Dramaer fra coronaens tid


Hvor var du da Erna erklærte nasjonal unntakstilstand i coronaens navn? Selv var jeg midt i opptak på Rogaland teater. Forestillingen vi skulle filme ble avlyst, men vi var fortsatt midt i en scene da en hyggelig ansatt spurte om noen hadde vært i utlandet de siste ukene. Jeg hadde nylig vært i Berlin, og i følge instruksen måtte jeg da straks forlate teatret. Plutselig kjente jeg på identiteten som mulig pestbærer, en som med et uheldig nys kunne påføre andre død og fordervelse. Først på flybussen kom jeg på at det var over to uker siden Berlin.

Elsa Kvamme (Foto: privat)

Elsa Kvamme (Foto: Privat)

Siden jeg den første tiden skulle på skriveopphold i Barcelona, ble plan B å late som Barcelona er her. Det gikk dårlig, for fremtidens avtaler, oppdrag og prosjekter rullet mot meg som en dampveivals av tåke. Jeg skulle holdt tale i Buchenwald, vi skulle filmet i Berlin. Den daglige gangen til kontoret i 7. etasje på Filmens hus ble som en vandring gjennom filmens Pompei, med plakater til nye filmer ingen fikk sett; arrangementer ingen fikk delta på. Setene bak de låste kinosalene fremsto mer blodrøde for hver dag som gikk og jeg så for meg en fremtid som guide til et univers hvor alt stoppet opp den 12. mars. Hva om alle filmer alt er laget?  Hva om angsten for smitte, økonomisk ruin og barnas fremtid gjør at vi mister sansen for humor og det ubehagelige? At vår indre sensor roper: 2 meter! når vi ser intimscener og veldresserte barn ikke skjønner poenget med Emil i Lønneberget. Samtidig, med så mye ekte drama tett innpå, er ikke det nettopp høysesong for dramatikere og filmskapere? Er det ikke da man skal stramme hjernecellene og finne et dramaturgisk akseptabelt premiss som gjør at alt henger på greip? Eller tenke som Nora, at det er nå «det vidunderlige skjer». Når så mye kan endres så fort, hva kunne vel ikke da skje med Thorvald?

Det var en historisk dag da Erna Solberg og Bent Høie bekjentgjorde at nesten all sosial virksomhet i bedriften Norge skulle stenges. De smilte blidt og sa det vi lenge har ant: At Norge er et styrtrikt land. Vi har penger på bok. Likevel opprettholdt de ideen om at for å få noe å leve av måtte man late som man var fattig og arbeidsløs. Fast ansatte måtte permitteres, eller, har man en liten bedrift, permittere seg selv. Med noen skjermkryss gikk man fra å være lønnsmottaker til å bli arbeidssøkende. Det kunne vært begynnelsen på en interessant kulturrevolusjon om en halv million arbeidssøkende, deriblant skuespillere, filmskapere og mellomledere, ble sendt ut for å plukke jordbær og male hus. Men Erna ville ikke bli den nye Mao. Man skulle bare ikke gjøre noe særlig. Skuespillerne skulle ikke spille dramatikk, for da ville mangelen på billettinntekter sprenge teatrets rammer i forhold til budsjettet Kulturdepartementet hadde godkjent. Kunstnere som er selvstendig næringsdrivende fikk derimot bare støtte av navet de har i sykkelen, i første omgang. Å være selvstendig næringsdrivende er en organiseringsform kunstnere er blitt oppmuntret til gjennom hvordan kulturlivet er organisert, men dette viser seg å ha en svart side. For kan man da bli arbeidsløs? Heldigvis fantes det fagforeninger, som Dramatikerforbundet, som hev seg rundt og  fordelte høstens vederlagspenger. Men det vil også komme en høst og en vinter, og hva da?

Hva som skjedde på hjemmebane i coronaens tid blir nok innholdet i mye av fremtidens dramatikk, dersom dette ikke blir en permanent tilstand. Det vil bli corona-barn og corona-mord, coronanostalgi og coronamusikk. Men det var også tiden da alle skjønte hvor lett det er selv å lage TV, film og podcast, det er bare å komme seg på Teams og finne mikrofonknappen. På facebook kommer det stadig meldinger om at ”Bjørn sender direkte”, ”Se Trines morgentrening”; ”min dag på hjemmekontoret”.  Jeg holder meg langt unna playknappen til disse seansene, da jeg ofte synes NRKs direktesendinger og uredigerte prateprogrammer kan være pinlige nok.  Det kjennes forfriskende med bilder av sminkede klovner i bakgårder, svart-hvitt filmer med god lyssetting og foto, musikere som gyver løs på trommene og faktisk kan spille. Men virkelighetsdramatikken er kommet for å bli. Spørsmålet er om det fortsatt blir rom for det kunstferdige, det utfordrende, det gjennomarbeidede.

Det har alltid vært et kultursjokk å komme fra fargerike India til gjennomorganiserte Norge, og jeg har da ofte kjent på en frykt for hvordan nordmenn ville takle en ekte krise. Når det meste går på skinner kan man utvikle faretruende lav toleranse når noe uforutsett oppstår. Og under den første Corona-tiden kunne det se ut som om Harald Hårfagres livsverk falt sammen. Under tidligere kriser, som 2. verdenskrig, har den norske grunnimpulsen vært å stikke til skogs, eller isolere seg på en hytte. Under epidemier ble smittede sendt til øde øyer eller sanatorier høyt oppe på fjellet. I vår tids drama ble plutselig byfolk definert som den største faren, det ble innført visumplikt og karantene og forbud mot å krysse kommunegrenser. Nord-Norge ble en uavhengig landsdel, befridd for søringveldet, og hadde fantasi ført til handling kunne de lagt lokk på hele Oslo-gryta og senket den i havet. Samtidig blomstret den nasjonale forestillingen om at alle kunne bli like mye smittet overalt, og skoler på de ytterste øyer ble like nedstengt som de på Grünerløkka. At de fleste husstander etter hvert fikk sin egen Harald Hårfagre er en annen historie, men det skal godt gjøres via hjemmekontor og sosiale medier å samle andre enn de som alt ligner på en selv.

Likevel ble jeg  i coronaens tid gledelig overrasket. Helt nye nasjonale særtrekk skinte gjennom de tusen skjermer, i butikker og på gata:  Tålmodighet. Å vise hensyn, Holde avstand. Selv om jeg har bekjente som ble slått etter i skiløypa da de ikke kom seg raskt nok ned fra fjellet, kan jeg med hånden på hjertet si: Stort sett var det ikke sånn. Selv i lange utendørs pol-køer var det ingen tilløp til knuffing, sniking eller irritasjon, tvert imot så det ut som om folk nøt noen øyeblikks stillstand.

Dessverre sitter kanskje kulturlivet igjen med de klareste vinnere og taperne. Vinnere: Bøker og TV-serier. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å slutte med å se serier, etter at en svensk serieskaper på Mediadagene for to år siden sa at om han brukte alle våkne timer resten av sitt liv var det umulig å få sett alt som til da var produsert. Men i coronaens tid ble vi igjen hekta. Det var «Anne with an E», det var «mrs America», og noen vi ikke husker. Og bøker.  ”Pesten” av Albert Camus kom igjen på bestselgerlistene.  De fleste forfattere kunne gå på jobb som vanlig, vel vitende at de lager et produkt som har overlevd større kriser enn dette, men hvor vinn eller forsvinn handler om innhold, originalitet, relevans. Og at det fortsatt finnes bokhandlere.

Det er ingen tvil om at de som lever av menneskelige møter er Corona-krisens store tapere. Kafeer og arrangører får snakke for seg. Jeg identifiserer meg med kunstnere av alle slag og deres tap når muligheten for å dele et nyfødt verk med publikum i et felles rom forsvinner over natten. Det burde hver dag være ett minutts stillhet for kulturlivets coronaofre: «Tankene går idag særlig til staben på «Kampen om Narvik», som har ofret så mye for å få denne filmen opp, og som nå risikerer samme skjebne som Narvik da engelskmennene trakk seg ut.» Vi burde poste sider med navn på alle film- og TV-produksjoner, teaterforestillinger og konserter som skulle vært, og som vi håper en dag får bli. Samtidig kan vi ikke finne oss i at de aller største taperne skal bli fremtidens produksjoner.

Erna fortjener berømmelse for stoisk ro og landsmoderlighet, men som krise-regissør er hun ikke imponerende. Ikke så rart, når hun plutselig får et uferdig manus i hånden, uten estimat for hvor lenge dramaet skal vare, uten klare tidslinjer for når en episode slutter og en ny begynner, og med en ukjent og totalt uforutsigbar antagonist i  hovedrollen. Likevel kunne man ønsket en klarere horisont og en visjon om at «alt blir bra», og hvordan. Her er ingen overaskende plotpoints, bortsett fra hytteforbudet, og estimatet for produksjonens utgifter og inntjening  er så vagt at selv den sløveste konsulent må hoppe i stolen:.  ”Tenk på et tall, liksom..?” Hun er som presidentfruen Letizia i Gabriel Garcia Marquez´”Patriarkens høst”, som hver gang hun gikk amok på shopping sa: Send regningen til regjeringen. Og det kan Erna med full rett si. Men alle vet at det er vi som en dag får regningen, og det som da er lettest å stryke, er virksomheter som begynner med kul og slutter med tur. Kan ikke konserter bare strømmes, gratis? Kan ikke alle gå på Nav, lese inn lydbøker, opptre i bakgårder og sende hatten rundt? Hva skal vi med nye, dyre norske produksjoner når det finnes nok TV serier utenfra og de beste filmene alt er laget?

Men himmelen er fortsatt blå. Coronatiden har fjernet tåken fra mange av verdens byer, et ozonhull over Grønland skal være tettet, og i Norge har det ikke dødd færre i april måned på mange år. Kanskje vil dette føre til et overraskende plot point 2. At man forkaster noen av  vaneforestillingene i forhold til hvordan samfunnet er organisert. At kulturlivet igjen får status, frihet og mot. For kanskje er det ikke selvfølgelig at folk forlater hjemmekontorenes flatskjermer og de sosiale nettverks ekkokamre. Kanskje trengs det offensive motkrefter så ikke angsten for smitte fra «de andre» setter seg fast i kroppen. At det blir et sug etter sosiale møteplasser hvor man får energi gjennom opplevelser i et felles rom med ukjente mennesker. Og at dramatikkens ubehag kan skape nye møter, tanker,  samtaler. Kanskje er det på tide å dyrke de korte formater som kan deles i et felles rom. Å øke ambisjonene for norsk film, så vi kan vinne landskampen mot Island når det gjelder satsning på originalt nasjonalt innhold; mot Sverige når det gjelder satsning på likestilling og flerkulturell identitet; mot Danmark når det gjelder satsning på distribusjon og volum.  Og om vi forblir et land av uavhengige regioner, så bør i det minste hver region dyrke sine kunstnere av begge kjønn og gi dem friske produksjonsmidler mens de lever, snarere enn en statue etter sin død. Skal denne tiden ha noen mening, må det finnes mennesker som omskaper dette og tar vare på smerten, desperasjonen, dilemmaene, kjærligheten, solidariteten, i en form som gjør det mer minneverdig enn ”Bjørn sender direkte”. I en form som blir en persona, en maske, som gjør det mulig å kjenne personene bak masken. Er det noe Corona-krisen har vist oss, så er det at no man is an island og at det faktisk finnes noe som heter samfunn.

Legg inn kommentar

Vennligst oppgi ditt navn

Ditt navn er påkrevd

Vennligst oppgi en gyldig epostadresse

En epostadresse er påkrevd

Vennligst legg inn din melding

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Besøks- og postaddresse:
Kronprinsens gate 17
0251 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Epost: post@dramatiker.no
Org nr: 971 278 188

Dramatikerforbundet © 2020 Alle rettigheter. | Personvernerklæring | Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.

WordPress fra wp-hosting.no