Verdenspremiere: Okkupasjonens fanger
Den jødisk israelske dramatikeren Einat Weizman ble tildelt Dramatikerforbundets Solidaritetsstipend 2019. På fredag er det verdenspremiere på den usensurerte versjonen av Okkupasjonens fanger, dokumentarteaterstykket hun har jobbet med de siste årene. Forestillingen står på Humanfestivalens program på VEGA Scene. Den norske versjonen har hun samarbeidet tett med Marius Kolbenstvedt om.
Torunn Eikanger, 25.02.2020
Einat Weizman er også kjent som skuespiller i Israel, og i kraft av å være en kjent person ser hun det som sitt kall å gi stemme til de mest bortgjemte av alle ofrene for Israels okkupasjon: De palestinske politiske fangene i israelske fengsler og leire. I stykket presenterer Weizman politiske fangers historier.
På Dramatikerforbundets årsmøte i fjor, viste Weizman og Kolbenstvedt en scene fra Okkupasjonens fanger, iscenesatt av skuespillere.
- Workshopen jeg hadde med Marius i Oslo under mitt besøk i fjor, og scenen han regisserte, var veldig viktig for det videre arbeidet mitt med stykket, sier Einat Weizman.
- Jeg kan sitte i timer og dager foran en datamaskin og skrive - og skrive om, men å se skuespillerne spille ut denne scenen hadde en enorm betydning for meg. Det ga meg en dypere forståelse for materialet. Workshopen varte i to dager, og vi så forskjellige scener i flere versjoner. Etter en stund innså jeg at noe manglet. Jeg måtte få med et ekstra ‘lag’, eller en dimensjon til i stykket, en karakter som forteller om min egen reise inn i fengselet, og forholdet til en tidligere fange som ble veldig viktig for prosessen med stykket. Tross alt er forholdet mitt til materialet aldri klinisk eller vitenskapelig, det kommer fra mennesker, betydningsfulle mennesker.
Weizman beskriver situasjonen i hjemlandet som en evigvarende nødssituasjon, og sier at stykkene hennes alltid er en respons på virkeligheten rundt henne, møter med mennesker og situasjoner.
- Dessverre bringer denne nødssituasjonen mye stoff til teaterstykkene mine. Det var møtet med Dr. Basel Ghattas som ble begynnelsen på arbeidet med Okkupasjonens fanger.
- Jeg besøkte ham mens han satt i husarrest etter å ha blitt tatt for å smugle mobiltelefoner inn til politiske fanger i fengslet. Det jeg hørte og så der, ble en øyeåpner for meg. Jeg fikk førstehåndskunnskap om de politiske fangene, hva de opplevde i fengselet og om hvordan situasjonen deres ble forsøkt dysset ned. I tiden før Basel ble fengslet møttes vi flere ganger, jeg intervjuet ham, gjorde opptak, filmet – og til slutt fulgte jeg ham til soning i fengselet. Fra det øyeblikket begynte jeg å lete etter løslatte fanger, og jeg fant den rette personen for handlingen i stykket.
Tatt av plakaten
For to år siden var det meningen at Okkupasjonens fanger skulle spilles på Akko teaterfestival som er den største teaterfestivalen i Israel.
- Allerede før stykket var skrevet, ble det tatt av plakaten fordi vår høyreradikale kulturminister, Miri Regev, så tittelen ved siden av navnet mitt, som hun kjente til, sier Weizman.
- Kulturministeren gikk offentlig ut i israelske medier og sa at jeg er en person som glorifiserer terrorister med blod på hendene. Det førte til at hundrevis av mennesker hetset meg på sosiale medier. Jeg ble truet og sjikanert. I tillegg forsøkte noen på dramaskolen hvor jeg jobbet å få meg sparket. Noen år og mange kamper etterpå, kan jeg egentlig ikke si at jeg har blitt vant til å motta trusler og sjikane, men jeg vet bedre hvordan jeg skal takle det. Det som betyr noe for meg er at stykket kommer opp på scenene, og takket være Marius Kolbenstvedt får det også et utenlandsk publikum. Det er verdt smerten underveis.
Kolbenstvedt forteller at det var nødvendig å gjøre noen endringer i manuset på den norske versjonen.
- Publikum her har et annet bakteppe for å forstå handlingen, og det ble riktigere med færre karakterer som vi får følge gjennom hele stykket. Weizmans israelske versjon har flere løsrevne historier og karakterer.
- Hvert eneste intervju med israelske medier ender nesten i slåsskamp.
- Vi har hatt flere workshops med skuespillerne som har tilført mye til teksten, og designstudentene fra Minerva Art Academy i Groningen i Nederland, har tilført mye til scenografien. For eksempel så ønsket de å bruke sand på scenen, og det gir forestillingen et mer helhetlig uttrykk, et løft, sier han.
Lyspunkt?
Einat Weizman forteller at arbeidet hennes ikke blir satt pris på i Israel, og utdyper:
- Hvert eneste intervju med israelske medier ender nesten i slåsskamp. Så å si alle facebook-innlegg, som er mitt viktigste PR-verktøy, får hatkommentarer, og min private innboks er full av trusler. Men jeg får støtte fra alle slags individualister og aktivister. Anerkjennelse er viktig for enhver kunstner. Iblant trenger du små suksesser for å kunne fortsette. I tillegg til anerkjennelsen Solidaritetsstipendet ga meg, dekket tilskuddet deler av kostnadene ved stykket, og jeg ville ikke ha klart det uten pengene.
Det skal være noen små glimt av håp i stykket ditt, ser du noe håp for fremtiden i Israel?
- Situasjonen her er alvorlig og forverret, men innen fascisme og apartheid må man finne lyspunkter. Og for to uker siden ble håpet født! Milad! Milad er datter av Walid Daka, en av veteranfangene. Milad ble født av sæd som ble smuglet ut av fengselet. Dette er fredelig motstand, en stor begivenhet: Selve livet brøt ut av fengselets høye murer.
OKKUPASJONENS FANGER
Skrevet av Einat Weizman
Oversatt av Marius Kolbenstvedt
Regi: Marius Kolbenstvedt
Kunstnerisk og tematisk konsulent: Vibeke Harper
Konsulenter på scenografi og visuelle elementer: Michiel Jansen (Minerva Art Academy, Groningen, Nederland)
Skuespillere: Terje Ranes, Nora Svalheim, Gisle Hass, Eva-Lotta Sandberg Terje Skonseng Naudeer, Tuva Hennum og Benjamin Røsler.
St. Olavs Orden til Edvard Hoem
Hans Majestet Kongen har utnevnt forfatter og dramatiker Edvard Hoem, til Kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.
Kanonpriser for beste manus og regi til Dag Johan Haugerud!
Filmbransjens egen utmerkelse, Kanonprisen ble delt ut i Trondheim i går. Prisene for beste manus og beste regi gikk til Dag Johan Haugerud for Barn - som også fikk Kanonprisene for beste klipp og beste mannlige hovedrolle.