Debatt om ytringsfrihetens premisser


Frontene var steile under ytringsfrihetsdebatten i kjølvannet av teaterstykket Ways of seeing. Debatten sprikte i mange retninger, men viste hvor viktig det er med rammeverk som beskytter dem som utfordrer politikerne gjennom kunsten.

Klar for debatt: Moderator Monica Boracco og kunstnerne bak Ways of Seeing, Marius von der Fehr, Pia Maria Roll, Hanan Benammar og Sara Baban. Foto: Torunn Eikanger
Klar for debatt: Moderator Monica Boracco og kunstnerne bak Ways of Seeing, Marius von der Fehr, Pia Maria Roll, Hanan Benammar og Sara Baban.
(Foto: Torunn Eikanger)

Det gikk varmt i panelet under debatten om ytringsfrihet under Human International Documentary Film Festival 2019 1. mars, som ble arrangert i samarbeid med Dramatikerforbundet. I programmet ble det stilt spørsmål om hvor juridiske, politiske og etiske grenser kan trekkes opp, samt hvordan ytringsfriheten i kunsten kan sikres uavhengig av skiftende regjeringer og politiske klima.

I panelet var kulturminister for Venstre, Trine Skei Grande, advokat Jon Wessel-Aas, konstituert leder for Oslo FrP Tone Ims Larsen, samt Pia Maria Roll, Marius von der Fehr, Sara Baban og Hanan Benammar, som er kunstnerne bak teaterstykket. Moderator var Monica Boracco, leder for Dramatikerforbundet.

Teater om økende rasisme og overvåking

Debatten plukket opp tråder fra mediafokuset i kjølvannet av forestillingen Ways of Seeing, som først ble satt opp på Black Box teater i Oslo i fjor. Forestillingen setter fokus på økende rasisme og overvåkingssamfunnet, og inviterer til å se samfunnet med et annet blikk enn det norske majoritetssamfunnet vanligvis gjør. Noen av spørsmålene som stilles er hvem som har interesse av at Norge blir et mer rasistisk samfunn, og hva som er sammenhengen mellom dem og dreiningen mot et overvåkingssamfunn.

Ways of Seeing-skaperne om bakgrunnen for dokumentarteaterstykket.
(Foto: Torunn Eikanger)
Ways of Seeing-skaperne om bakgrunnen for dokumentarteaterstykket.
(Foto: Torunn Eikanger)

Pia Maria Roll forklarte at arbeidet startet for ca. tre år siden, som et forsøk på å forstå dreiningen mot høyreekstremisme og fokus på identitet i samfunnsutviklingen og de historiske linjene bak, samt en rasisme som hun påpekte også ligger i kunsthistorien. Hanan Benammar forklarte deretter handlingen for dem i salen som kanskje ikke hadde sett stykket, og understreket at det er dokumentarteater, som både er de personlige historiene til Benammar og Baban, samtidig som det er historien til en rekke andre som har opplevd å komme til Norge, og en pilegrimsreise for å undersøke Oslo som by og samfunnet de er en del av. Alt dette mens de – i teaterstykket – er i buskene utenfor husene hvor de blant annet møter høyesterettsdommer Ketil Lund. Som teaterstykke vever det inn en rekke overlappende historier, hvor de blant annet snakker om Rojava som feministisk prosjekt, overvåkingssamfunnets fremvekst, og frigjøringskampen i Algerie som Benammars far var en del av.

Kontroversielt kunstnerisk grep

Mye av ordskiftet i den to timer lange debatten dreide seg om et kunstnerisk grep som ble brukt i forestillingen: at fasadene til en rekke hus som tilhører stortingspolitikere og milliardærer tilknyttet rasistiske nettsted som Human Rights Service og Resett, ble vist. Dette skulle bli et tilbakevendende tema, både hva gjaldt kunstnernes rett til å ytre seg, risikoen de tok som har ført til debatten, problemet med å diskutere grenseganger i et stykke når en rekke av dem som ville trekke støtten ikke har sett det selv, og det generelle klimaet for samfunnsdebatten i dag.

Da forestillingen ble vist før jul, gikk en rekke FrP-politikere ut med fordømmelse av stykket på Facebook og i sosiale medier (de fleste av dem uten å ha sett det selv), deriblant Christian Tybring-Gjedde og Tor Mikkel Wara. Waras samboer skrev også et innlegg i VG. Flere av disse utsagnene kom med beskyldninger som ikke stemte om innhold og medvirkende i teaterstykket. Oslo FrP fremmet senere et forslag om å trekke støtten til Black Box teater, som ikke fikk flertall da det ble fremmet i bystyret i desember i fjor.

Boracco hadde innledet debatten med å sitere Oslo FrPs forslag til Oslo Kommune, som trakk en direkte linje fra forestillingens «fremvisning av bilder personers private hjem», og en «oppfordring til hærverk og brudd på lovgiving om privatlivets fred».

Benammar påpekte også ubalansen i makt mellom dem som frilanskunstnere og en stortingspolitiker som Tybring-Gjedde, og etterlyste den samme indignasjonen fra journalistene mot det som ble sagt om Sara Baban, som det de lot komme til orde mot kunstnerne.

Kulturminister Skei Grande var tydelig på at ytringsfrihet i kunsten er viktig, blant annet med henvisning til kulturmeldingen som nylig kom.

- Kunsten må også tåle å få kjeft, sa Skei Grande. (Foto: Torunn Eikanger)
– Kunsten må også tåle å få kjeft, sa Skei Grande. (Foto: Torunn Eikanger)

– Jeg mener at kunsten skal ha ytringsfrihet, men kunsten må også tåle å få kjeft, sa Skei Grande.

Kulturministeren hadde ikke selv sett stykket, men sa at det er straffeloven som setter rammer for hva som er lov og ikke, og at politikerne ikke skal trekke støtte fordi det skjer noe de ikke liker. Samtidig sa hun at journalister ikke får lov til å ta bilde av hennes hus, og trakk dermed selv en linje mellom avfotografering og sikkerheten til politikerne.

Juss og politikk

Tone Ims Larsen fra Oslo FrP hadde heller ikke sett stykket, men gikk langt i å beskrive hvordan det hadde brutt en lovparagraf om privatlivets fred, som hun siterte ved flere anledninger. Hun hadde reagert på stykket via medieomtalen, og mente det ikke har noe med kunst å gjøre når man «utleverer personer og hjemmene deres».

Tone Ims Larsen og Jon Wessel Aas (Foto: Torunn Eikanger)
Tone Ims Larsen og Jon Wessel-Aas (Foto: Torunn Eikanger)

– Da gikk jeg til bystyregruppa og mente at vi må rett og slett stoppe støtten til Black Box teater, sa Ims Larsen. – Selv om det ikke er Black Box som har iscenesatt stykket, er det de som tillater hvem som skal komme og vise hvilke teaterstykker.

Advokat Jon Wessel-Aas, som hadde sett stykket, påpekte at det ikke er teateret som er ansvarlig for det som fremføres på scenen; de eier scenen, men hva som blir sagt der er det ikke de som er ansvarlig for.

– Det er ganske mange scener i dette landet der det tråkkes over grenser som noen har, uten at det trekkes støtte av den grunn, påpekte Wessel-Aas, og poengterte at det blir meningsløst om man skal vurdere å trekke støtten til alle scener og institusjoner kommunen støtter hver gang de kanskje tråkker over en grense.

Jon Wessel Aas og Moncia Boracco (Foto: Torunn Eikanger)
– Det blir meningsløst å trekke støtten fra scener hver gang noen tråkker over noens grenser, Jon Wessel-Aas. (Foto: Torunn Eikanger)

Mot slutten av debatten sa han også at den straffelovsparagrafen Ims Larsen siterte, er en utgått paragraf, og at det viser hvorfor politikere ikke skal være dommere i samfunnet.

Rasisme i samfunnet

Marius von der Fehr påpekte at det var to premisser som ble satt i debatten som var vanskelige å godta; det ene at stykket kobles til det som skjedde med Tor Mikkel Waras hus, og det andre at det sås tvil om hvorvidt det kunstnerne har gjort er lovlig eller ikke. Ingen av disse stemmer, sa han – alt som vises på scenen er innenfor lovens rammer, og det er ingenting som antyder at de kan kobles til hendelsene ved Waras hus.

Pia Maria Roll kritiserte også pressen for ikke å ha vært konsekvent i sin håndtering av saken – for eksempel hadde de aldri spurt Oslo FrP om hvorvidt de også vil strenge ned Norsk Kulturråd og Human International Film Festival og andre arenaer som har gitt pengestøtte og stilt scener disponibel for forestillingen. Hun presiserte samtidig at Wara ikke blir kalt rasist i stykket, og at det blir problematisk å snakke om et stykke så få har sett eller satt seg inn i.

Fiksjon og virkelighet

Da det ble åpnet for spørsmål fra salen var Rita Karlsen fra Human Rights Service den første som tok ordet. Hun protesterte mot at HRS ble omtalt som et «slags rasistisk nettverk», og mente seg uenig både i det og at de kunne vise husfasadene. Hun fikk støtte av Ims Larsen fra Oslo FrP, som gjentok flere ganger i den påfølgende debatten at det var fire barn i huset til Kent Andersen, som hun var bekymret for sikkerheten til. (Det gis ikke opplysninger i forestillingen om hvorvidt det er barn eller andre i husholdningene, journ. anm.).

– Jeg mener at dette stykket, det er ikke kunst, sa Ims Larsen, et utsagn som skapte en del reaksjoner i publikum.

Festivalsjef Ketil Magnussen. Foto: Torunn Eikanger
Festivalsjef for Human, Ketil Magnussen. (Foto: Torunn Eikanger)

Både Kai Johnsen, som har vært dramaturg for forestillingen, og festivalsjefen for Human, Ketil Magnussen, sa på ulike måter at Oslo FrP forsøker å drive politisk sensur ved å true med å trekke støtten, og fremhevet alvorlighetsgraden i at det er et parti som sitter i regjering som gjør det. Magnussen spurte også om de ville være konsekvente og i så fall fjerne støtten til Human også, noe Ims Larsen bekreftet at hun hadde ønsket.

Pia Maria Roll og Trine Skei Grande. (Foto: Torunn Eikanger)

Skei Grande påpekte på sin side at politikerne ikke kan trekke koblingene mellom forestillingen og det som etterforskes ved Waras hus. Hun tok sterk avstand fra Oslo FrPs forsøk på å straffe kunstnere ved å frata dem pengestøtte, og sa hun ikke kunne huske noen tidligere eksempler på at innholdet i en forestilling har ført til at støtte har blitt forsøkt fjernet.

Kunst, makt og motmakt

Skuespiller Hanan Benammar forsøkte å trekke debatten tilbake til kunsten, og sa at forestillingens mål var å undersøke hvordan en slik type retorikk som Andersen og Tybring-Gjedde står for når de publiserte kronikken «Drømmen fra Disneyland» i 2010 virker mot mennesker i samfunnet, og hvordan erfaringene til en stor del av befolkningen ikke anses som viktige.

– Jeg skjønner ikke hvorfor politikerne forsøker å frata støtten til kunst som forsøker å forstå samfunnet vi lever i, sa Benammar.

Også Roll ville fortsette debatten om kunstens rolle, og hvordan kunsten alltid har bidratt til å diskutere forholdet mellom makt og maktesløshet, hvem som får se på hvem, og hvordan rasismen ikke er noe som er utenfor huset for skuespillerne i forestillingen, men noe som er inni huset og under huden på dem hele tiden,  

– Å akseptere en framvoksende rasistisk og islamofob holdning, det har blitt en måte å få makt på, sa Roll, og henviste til at dette også var en utfordring til kulturministeren som sitter i regjering med FrP.

Behovet for rammeverk

Mot slutten viste Boracco til Fritt Ords rapport fra 2014 som viste at en rekke kunstnere er forsiktig når pengene kommer fra kommune og stat, og utfordret Ims Larsen på hvorvidt hun så noen fare for at kunstnere ville sensurere seg selv i frykt for å miste støtte. Ims Larsen så ikke at det var noe problem.

Skei Grande tok til orde for at armlengdes avstand mellom politikerne og utdeling av kulturmidler fra staten er der for en grunn, og at det er kunstnerne som skal avgjøre hva som er god kunst gjennom blant annet Kulturrådet. Hun ble utfordret fra publikum av dramatiker Kai Johnsen, som mente at Waras kronikk om et teater som var «moralsk falitt» er en farlig utvikling – og at dette sitter midt i regjeringen hun er en del av. Skei Grande forklarte at han hadde fått lov til å skrive om det fra hennes side, men ikke at han fikk mene noe om pengestøtten til teateret.

Sara Baban (Foto: Torunn Eikanger)
Sara Baban (Foto: Torunn Eikanger)

Sara Baban stilte spørsmål tilbake til Ims Larsen, om hva hun syntes om Tybring-Gjeddes Facebook-innlegg om henne som gikk direkte på person. Ims Larsen sa hun tok avstand fra hatytringene, men mente det var usaklig å spørre om burde få konsekvenser for ham – hun ønsket ikke å sammenligne det med Oslo FrPs forslag om å trekke pengestøtte.

Von der Fehr skjøt inn at kunsten forholder seg til virkeligheten, og at stykket forsøker å snakke om konspirasjonsteoriene om Eurabia og strukturene som hindrer muslimske kvinner fra å ytre seg i den offentlige debatten. Slik sett har den en viktig rolle i samfunnet, mente han.

Boracco sa til slutt at Dramatikerforbundet vil komme med en utfordring til Oslo Kommune om å se på mekanismene rundt armlengdes avstand i sin utdeling av kulturmidler, mens kulturministeren gjerne ville at kunsten i fremtiden skulle skape enda mer debatt i samfunnet. I mellomtiden skal Ways of Seeing til Vårscenefest i Tromsø, og lite tyder på at debatten – både hva gjelder form og stykkets tematikk – er over med det første.

Skribenten har sett teaterstykket debatten omhandlet da det gikk på Black Box Teater i fjor.

Legg inn kommentar

Vennligst oppgi ditt navn

Ditt navn er påkrevd

Vennligst oppgi en gyldig epostadresse

En epostadresse er påkrevd

Vennligst legg inn din melding

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Besøks- og postaddresse:
Kronprinsens gate 17
0251 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Epost: post@dramatiker.no
Org nr: 971 287 188

Dramatikerforbundet © 2019 Alle rettigheter. | Personvernerklæring | Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.

WordPress fra wp-hosting.no