Virkelighetens fiksjon

I månedsskiftet juli/august i 2023 ble min kjære fødeby Kristiansand satt på hodet av en film ingen ennå hadde sett. Midt i tjukkeste agurktida, ble en 82 sekunder lang teaser for spillefilmen "Perleporten" sluppet. I denne teaseren møter vi en hovedkarakter som i første klipp er helt tydelig på at han har Jesus Kristus som sitt forbilde. Mannen fremstår videre som spillegal, han oppsøker prostituerte, og han velger pornografi og manisk onani fremfor ektesengen kona ydmykt inviterer han til. For å si det på godt sørlandsk, så virker det ikke som om mannen "har det så greit". Først ble teaseren kun sluppet på sosiale media, og i noen skarve timer var det dørgende stille. Og kanskje hadde det forblitt stille, om ikke nære slektninger av en viss lokal forretningsmann hadde begynt å røre på seg - etter at denne ble navngitt i en artikkel om teaseren i Fædrelandsvennen. For var denne plagede hovedkarakteren basert på ham?

Som uttalt lokalpatriot, har jeg mye fint å si om Kristiansand. Jeg har også en rekke mindre fine ting å si. Som at Kristiansand er konformitetens by. Eller at Kristiansand er den selvutslettende forsiktighetens by. Den sosiokulturelle myten om at "Æ blei så sinna at æ nesten sa det til an" er langt fra helt usann. Men når det kom til en teaser på en film ingen ennå hadde sett, sa sørlendingene kraftig i fra, i alle fall på Facebook. Det korte klippet splittet byen. Mange støttet regissør Jonas Matzow Gulbrandsens kunstneriske frihet uforbeholdent, mens andre regelrett prøvde å stoppe filmen. En statist som mente han hadde blitt med i filmen på falske premisser, gikk ut i Fædrelandsvennen og sa at han ville lage "ubehageligheter" hvis ikke han ble klippet ut. Journalister både lokalt og nasjonalt forsøkte forgjeves å få tak i regissøren, som ikke skulle uttale seg til media før arrangementet Filmhøsten på filminstituttet mange dager senere. Da skulle han heller ikke si noe om de mistenkte levende modellene til karakterene i filmen, bortsett fra å meddele at "alle former for fiksjonskarakter er kompositter fra ulike kilder.»

Et slående aspekt med Perlegate var måten Kristiansands nå sittende ordfører og varaordfører involverte seg i debatten. Ordfører Mathias Bernander fra Høyre kalte teaseren et "slag under beltestedet", mens varaordfører Charlotte Beckmann Finnestad fra KrF gikk lenger. Finnestad, som på tidspunktet også var medlem av kinostyret på Kristiansand Kino (!), skrev at man måtte "legge press på kinoene", for slike filmer "vil vi ikke ha". Hun slettet senere kommentaren, men den var allerede screenshotet. Finnestad måtte derfor forsvare uttalelsen på Dax18. Hvis noen mot formodning skulle ønske å få bekreftet alle sine fordommer mot Kristiansand og bibelbeltet, er det bare å lete frem klippet på NRKs nettsider.

Det er også her det er på tide å stoppe opp litt. Puste litt med magen. For hva er det egentlig vi snakker om her? Det blir altså lagt som premiss at hovedkarakteren i denne filmen - Som man i tillegg kun hadde møtt i en 82 sekunder lang teaser - ikke bare er inspirert av en lokal mann som har blitt milliardær på skjønnhetsprodukter, men at karakteren i fiksjonsfilmen ER ham. How on earth did we get here?

"Basert på en sann historie".

I den aller første artikkelen jeg skrev for Dramatikerforbundet, tok jeg blant annet opp om såkalte publikumskontrakter. "Kontrakter" mellom filmskaper og publikum. Eksempler er "basert på en sann historie", og den mindre forpliktende "inspirert av sanne hendelser". Jeg kom også inn på Coen-brødrenes film Fargo og dens innledende falsum - "This is a true story" etc, en erklæring som for tiden også pryder episodeintroene på den glimrende sesong 5 av serieadapsjonen. Artikkelen kan leses her:

https://www.dramatiker.no/aktu...

Teaseren til Perleporten innledes nettopp med den kjente frasen

"Basert ... på ... en ... sann ... historie."

Ordene hamres til og med inn ett og ett som for å gjøre dette premisset ekstra tydelig. Hva filmskaperen derimot mener med disse ordene kan derimot diskuteres. Har det vi skal se faktisk på et vis skjedd? Eventuelt hvor mye av det? Hvilke karakterer, hvilke deler av historien? Eller er historien på en annen måte "sann"? Kanskje er ordene der mest som et slags dramaturgisk virkemiddel - eller som en sentral del av det som skulle vise seg å være en effektiv mediestrategi?

Den forbudte inspirasjon?

Hvor henter filmskapere og dramatikere inspirasjon? Tydeligvis, finnes det også mennesker som vil spørre: Hvor har vi lov til å hente denne inspirasjonen? Det siste spørsmålet skal jeg komme tilbake til, men til det første - så er selvsagt svaret at det finnes like mange svar som det finnes filmskapere og dramatikere. Jeg var en gang på et skrivekurs med den danske forfatteren Bo Skjoldborg, der han kom med en påstand jeg aldri vil glemme. Ifølge Skjoldborg er kreativ skriving så tungt at det mest naturlige vi kan gjøre er å flykte fra det. Hjernen vår forstår lett at denne aktiviteten ikke handler (i alle fall direkte) om et våre primærbehov, mat eller sex. Skriveaktiviteten fremstår derimot minst like energikrevende, og er rent biologisk sett helt meningsløst. Derfor anbefaler hjernen altså flukten. Og det er vel nettopp da man må bli sittende.

Den eminente norske manusforfatteren Bjørn Olaf Johannesen snakket i et intervju en gang om vegringen på morgenen før skrivningen kan begynne. Ørkenvandring på nettaviser. Jeg kjenner meg godt igjen, og drar ofte på slike ørkenvandringer rundt forbi på nett, en aktivitet som er ufattelig mye mindre energikrevende enn det eksempelvis manusskriving ofte er. Flesteparten av mine ideer fanges opp et sted i denne tilsynelatende meningsløsheten, ofte som følge av ren klikk-flaks. Generelt kan jeg si at jeg får langt flere av mine ideer fra virkeligheten enn av å se på fiksjon. Og ikke bare ideer, men også replikker, titler og alt jeg måtte trenge for å til slutt lage en historie. Og dette med at virkeligheten overgår fiksjonen ... Joda - Så til de grader.

De navngitte

"Alle likheter med ekte personer er tilfeldige" er en frase og "kontrakt" akkurat like kjent for filmpublikummet som "basert på en sann historie". Noe av det mest besynderlige med Perleporten-debatten var skråsikkerheten til filmens kritikere om hvordan begreper som satire og fiksjon kun var møysommelig valgte skjold for å bedrive mobbing av en ekte person. Flere av karakterene i filmen er åpenbart inspirert av reelle personer og hendelser, men hva gjelder hovedkarakteren er det heller ikke vanskelig å peke på forskjeller. Vi kunne begynt med karakterens navn.

Men hva så med filmer om faktisk handler om ekte mennesker, døde og nålevende? Mark Zuckerberg forsøkte i sin tid å stoppe "The Social Network", regissert av David Fincher og ført i pennen av Aaron Sorkin. Zuckerberg reagerte på at motivasjonen hans bak livsverket ble isolert til ønsket om å skaffe seg en kjæreste. TV-serien "The Crown" er stadig debattert, og tilsynelatende mer og mer etter hvert som historien beveger seg nærere i tid. Her hjemme er fiksjonsserien "Harald og Sonja" på trappene, og det gjenstår å se hvilken debatt den eventuelt vil avstedkomme. Den kritikerroste, nær geniforklarte, "Makta" kan sies å handle om "kongelige" politikerskikkelser. Apropos publikumskontrakter, får vi vite at "Makta" er "basert på sannhet, løgn og dårlig hukommelse". Denne formuleringen bør vel kunne sies å tilhøre kategorien helgardering. Likevel har ikke kritikken uteblitt når det gjelder seriens skildring av reelle personer. Tidligere statsminister Torbjørn Jagland er en av kritikerne. Til VG uttaler Jagland at en serie som "The Crown" har "respekt for både personene og fakta", i motsetning til "Makta". Jagland uttaler: "Reiulf Steen var ikke bare en drukkenbolt, og slett ikke en livsfjern tåkefyrste. Odvar Nordli var slett ingen bygdetulling. Han kunne formulere i én setning det intellektuelle måtte skrive tusen ord for å komme fram til, gjerne under tvil. Trygve Bratteli er en av partiets og Norges viktigste. Han var fåmælt, men ikke så puslete og tragisk som han fremstilles." Produsentene Vilje Kathrine Hagen og Camilla Brusdal svarer på følgende vis: "Vi har forståelse for at ikke alle kjenner seg igjen eller er enig i fremstillingen av ulike karakterer i «Makta». Serien er en fiksjonsserie basert på sannhet, løgn og dårlig hukommelse. Det har ikke vært et mål å etterstrebe virkeligheten eller rekonstruere faktiske hendelser akkurat slik de skjedde.»

Filmprofessor Bjørn Sørenssen anerkjenner "reelle etiske problemstillinger" når man lager fiksjon basert på noe virkelig. Han har selv tidligere kritisert den Oscarnominerte "Kon-tiki", en film han mente lå generelt nært opp til virkelige hendelser, men der den Anders Baasmo - gestaltede Herman Watzinger oppi det hele var kraftig fiksjonalisert, og "endret dramatisk fra sin historiske versjon." Sørenssen uttalte om den fiktive varianten av Watzinger at "han var gjort om til en feig usling – for å skape mer spenning på flåten". "Makta" mener Sørenssen derimot "lander på riktig side". Filmprofessoren trekker også frem debatten omkring såkalt virkelighetslitteratur. I denne debatten er et vanlig forfatterstandpunkt at de beveger seg trygt innenfor fiksjonens rammer. Virkelige mennesker i kretsen rundt forfatterne leser på den annen side ofte samme tekst nærmest dokumentarisk.

"Kolliderende verdisfærer?"

Manusforfatter og regissør bak "Perleporten", Jonas Matzow Gulbrandsen, har også trukket linjer mellom fiksjonsfilmen og virkelighetslitteraturen: "Jeg siterer Vigdis Hjorth, som sier at romanen er en litterær konstruksjon som kan målbære sannhet. Det samme gjelder fiksjonsfilmen. I likhet med romanen forholder den seg til virkeligheten, den representerer den ikke."

Filosofen Lars Fredrik Svendsen uttaler seg til Aftenposten om hvordan man i debatten om såkalt virkelighetslitteratur ser en kollisjon mellom to "verdisfærer", den etiske og den estetiske. "Virkelighetseffekten som ligger i bruken av virkelige og identifiserbare personer, kan utvilsomt ha en estetisk verdi. Den kan imidlertid også ha en betydelig kostnad for disse personene og deres familier, og man må da kunne gi et forsvar for at det er rimelig å påføre dem denne kostnaden. Bare å si at «dette er en roman» eller «dette er et kunstverk» er utilstrekkelig som moralsk forsvar når man trekker kunstneriske veksler på den samme virkelighetseffekten." Aftenpostens kommentator og hovedanmelder Ingunn Økland kommer som filosof Svendsen inn på begrepet estetikk, og skriver følgende i en leder titulert "Litteraturen er på villspor": "Kunsten er storforbruker av levende mennesker. Slik har det alltid vært. Likevel setter vi fortløpende nye rekorder i norsk skjønnlitteratur. Det er gått sport i å utlevere lett gjenkjennelige personer. Pikant bruk av «levende modeller» er nærmest en del av det estetiske programmet i den såkalte virkelighetslitteraturen."

Advokatene Thorkil Aschehoug og Sigurd-Øyvind Kambestad skriver i samme avis om "den levende modellens avmakt". Muligheten eller snarere fraværet av muligheten for å gi motsvar er også noe som er blitt heftig diskutert. Helga Hjorth gikk så langt om å skrive romanen "Fri vilje" som et motsvar til storesøsteren Vigdis Hjorts "Arv og miljø". Dette var imidlertid både uvanlig og oppsiktsvekkende, og ikke noe enhver har kapasitet til å gjøre. Karl Ove Knausgård ble også kritisert for sin omtale av reelle personer i "Min Kamp"-serien, spesielt der det virker helt irrelevant for helheten å bruke fullt navn. Ingen "svar-romaner" ble publisert, men reaksjonene var synlige i andre fora. Men det å i det hele tatt kunne produsere et tilfredsstillende motsvar til den tilnærmede evighet en omtale i en roman representerer, det er alt annet enn en enkel oppgave.

En interessant mulighet

Som løvetann i mai gror de - skyttergravskrigene som en gang for lenge siden var konstruktive diskusjoner. Goodwins lov om internett er en graf der den horisontale linjen heter tid og den vertikale "sammenlikning med Adolf Hitler eller Nazister". Jo lenger en diskusjon strekker ut i tid på internett, jo større er muligheten for at den ene parten sammenlikner den andre med Adolf Hitler, altså. Loven fra 1990 er vel fortsatt noe av det mest treffende som er sagt om internett.

Debatten rundt virkelighetslitteraturen har vært interessant fordi det er lett å forstå begge sider. På den ene siden har man forfatteren, som ikke kan, og ikke bør, forventes å ikke kunne trekke inspirasjon fra noen av de for vedkommende mest skjellsettende, formene opplevelsene i livet. En slik innskrenkning av inspirasjonsrommet - inn til kun det for absolutt alle sømmelige - mener jeg er en farlig vei å gå. Det vil gjøre kunsten fattigere i en alvorlig grad. Dessverre er debatten blitt en skyttergravskrig.

Jeg var selv en forsvarer av filmskaperne bak Perleporten, der jeg blant annet kommenterte det jeg mener er det absurde premisset om at en fiksjonell karakter er en virkelig person. Jeg mener det går et tydelig skille mellom å la seg inspirere av virkelige personer i skapelsen av det Jonas Matzow Gulbrandsen kaller kompositter- til det å bevisst nærme seg virkeligheten ved å la karakterene bære reelle navn. Dette bør heller ikke på noe vis bli forbudt, men jeg synes personlig at det også går et skille når det gjelder offentlige personer, ikke minst når denne offentlige profilen er selvvalgt, slik den var med nasjonsformerne i "Makta". Deres virkelige liv er så godt dokumentert at alle som ønsker det kan speile dette opp mot det fiksjonelle portrettet. Så er jo spørsmålet om publikummerne gjør dette - Eller om det fiksjonelle portrettet for mange blir en "sannhet" om den historiske personen. Dette synes jeg imidlertid ikke er filmskapernes ansvar.

En film, dramaserie eller et teaterstykke baserer seg helt og fullt eller delvis på virkelige personer og hendelser vil i alle tilfeller også representere en fiksjonalisering i flere ledd. Jeg synes på den andre siden at måten mange filmskapere forsvarer seg på representerer en bortkastet mulighet. Å kalle "Makta" fiksjon er på et vis både sant og usant, når det er åpenbart at virkeligheten har vært selve hovedinspirasjonen til hele prosjektet. Jeg skulle ønske filmskapere - fremfor å bruke det ofte uangripelige svaret om at dette er fiksjon - i stedet kunne snakke om valgene man har gjort i fiksjonaliseringen av historiske personer. Dette skal ikke på noen måte være et pålagt ansvar, men jeg anser det som en mulighet.

Vi har nå sett anstrøk til en debatt i vår bransje liknende av den om virkelighetslitteraturen, men den har i Norge aldri tatt fyr på samme måte som den gjorde i litteraturens verden. Kanskje bør vi ønske en slik debatt velkommen? Kanskje burde vi som dramatikere og filmskapere i til og med initiere den? Se på en slik diskusjon som en interessant faglig mulighet? Uten å noen gang måtte bli defensive, kan dette være en mulighet for å snakke om vårt fag og på noe vis avmystifisere det - et verdifullt innblikk i hvordan dramatikere og manusforfattere arbeider for å skape våre karakterer og historier så medrivende som overhodet mulig.