Virkelighetens mangfold

Nylig tok hun et oppgjør med dagens system i et innlegg i Morgenbladet. Et system hun mener bidrar til å begrense mangfoldet av filmuttrykk.

– Det blir forresten feil å kalle dem store, kommersielle prosjekter - de er tross alt statsstøttet. Poenget mitt er at man har fått midlene inn i ordninger som favoriserer en spesiell type prosjekter, noe som går hardt ut over det reelle mangfoldet.

Inntil nylig var det for eksempel en setning i søknadsportalen om at produksjonsselskaper som søker om langfilmstøtte måtte ha erfaring med langfilm fra før.

– I praksis betyr jo det at ingen mindre og nyetablerte produksjonsselskaper har mulighet å søke. Det blir hyklerisk å flagge opptattheten av mangfold, når ens eget system har lagt til rette for det motsatte.

Halle er opptatt av at et filminstitutt må etterstrebe likebehandling - og ikke minst åpne for ulike måter å jobbe på blant filmkunstnere.

– Dette gjelder spesielt langfilm hvor det virker som det hersker en spesifikk oppfatning om hvordan disse bør lages - ikke minst at det er de store produksjonsselskapene som er best egnet til å gjøre det.

Større åpenhet på kort og dokumentar

– Mange av de store aktørene lager veldig fine ting, det er ikke det, men for å få spredning av uavhengig film i Norge og verden, må det jobbes på en annen måte, mener Halle.

– Heldigvis er det en større åpenhet når det kommer til kort- og dokumentarfilm her i landet. Det kan virke som om langfilm er mer beskyttet av økonomiske interesser. Bare se på måten kalkyle-skjemaene er konstruert og hvordan pengene er låst opp til markedsordninger og etterhåndsstøtte. Nåløyet for i det hele tatt å kvalifisere seg som søker er så trangt, at man kan spørre seg om det er tenkt at jo færre og desto mer kvalifiserte søkerne er, jo bedre er det.

Hva som kan gjøres

For å skape økt interesse og forståelse for filmatiske verk, styrke inntektsgrunnlaget til filmskapere, og ikke minst få den kunstnerisk ambisiøse filmen ut til flere, kan flere grep gjøres. En konkret ting som vil bety mye er for eksempel å øke midlene til utvikling.

– Filminstituttet har en gylden mulighet til å gjøre nettopp det. Vi i Alternativet produksjon har hatt god erfaring med denne ordningen på to ulike prosjekter. Vi fikk først en pott på 300 000 i utvikling og kunne rapportere og vise scener underveis, og slik bevise at prosjektet hadde noe for seg. Ikke minst ga løsningen rom for ulike måter å jobbe på.

Utviklingspenger er dessuten en gylden rekrutteringsmulighet.

– For oss var dette to veldig gode prosesser. Men vi fikk inntrykk av at NFI strakk regelverket sitt for å kunne hjelpe disse prosjektene på vei.

Med utviklingsmidler til å filme, får man mulighet til å starte opp prosjektene sine, og unngår å havne i limbo, slik mange gjør i dag.

– Det å havne i et utviklingsløp hvor ingenting skjer, kan stjele tiår av yrkeslivet. Ikke minst føre til at gode prosjekter sakte men sikkert dør mens man venter.

Støtte verk i alle formater

Å avvikle markedsordningen og flytte pengene over til kunstnerisk vurdering, kan være et annet aktuelt tiltak.

– Dette betyr ikke at ikke storfilmer skal støttes, men de må ha høy kvalitet og søke om støtte på like vilkår som andre filmer.

Halle har også foreslått å doble støtten til dokumentarfilm og kortfilm der mangfoldet og rekrutteringen er størst, samt gjøre det mulig for de regionale filmsentrene å støtte verk i alle formater. Ikke bare kort- og dokumentarfilm slik det er i dag.

Å avvikle insentivordningen (skatteletteordning på 100 000 000 for at Norge skal tiltrekke seg utenlandske produksjoner) og flytte pengene over til de regionale filmsentrene er også et forslag.

– I møte med klimakrisen bør vi ikke oppfordre til at produksjoner reiser dit de kan betale minst skatt. Vi bør heller støtte produksjoner i hele landet og la det være vår norgesreklame, sier Halle.

Slutte med talent

Hun tar også til orde for å likebehandle søkere i resten av landet med søkere i Oslo. Enten gi kun digitale møter til alle eller, om fysiske møter skal fortsette, må konsulentene reise rundt eller bo ulike steder i Norge.

Man kan ha forenklede skjemaer og krav for prosjekter som søker mindre beløp, ikke ha storskalaproduksjon som mal.

Det er også mulig å gjøre om etterhåndsstøtten så den gjelder fra første solgte billett, og dermed likebehandler. Ha et tak på maks to millioner til et enkelt prosjekt og gi til forhåndsstøttede prosjekter. Eventuelt heller føre etterhåndsstøtten (i 2020 var den på 142 000 000) inn i produksjon av spillefilm etter kunstnerisk vurdering om den spiser for mye av midlene.

– Så må vi slutte å bruke ordet «talent» om voksne mennesker med lang utdannelse. Og avvikle talentordninger som ikke leder til produksjon, og heller støtte skapernes arbeid.

Kunstneren må få bestemme

Halle er også opptatt av at det må være kunsteren selv som tar avgjørelser i et prosjekt.

– Det bør heller ikke være en normal ting å blande seg inn i den kunstneriske prosessen, noe det dessverre er en del eksempler på. I vår struktur er det naturlig å selv bestemme når vi begynner; ta produksjons- og innholdsbeslutninger selv. Vi ønsker at ulike metoder å jobbe på skal likebehandles og at man skal slutte å styre de kunstneriske prosessene gjennom krav i søknader. Det kan for eksempel handle om krav om innlevering av manus og synopsis når man søker om utviklingsstøtte. Alle jobber ikke på den måten.

Alt trenger ikke handle om penger

Halle er optimistisk med tanke på fremtiden.

– Jeg fikk en henvendelse fra Anders Tangen, som er er ansatt som ny direktør for Utvikling og publikum i Norsk filminstitutt, etter innlegget i Morgenbladet med ønske om dialog. Det tar jeg som et godt tegn. Det føles meningsfullt å delta i en samtale nå, ikke minst med tanke på at vi har en ny kulturminister. Vi jobber med å dokumentere flere eksempler på utestenging og vil kollektivt følge med på det som faktisk skjer, be om møter - og se til at ting faktisk endrer seg.

Og alt trenger ikke handle om penger.

– Det kan også handle om tilbud, som for eksempel å se filmen sin på stort lerret i et kinorom. Det er noe som kan være nyttig underveis i en prosess. For eksempel sette av en dag i uken hvor man kan bruke kinoen gratis, også selv om man ikke nødvendigvis har fått støtte til prosjektet av NFI. Det handler om å kjenne på en følelse av at vi heier på hverandre - og ønsker å utvikle nye ting.