vedvarende opplevelse jeg har hatt siden jeg erfarte den for første gang, 10 år gammel i 1990. Dataspillet Quest For Glory, et herlig narrativt eventyrspill, hvor du styrer en helt med selvvalgt navn i en interaktiv historie. En ikke-lineær historie hvor man selv tar valgene, og må leve med konsekvensene, og min første bevisste eksponering for Joseph Campbells heltereise. Det er et spill jeg har spilt hvert eneste år siden, og selv om grafikk- og musikkuttrykket mulig treffer nostalgikeren i meg mer enn estetikeren, er historien og opplevelsen eviggrønn. Jeg har tilbrakt flere timer i dette universet enn noe annet fiksjonsrom, og hver gang jeg står ved et veivalg i livet så pleier jeg å spille det om igjen.

Da jeg spilte dette, bestemte jeg meg for å bli spillutvikler, og ble det også til en viss grad i tenårene - om man da kan strekke seg til å kalle det, etter min daværende mening hysterisk satiriske tekstspillet, Jakten På Syse eller nintendo-ripoffen Nazi Mario - hvor du kunne spille rektor som måtte samle hakekors (jeg var 15) for ordentlige spill - men så veltet jeg sidelengs inn i film- og TV-bransjen og ble manusforfatter, i tillegg til å ha jobbet litt på begge sidene av kamera (som, om dere hadde spurt meg om hva som var mitt beste tips til nye dramatikere: forsøk dere både som skuespiller og regissør i hvert fall én gang, det endrer måten du ser tekst på. Men, det spurte dere jo for såvidt ikke om) og har trivdes enormt godt med det. Men spillverdenen har jeg nå, i en alder av 41, endelig returnert til, med stor glede og forhåpentligvis mer dramatisk kompetanse i skreppa.

Hvilket ord mangler i den norske ordboken?

Jeg har i alle år trodd at “innrømmelig” var et ekte ord - basert på det engelske ordet “admittedly”. Men den automatiske ordboken min insisterer på å understreke det med rødt, en av de mange grunnene til at jeg har slått av denne funksjonen, til stor frustrasjon for mine redaktører. Søker man opp ordet på Google, eller Duckduckgo, som jeg begynte å bruke etter å ha snakket med en full tidligere ansatt fra Google som fortalte hvor grusomme de var, så er halvparten av søketreffene tekster jeg har skrevet. Det er innrømmelig et ord jeg bruker for mye, men det kommuniserer godt intensjonen bak, og da er det etter min mening et godt ord. Ved siden av dette velger jeg å smelle på med et ord til, siden jeg var så flink og holdt meg til kun én kunstopplevelse: jeg savner en god norsk oversettelse av ordet “ambience”, som rommer både stemning, atmosfære, klang og mye mer - det er et perfekt jukseord når man skriver på engelsk, og påstår at et rom har “a certain ambience”, og lar det være opp til regissøren akkurat hva dette betyr, noe de helt klart burde skjønne.

Hvilket medlem går pinnen til?

Pinnen går til Rolf-Magne Golten Andersen, en multikunstner som etter min mening har laget noen av de beste fortellingene på norsk TV de siste årene. Han tok meg med som episodeforfatter på hørespillserien sin “Superflygjengen”, som er et av prosjektene jeg har hatt mest glede av å skrive på de senere årene, og sparket opp døren til lyddrama for min del. Han har i likhet med meg flyttet på landet, og jeg tror han skriver fra en tresnekke eller noe, men det får han uttale seg om selv.