Vi trenger reell kvotering

- Handlingsplanen for å bedre kvinneandelen i norsk film kom i 2016, og allerede nå ser det ut som man har fått en kjønnsfordeling på rundt 50/50. Her har det skjedd veldig mye på kort tid. Samtidig må vi huske på at kjønnsandelen for kvinner lå på 31,7 prosent dette året, da den moderate kvoteringen ble initiert. For folk med minoritetsbakgrunn ligger den på rundt en prosent. Derfor mener jeg at det trengs reell kvotering, ikke moderat kvotering, for å sikre mangfold, sier produsent Khalid Maimouni.

De siste par årene har han sett på det som en del av sin oppgave som produsent å prøve å skape endringer i bransjen, nettopp for å inkludere ulike minoriteter. Han driver sitt eget produksjonsselskap The End etter ti konkrete kriterier som er å finne nederst i denne artikkelen, og som han også lanserer som forslag til Norsk filminstitutt for å sikre representativitet i norsk film- og dramaproduksjon innen 2023.- Det er liten tvil om at bransjen neppe ville agert like fort om det ikke var målbare rammer i handlingsplanen for kjønnsbalanse.

Alle selskapene måtte for eksempel tenke gjennom kvinneandelen sin blant produsenter og eiere. I handlingsplanen for minoriteter er det derimot ingen forpliktende målsettinger. Men vi trenger å gjøre noe nå, understreker han.

Maimouni har skrevet flere debattinnlegg om dette temaet, sist i Dagsavisen forrige uke. I innlegget «En blendahvit bransje» beskrev han hvordan folk med annen kulturell bakgrunn har opplevd å bli møtt i bransjen, og la fram svært lite oppløftende tall om tildelingene til spillefilmer fra NFI. Blant annet hevdet han at 99,8% (2067 mill.) av midlene i perioden 2013-2019 har gått til produksjonsselskaper uten noen med flerkulturell bakgrunn representert i sine styrer eller blant sine eiere.

- Forhåndstilskudd fra NFI er helt avgjørende for at man skal kunne ha en viss kontinuitet som produsent, men det er nesten ingen filmer som får denne typen støtte med en produsent som har flerkulturell bakgrunn. Tallene for de siste årenes norske filmer sier tydelig at noe er veldig galt, påpeker han.

- Jeg har prøvd å finne ut hvordan jeg kan få selskapet mitt til å løfte fram flerkulturelle filmskapere, og samtidig drive lønnsomt. Svaret er at det går ikke, siden 99 prosent av filmstøtten går til de etablerte selskapene. Hadde jeg hatt eksterne eiere og styremedlemmer i selskapet mitt, ville de sagt for flere år siden at det måtte slås konkurs. Men de ville sannsynligvis også sagt at jeg ikke skulle satse på å produsere Fluefangeren, sier han om filmen som er skrevet og regissert av Izer Aliu og produsert av Maimouni. Den endte med å bli Norges kandidat til Nordisk Råds Filmpris og vant Amanda for beste regi.

- Det er selvfølgelig kjipt å innrømme at det jeg driver med ikke er bærekraftig. Men det er egentlig ingen produksjonsselskaper i Norge som er bærekraftige i den forstand at de kan overleve i et så lite marked uten støtte fra NFI. For meg var det veldig viktig å få støtte fra NFI til Fluefangeren – ikke på grunn av de 625 000 vi til slutt fikk, men fordi jeg vil vise at vi lager film på lik linje med alle andre, med samme krav til kvalitet. Det var viktig at filmen, selv om den er albanskspråklig, skulle anses som en norsk filmproduksjon laget av norske filmskapere.

Opprinnelig fikk han nemlig beskjed fra Filminstituttet om at Fluefangeren ikke kunne få støtte, fordi den ikke oppfylte Kulturtestens krav til en norsk film.

- To år senere så jeg at Louder than Bombs hadde akkurat de samme problemene. Men den endte med å få støtte likevel – uten at forskriftene ble endret, det er bare tolkningen av dem som endret seg. Dette mener jeg er en videreføring av en diskriminerende struktur – og jeg fikk bekreftet det da jeg møtte tilsvarende innvendinger mot Izers neste film 12 bragder, til tross for at jeg til slutt fikk noe støtte til Fluefangeren.

Etter ønske fra Filminstituttet har Maimouni gått flere runder med andre norske samarbeidsprodusenter og etter hvert også en svensk hovedprodusent på 12 bragder – men filmen har fortsatt ikke blitt ferdigstilt.

Han tror imidlertid ikke løsningen er å endre Kulturtesten eller forskriftene for øvrig.

- Kulturtesten er et krav gjennom EØS-avtalen, NFI kan nok ikke gjøre noe med den. Jeg tror egentlig ikke at problemet er forskriftene, men hvordan man tolker dem. Det viktigste nå vil være å endre vektleggingen av produksjonsselskapenes track record, som man begynte med for rundt ti år siden. På denne tiden har ikke markedsandelen for norske filmer økt betraktelig, så det har heller ikke vist seg å ha noe særlig effekt – utover å opprettholde en gruppe produsenter som konsekvent neglisjerer flerkulturelle stemmer. Det kan også være en idé å prioritere etterhåndsstøtten annerledes, og ikke minst øremerke midler til innhold som sikrer reell representasjon, sier produsenten.

- I dag sitter beslutningstakerne i ekkokamre, både hos Filminstituttet og de etablerte produsentene og distributørene. Vi må begynne å ta innover oss at de største produksjonsselskapene i bransjen eies helt eller delvis av kun to utenlandske milliardkonsern. Dette er eierstrukturer som har tilgang på brorparten av de offentlige tilskuddsmidlene og deres posisjon står i dag uutfordret på grunn av ordninger som fast-track og krav til track record. Sannheten er jo at bransjen tar store sjanser på filmer, både når det gjelder store og små produksjoner. Det er en del av gamet, man vet ikke om alle vil innfri forventningene. Men vi ser en helt annet villighet til å ta risiko på prosjekter som oppleves gjenkjennelige, mens man sier nei til prosjekter av folk med annen bakgrunn. I tillegg kan man få ulike forslag som rett og slett er fornorsking, som å endre en av hovedpersonene til å være hvit fordi man mener det vil selge flere billetter.

Maimouni mener videre at denne engstelsen for å satse på filmideer som ikke skildrer kjente miljøer, gjør at mange prosjekter fra filmskapere med flerkulturell bakgrunn aldri kommer så langt som til filminstituttets søknadsbunker.

- Det stemmer nok at NFI ikke får nok slike søknader, for den største silingen foregår hos produsentene, sier han.

Men det har altså kommet en handlingsplan om mangfold fra NFI, med den tilhørende FAFO-rapporter «Øyet som ser». Opplever du en vilje til endring?

- Jeg opplever det nærmest som at NFI driver treneringsarbeid, fordi FAFO-rapporten konkluderer med at telling og kvotering er helt nødvendig for å få til en reell endring i bransjen. Allikevel velger de å rette sine tiltak ene og alene mot bevisstgjøring av den etablerte bransjen. Dette er uakseptabelt og NFI vil miste all troverdighet hvis de fortsetter å fokusere blindt på den etablerte delen av bransjen, svarer Maimouni.

Han mener det er flere mangler ved arbeidet NFI har gjort så langt.

- For det første, tok de ikke aktivt med noen med flerkulturell bakgrunn for å gi råd under arbeidet med handlingsplanen. De har med andre ord laget en inkluderingsplan uten å inkludere dem som skal inkluderes. Og så inneholder den som sagt ingen konkrete, tallfestede målsettinger. Det er vel og bra med talentutviklingstiltak, men vi trenger resultater nå, sier han, og minner om at det allerede finnes mange manifesterte talenter som ikke slipper til.

- I tillegg er det et stort problem når NFI anerkjenner at man har et problem med rekruttering av flerkulturelle stemmer, uten å gjøre noe med det i sine egne ansettelser. Jeg skjønner at det er vanskelig å bytte ut faste stillinger fordi man vil få inn folk med slik bakgrunn, men de hadde en mulighet med tilsettingen av den nye spillefilmkonsulenten – men valgte Asle Vatn, til tross for at det var andre kvalifiserte søkere med annen bakgrunn. Det finnes jo også et apparat i NFI som kan bidra med kompetanse for konsulenter som ikke har så direkte erfaring med produksjon, slik man har gjort tidligere, sier han.

På Facebook har Maimouni postet de ti kriteriene han driver selskapet The End etter, og som han mener kan skissere en konkret måte å oppnå 70/30 representativitet i norsk film allerede innen 2023.

Hans forslag er å «øremerke NFIs midler til prosjekter og samarbeidskonstellasjoner som fremmer reelt mangfold og representasjon», med krav om at 30 prosent av alle filmer og tv-serier som støttes fram til 2023 må innfri minst 7 av følgende 10 kriterier (hvorav de fem første bør være obligatoriske):

1. Minst 50% av hovedrolleinnehavere må ha minoritetsbakgrunn.
2. Minst 50% av staben bak og foran kamera må ha minoritetsbakgrunn.
3. Minst to av nøkkelrollene produsent, regissør og manusforfatter må ha minoritetsbakgrunn.
4. Produksjonen må synliggjøre og inkludere minst en karakter med enten nedsatt funksjonsevne, LHBT+ orientering eller annen livssyn.
5. Produksjonens innhold må aktivt bidra til avkolonisering av formatet og normalisere minoriteters tilstedeværelse i filmkultur. Narrativet kan under ingen omstendigheter lide av «den hvite frelseren»-syndromet.
6. Produksjonen må ha 50/50 kjønnsbalanse.
7. Produksjonen må være et originalskrevet verk.
8. Minst 50% av eierne i produksjonsselskapet må ha minoritetsbakgrunn.
9. Produksjonen må plassere seg klart innen en populærkulturell filmsjanger.
10. Produksjonens hovedrolleinnhavere må være lett gjenkjennelig på alt offisielt lanseringsmateriell.