Anna Gutto

Født 1974, bor i Oslo.

Hva holder du på med nå?

Jeg er så heldig å være i soft prep med Emilie Beck, Håkon Øverås og de andre fine folkene på 4 1/2 for “Flukten fra Bolivia” for TV2. Jeg har også et par fine prosjekter i utvikling selv, blant annet en spillefilm som ser på “de andre”-problematikken med et kjent, og samtidig friskt perspektiv gjennom den sanne fortellingen om en fantastisk dame fra Os som reddet flere hundre fanger under krigen: En fortelling om en sykt sjarmerende og kreativ krigshelt som ikke hadde ni liv, men som brukte det ene hun hadde til å kjempe fryktløst. Det andre er en fortelling om en norsk historisk person fra perspektivet til en kunststudent i dagens Tokyo. Også har jeg noe helt ferskt, og alt jeg kan si om det er at det takler flyktningeproblematikk - med musikk….en slags veldig uvanlig, moderne musikal kan du si. Et spennende prosjekt med et bredt team (jeg gleder meg!). Jeg er også i samtale om en spillefilm i Sverige og en i USA.

Hvordan ser arbeidsplassen din ut?

Akkurat nå har jeg ordentlig kontor hos 4 1/2, men ellers er kontoret mitt et utbrettbart skrivebord midt i bokhyllen hjemme i stua. Lite, men funksjonelt. Og fint å kunne lukke bort mine post its, notater og bilder når jeg “går” fra kontoret og inn på kjøkkenet for å lage mat til gutta mine. Deichmann på Schous plass er en annen favoritt. Det rommet har takhøyde til å tenke.

Din største kunstopplevelse?

Oi. Det er vanskelig å velge… Da må jeg nesten bare ta en av de første som dukker opp i hodet. Jeg tror det må bli Kara Walker’s “A Subtlety”, en installasjon i Dominos gamle sukkerfabrikk i Brooklyn, der en enorm sukkerstatue stod sentralt. Sukkerstatuen og den iboende historikken var en mektig opplevelse. Likevel, mest skjellsettende var nok “Mio min Mio” på Oslo Nye Dukketeater da jeg var barn. Den satt dype og inspirerende spor.

Hvilket ord mangler i den norske ordboken?

Underfortalt. Alle karakterene, miljøene og tematikken som ikke har fått noe særlig scene- eller skjermtid ennå. Alle fortellingene som er spennende fordi vi ikke har sett de menneskene eller dilemmaene så mye før. Som f.eks. grunnen til at jeg ble inspirert til å skrive kortfilmen “A Lucky Man” om en amerikansk fotballspiller som skjønner at noe har skjedd med ham som er så tabubelagt at han ikke kan snakke med noen om det, eller filmen “Paradise Highway” om en kvinnelig trailersjåfør.

Hvilket medlem går pinnen til?

Jeg vil gjerne sende stafettpinnen videre til Vigdis Hjorth fordi hun er en fantastisk forfatter og jeg vil gjerne høre hva hun holder på med nå.