Kommentarer til Kulturmeldingen


Dramatikerforbundets kommentarer til Meld. St. 8 (2018-2019) Kulturens kraft – kulturpolitikk for framtida

Norske Dramatikeres Forbund (NDF) organiserer forfattere som skriver for scene, film, tv, radioteater og spill.

Illustrasjon: Jenny Jordahl

Illustrasjon: Jenny Jordahl

Meld. St. 8 (2019-2019) stiller opp følgende overordnede mål for den nasjonale kulturpolitikken:

Samfunnsmål

Eit levande demokrati der alle er frie til å ytre seg, og der mangfald, skaparkraft og kreativitet er høgt verdsett. Eit inkluderande samfunn der kunst og kultur av ypparste kvalitet inspirerer, samlar og lærer oss om oss sjølv og omverda.

Overordna kulturpolitiske mål

Eit fritt og uavhengig kulturliv som

Skaper kunst- og kulturuttrykk av ypparste kvalitet.

Fremjar danning og kritisk refleksjon.

Tek vare på og formidlar kulturarv.

Skaper og formidlar eit kulturtilbod som blir opplevd som relevant, og som representerer befolkninga.

Er tilgjengeleg for alle og oppmuntrar den enkelte til å oppleve og delta i kulturaktivitetar.

Tilbyr møteplassar og byggjer fellesskap.

Fornyar seg og viser evne til omstilling.

Har internasjonal gjennomslagskraft og fremjar interkulturell forståing.

Styrkjer norsk språk, dei samiske språka, dei nasjonale minoritetsspråka og norsk teiknspråk som grunnleggjande kulturberarar.

Det er lite her som ikke NDF kan stille seg bak. Selv om målene naturligvis utdypes i meldingens enkelte kapitler, behandler meldingen gjennomgående problemstillingene på et generelt nivå. De følgende kommentarene er et forsøk på å bidra til en operasjonalisering av noen av meldingens mange gode hensikter.

I meldingens kap. 2 betones kunstens og kulturens betydning for toleranse, demokrati og, til syvende og sist, omstillingen av norsk økonomi. NDF vil prinsipielt advare mot bare å se kunst og kultur i et instrumentelt perspektiv, men når det er sagt, er det naturlig for oss som dramatikere å ta utgangspunkt i hvordan nettopp vi kan bidra med kunst «av ypperste kvalitet».

  1. Kunstnernes kår

Kunstens kvalitet og kunstnernes arbeidsvilkår henger nøye sammen. For å bli en dyktig kunstner, må man bruke den arbeidstiden som står til rådighet til å lage kunst, ikke til å undervise, selge møbler eller kjøre drosje. At kunstnere har økonomi til å være kunstnere på heltid er en forutsetning for å nå målet.

De fleste dramatikere er selvstendig næringsdrivende som lever fra prosjekt til prosjekt med stor usikkerhet og lave honorarer. Et opplagt virkemiddel for å øke kvaliteten på dramatikernes kunstproduksjon, er å øke dramatikernes inntekter av kunstnerisk arbeid. Det er tvilsomt om det kunstneriske arbeidet kan effektiviseres vesentlig, så dette handler om å øke betalingsevnen og -viljen i dramatikernes marked, som for en stor del er offentlige eller offentlig finansierte institusjoner.

Teatrene, for eksempel, lønner alle ansatte fra publikumsverter og teknikere til renholdere og kontorassistenter, men de budsjetterer jevnt over ikke med lønn til dramatikere, altså de som leverer grunnlaget for hele virksomheten.

Nyskrevet norsk dramatikk blir dermed alltid en uforutsett utgift. Med utgangspunkt i teatrenes kulturelle samfunnsoppdrag burde det offentlige kunne sette krav om å fremføre en viss mengde ny norsk originaldramatikk. Målet bør fortrinnsvis være en viss prosent av teatrenes publikum, i motsetning til en viss prosent av antall forestillinger, ettersom det siste lett fører til marginale oppsetninger med en håndfull forestillinger på en liten biscene – eller til og med enkeltopptredener i teaterets foyer.

 

Et konkret og enkelt tiltak kan være en incentivordning for ny norsk dramatikk med en refusjon av deler av dramatikerhonoraret.

 

Overordnet er det viktig med langsiktighet for den enkelte dramatiker. Flerårige stipender med fokus på kunstnerskapet er å foretrekke fremfor små, prosjektorienterte stipender. Dette har også å gjøre med å minske andelen av kulturmidler som går til byråkrati.

Et annet stikkord er bred utnyttelse. Et teaterstykke er f. eks. ofte utilgjengelig etter at teppet har gått ned for siste forestilling. Mer dramatikk i bokform kan ta vare på arven til glede for et større publikum i ettertid, samtidig som det bidrar til å øke dramatikerens inntekter av verket.

Utnyttelse av et verk på flere plattformer kan også være en kilde til økte inntekter for dramatikere som skriver for audiovisuelle media. Kinofilm og tv-serier vises f. eks. ikke bare på kino og på analoge tv-kanaler, men også via strømmeselskaper, men vederlaget er ofte et engangsbeløp som ikke står i forhold til den totale utnyttelsen. Her kan departementet gjøre mer for å ligge i forkant med lovbestemmelser i stedet for å vente på EUs kommende opphavsrettsdirektiv.

NDF vil spesielt gjøre oppmerksom på ambisjonene i artikkel –14 i den pågående «trialogen» (dette skrives i desember 2018). Her foreslås det å nedfelle i landenes opphavsrettslovgivning at opphavere ikke skal kunne si fra seg retten til et rimelig og proporsjonalt vederlag for utnyttelsen av kunstverket. Med en slik bestemmelse i åndsverkloven ville det bli satt en stopper for ødeleggende «buyout-kontrakter».

 

For dramatikerne er artikkel –14 langt viktigere enn de omstridte artiklene 11 og 13, og vi ser liten grunn til å vente med å implementere en slik bestemmelse i norsk opphavsrettslovgivning.

 

Et tredje stikkord er trygghet. De fleste dramatikere er som nevnt selvstendig næringsdrivende, og det er svært gledelig at departementet i kapittel 6 foreslår å «forenkle og styrkje rammevilkåra og dei sosiale rettane til sjølvstendig næringsdrivande kunstnarar».

 

Forslag til en konkretisering av dette punktet kan være å:

-Endre folketrygdloven slik at selvstendig næringsdrivende kunstnere får rett til 100% sykepenger fra første dag

-Gi selvstendig næringsdrivende kunstnere rett til pensjon fra første krone uansett lengden på engasjementet

-Endre beregningsgrunnlaget for trygdeytelser fra netto næringsinntekt til brutto, slik at kunstnerne ikke straffes med reduserte trygdeytelser for å investere i egen næring

 

Slike reformer har naturligvis en kostnad, men vil kunne finansieres med en oppdragsavgift som betales av oppdragsgiverne, tilsvarende arbeidsgiveravgift for arbeidsgivere. En slik ordning vil også kunne bidra til at oppdrag som i realiteten innebærer et ansettelsesforhold i større utstrekning også formaliseres som et ansettelsesforhold.

Som en bieffekt av tryggere rammer for selvstendig næringsdrivende kunstnere vil det også kunne oppnås bedre kjønnsbalanse. Det viser seg i hvert fall at alle bransjer som baserer seg på selvstendig næringsdrivende har en stor overvekt av menn, og hvis det er slik at gjennomsnittsmannen har større toleranse enn gjennomsnittskvinnen for å leve med økonomisk usikkerhet over tid, vil det ikke bli noen varig bedring av kjønnsbalansen uten større økonomisk trygghet for selvstendig næringsdrivende kunstnere.

Slike reformer vil også gjøre det lettere å satse for kunstnere som har vanskelig for å nå frem på grunn av sosial og kulturell bakgrunn, funksjonsevne, religion, seksuell orientering og alder.

NDF ser med forventning frem til en utdypning av disse punktene i den kommende kunstnermeldingen.

 

  1. Digitalisering

Den økende digitaliseringens konsekvenser for kunstnernes økonomi er behandlet under pkt. 1 i forbindelse med vederlag for tilgjengeliggjøring på flere plattformer, men NDF vil også knytte noen betraktninger til digitaliseringens betydning for mangfoldet i kulturen.

Det er allment antatt at digitalisering har gitt et større mangfold, og ser man på det totale tilbudet av kulturuttrykk, kan det godt stemme. Terskelen for å tilgjengeliggjøre kulturprodukter har blitt lavere, og slik sett har det foregått en demokratisering. Det er mulig å høre flere stemmer i offentligheten.

Hvis man derimot ikke ser på tilbudet, men på etterspørselen, ser det annerledes ut. De fleste selskaper som tilgjengeliggjør innhold elektronisk, enten det er e-bøker, strømmetjenester eller ytringer i sosiale media, sorterer tilbudet til den enkelte konsument etter popularitet eller i hvilken grad det ligner på noe konsumenten har interessert seg for tidligere. Det betyr at en type innhold som allerede er kjøpt av mange, eller som er av en type konsumenten allerede har kjøpt, blir markedsført, etterspurt og konsumert i enda større omfang.

«Nothing succeeds like success,» som det heter i underholdningsbransjen.

Mekanismen blir tydelig hvis vi tar NRK som et eksempel. NRK har tilgjengeliggjort ca. 30.000 programmer fra sitt arkiv før 1997, men det er bare noen få promille som etterspørres i den grad at programmene genererer vesentlige vederlag for opphaverne. Den «lange halen» har nesten bare akademisk interesse.

Mye tyder altså på at digitalisering like gjerne fører til enfold som mangfold for den enkelte kulturkonsument, og det burde være bekymringsfullt i forhold til meldingens målsetning om at kulturen skal medvirke til innsikt, kritisk refleksjon og demokrati.

Det kan være en idé å utrede om det digitale sorteringssamfunnets praksis bør eller kan reguleres, eller om den kan påvirkes på annen måte.

 

  1. Kulturapparatet

I kapittel 8 om økonomien i kultursektoren er gjennomgangsmelodien å «stimulere til auka investering i og omsetning av kunst og kulturproduksjonar».

Dette er NDF naturligvis enig i, uansett om det dreier seg om innovasjon, bevaring eller eksport, men vi har også erfart at en offensiv offentlig kulturpolitikk kan føre til at uforholdsmessig store deler av kulturmidlene havner alle andre steder enn hos de som skaper innholdet i kulturen.

Da daværende kulturminister Giske fikk igjennom at 1% av statsbudsjettet skulle gå til kultur, ble det den gang en boom for byggebransjen, samtidig som kunstnernes inntekter sank drastisk. Det ble bygget kulturhus land og strand rundt, noe som i og for seg er positivt, men som hjelper lite hvis kulturhusene blir stående uten innhold.

En lignende fallgruve kan man fornemme når Meld. St. 8 har som en prioritering å «vidareutvikle bransjen og støtteapparatet rundt utøvande og skapande kunstnarar og gjennom dette medverke til at kunst og kultur frå Noreg når eit større publikum, nasjonalt og internasjonalt».

Det er opplagt at det finnes mange engasjerte og dyktige kulturbyråkrater som gjør en verdifull jobb. NDF vil for eksempel gjerne fremheve NORLA som en viktig pådriver for å få norsk dramatikk ut i verden.

Dessverre finnes det også eksempler på at kulturbyråkratiet bekrefter spissformuleringen om at enhver institusjon vil søke å opprettholde de problemene som den er etablert for å løse. Kulturtanken er en slik institusjon. Kunstnernettverket støttet opprettelsen for å få en institusjon som kunne fastsette nasjonale standarder for honorering og arbeidsvilkår når kunstnerne skulle ut på oppdrag i den kulturelle skolesekken (DKS). Dette har ikke blitt gjennomført.

Det forfatterstyrte Forfattersentrum har derimot jobbet i felten og har for lengst etablert nasjonale minstesatser for forfattere som formidler kultur over hele landet. De kan stå som eksempel på et svært velfungerende støtteapparat.

Effektivitet i kulturapparatet har også å gjøre med i hvilken grad ansvaret for rammebetingelser og prioriteringer delegeres fra nasjonalt til regionalt nivå. NDF deler andre kunstnerorganisasjoners bekymring for at et helhetlig og langsiktig perspektiv i kulturpolitikken kan forsvinne dersom det i stor grad blir opp til lokale myndigheter å legge de økonomiske rammene for kulturen år for år. Et forvarsel ser vi allerede nå i hvordan de forskjellige fylkenes vilkår for DKS-oppdrag varierer.

NDF ønsker at kulturapparatets organisering vurderes med utgangspunkt i hva som tjener kunsten og kulturen, fremfor hva som tjener regional utvikling, reiseliv, nasjonalhelse, integrasjon, økonomisk omstilling m. v. Kunst og kultur har også en egenverdi.

 

  1. Sluttord

NDF er i alt vesentlig enig i de gode hensiktene i Meld. St. 8, men vil påpeke at det gjenstår mye arbeid med å konkretisere tiltak for å virkeliggjøre intensjonene. Vi ser med store forventninger frem til den annonserte kunstnermeldingen, barne- og ungdomskulturmeldingen, museumsmeldingen, språkmeldingen, og meldingen om en nasjonal bibliotekstrategi.

Meld. St.8 (2018-2019) Kulturens kraft - kulturpolitikk for framtida. Illustrasjon: Jenny Jordahl

Her kan du lese Kulturmeldingen >>

Oslo, 29.01.2019
For NDF
Monica Boracco, Forbundsleder   Eirik Ildahl, Nestleder

Legg inn kommentar

Vennligst oppgi ditt navn

Ditt navn er påkrevd

Vennligst oppgi en gyldig epostadresse

En epostadresse er påkrevd

Vennligst legg inn din melding

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Besøks- og postaddresse:
Kronprinsens gate 17
0251 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Epost: post@dramatiker.no
Org nr: 971 287 188

Dramatikerforbundet © 2019 Alle rettigheter. | Personvernerklæring | Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.

WordPress fra wp-hosting.no