Tvangstanker i troperegn

Spol tilbake et kvart århundre. Verden har overlevd både Nostradamus' vaskevann-spådommer om undergangen og Y2K, og årtusenskiftet ligger et drøyt år bak oss. Undertegnede har nettopp fylt tjue år og er på Bali for å studere Ex phil. Bøkene ble knapt åpnet før jeg var vel hjemme i Norge, men det ble tid til mye annet, som bading, surfing (forsøksvis), anseelige mengder lokalt øl, sjelegranskning og improvisert livsfilosofi. Frem til dette punktet i livet hadde det soleklare og nokså stormannsgale målet vært å bli en norsk Keith Jarrett, og i mange år satt jeg hver eneste dag flere timer ved pianoet. For syns skyld kunne vi kanskje sagt at det handlet om at jeg innså egne musikalske begrensninger, men skal jeg være helt ærlig så er det fortsatt uklart for meg helt når og ikke minst hvorfor jeg hoppet fra å skrive musikk til historier. Våren 2001 var valget uansett fattet, og på vakre Bali var jeg langt mer opptatt av å skrive mitt første spillefilmmanuskript enn jeg var å lese Ex phil. (For øvrig et undervurdert fag!)

Tanken om å lage noe originalt stod helt sentralt i min ferske geskjeft. Ikke bare originalt hva gjelder selve karakterene og historien, men også med tanke på en rekke fortellergrep og mengder av mystiske meta-lag. Jeg hadde også flere opplevelser i skriveprosessen der jeg klarte å lure meg selv til at jeg var i ferd med å få til alt dette. Samtidig utviklet denne originalitetstrangen seg sakte, men sikkert til å bli en tvangstanke. Dette første manuskriptet endte sine dager på en ødelagt floppy disk i forrommet på en tropevåt ryggsekk, og det var nok like greit. Tvangstanken om å være original viste seg imidlertid å være langt mer slitesterk. I flere år etterpå kunne jeg bli rasende på mine venner - eller "pitche-gisler" - hvis de våget å påstå at det jeg presenterte muligens ikke var helt revolusjonerende. Jeg stoppet dem sporenstreks om så mye som forsøkte seg på en "det der er jo litt som ..." eller en "det minner meg om ..." Alle andre reaksjoner enn "Noe slik har jeg aldri hørt før, og det bør lages umiddelbart" var uakseptabelt.

Når vi først er inne på tvangstanker, kan jeg også nevne min frykt for å glemme ideer. Fortsatt kan hele livet mitt bli satt helt og fullt på pause til jeg (forhåpentligvis) kommer på ideen igjen. Denne tvangstanken har ført med seg et mildt sagt kaotisk notat-system, men også den er som "fettertanken" forbundet med originalitet. For hva om det var nettopp den i øyeblikket glemte ideen som ville gjøre hele forskjellen, hva om akkurat den var frøet til å kunne presentere noe helt nytt for verden?

Opprinnelse

Noen ganger ser jeg plutselig ord og uttrykk jeg har brukt i dagligtale hele livet i et nytt lys. Dette kan ha sammenheng med å bli kjent med betydningen fra det gjerne gamle språket ordene stammer fra. Slik som at narkomani fra gresk kan oversettes med noe slikt som "trang-til-søvn". Eller at ordet rehabilitering som stammer fra fransk handler om å "gjenvinne tapt ære". Ordet original bygger på latinske origo som betyr opprinnelse. Ifølge SNL betyr original "Ikke kopiert, reprodusert" og videre at ordet "brukes om noe som er ekte eller særpreget, noe som er uvanlig, avstikkende eller underlig". Ordet rommer ganske så mye altså, og bare på dette definisjonsstadiet er det ikke vanskelig å spotte ulike former for originalitet.

Et begrep som byoriginal som blant annet brukes om flere historiske skikkelser i Kristiansand, har for meg en nedlatende klang over seg - da det blir brukt om personer som ofte også har andre stigmatiserende merkelapper på seg, som "løse fugler" eller "De blåfiolette". Hvis vi ser på tolkningen underlig eller nærliggende rar husker vi jo Elling fra første film som reagerer sterkt negativt på omtalen rar, mens han er langt mer positiv til den nokså likt stavede engelske ordet rare, som snarere kan oversettes med sjelden eller egenartet.

Idealet

Det har nylig blitt aktualisert fra høyeste politiske hold at plagiering er en upopulær øvelse. I akademia er originalitet et ideal, som professor Emeritus Jan Eivind Myhre trekker frem sammen med et annet ideal, redelighet.

"Det originale er et ideal i forskning (og for den saks skyld i all slags faglitteratur og skjønnlitteratur). Det originale kan bety flere ting. Det kan vise til kildene, at vi bør oppsøke primære og førstehånds kilder. Men det originale kan også bety at vår behandling av et historisk stoff er vår egen og at våre tanker er nye, og at vi dermed bidrar til ny kunnskap. Vår vekt på originalitet er nokså ny, historisk sett, og kom først og fremst med romantikken for omtrent 200 år siden. Tidligere var idealet i Vesten å gjengi autoritetene på en korrekt måte."

I musikkens verden er diskusjoner knyttet til kopiering og plagiat vanlig. Noen av disse diskusjonene er uskyldige og anekdotiske, som at Mozart ganske riktig skrev melodien til Billy Joels Uptown Girl. Andre diskusjoner har bitre rettsaker som sin arena. Ofte er argumentet til den anklagede at plagiatet i verste fall er helt utilsiktet. Noen ganger er dette også helt sant. Ingrid Bjørnov fortalte en gang at hun var helt overbevist om at hun i et inspirert øyeblikk hadde laget melodien til Hotel California. Hun oppdaget heldigvis de faktiske forhold før en utgivelse, og kanskje en påfølgende telefon fra en amerikansk advokat. Nevnte Keith Jarrett er en musiker som trekkes frem som original, blant annet som følge av hans improvisasjonsevner - Som i den unisont hyllede Køln-konserten. Jeg tillater meg her et aldri så lite sidespor, og nevner at jeg linker til en glimrende podcast om denne nederst. I podcasten blir vi også kjent med Brian Enos metoder i studio, og i begge tilfeller handler det om hvordan begrensninger kan være en større venn av kreativiteten, og originaliteten, enn det full frihet er. I samme åndedrag kan Lars Von Triers glimrende dokumentar "De fem benspænd" nevnes.

"Den blanke siden"

Manusforfatter og regissør Wes Craven uttalte for noen år siden om et manusprogram - at disse nå begynner å bli så gode at det eneste som mangler nå er et program som kan "do something about that blank page". Det har vi nå fått, vil mange si, med kunstig intelligens. Flere kolleger har skrytt av ChatGPTs evne til å stille "ekle", betimelige spørsmål om historie og karakterer i en skriveprosess. Jeg stiller meg mer tvilende til programmets potensiale som en original kraft, eller som medhjelper for et menneske som forsøker å være original.

Det er svært gode grunner til at begrensninger er lagt inn i chatGPT. På noen områder fremstår den kunstige intelligensen i mine øyne altfor forsiktig. Jeg bad den engang om å skrive en novelle som omhandlet genetisk modifikasjon av mennesker. ChatGPT fremstod umiddelbart moralsk indignert, og hevdet ideen min var dypt problematisk etisk sett. Jeg presset på, og til slutt leverte det snurtne programmet en novelle. I denne vurderer en forsker å genetisk modifisere mennesker, men kommer på bedre tanker i god tid før dette skjer. Ikke nok med det: Både forskeren og alle andre involvert i prosjektet som aldri blir noe av, har lært noe viktig og kommer ut av det som bedre mennesker. Noe á la den mest ikoniske av alle skolestil-slutter: "Alle var enige om at det hadde vært en fin tur".

The fine art of sampling

Sampling er et begrep vi kjenner best fra musikkens verden. Quentin Tarantino er både blitt kritisert og hyllet for sin sampling av elementer fra andre filmer. De som hyller ham er nok i flertall, og filmskaperen har blitt anerkjent for å være original, selv om deler av hans verk baserer seg på kopiering. Enkeltdelene settes inn i en ny kontekst, en ny helhet - og blir til et helt nytt verk som står fjellstøtt på egne bein. Tarantinos bakgrunnshistorie, som en sann cinefil ansatt i en videobutikk, er viden kjent. Og sampleren Quentin tar for seg av filmhistorien han kjenner så godt, både kjente og langt mer obskure deler av den. Det han måtte møte av kritikk, tar han selv med knusende ro: "I steal from every single movie ever made".

De 7 arketyper

Påstanden om at "alle historier er fortalt" var lenge deprimerende for meg. Jeg vet ikke helt om jeg vil stille meg helt bak den, men hvis jeg skulle gjøre det, vil det være med en nyvunnen tro på at dette kan brukes til min fordel. Christopher Booker har skrevet boken "The 7 basic plots", der han etablerer 7 "moderhistorier", 7 arketyper:

1. Overcoming the Monster
2. Rags to Riches
3. The Quest
4. Voyage and Return
5. Comedy
6. Tragedy
7. Rebirth

Booker argumenterer for at alle historier er en avart av eller krysning av disse. Fremfor å bli deprimert av slik bås-setting slik jeg gjorde før, har jeg nå bestemt meg for å lære meg dem så godt jeg kan - Litt som å sette meg inn i ulike sjangre. Uavhengig av om jeg ender opp med å uforbeholdent kjøpe Bookers meget spesifikke kategorisering eller ei, tror jeg ikke en slik fordypning er så dum.

Rik inspirasjon og karakterens versjon

"What is originality? Undetected plagiarism."

William Ralph Inge

Det finnes dem som ikke bare vil hevde at det er umulig å være helt og fullt original, men som bortimot mener at sann originalitet i seg selv ikke finnes. Kan jakten på originalitet være en kreativ hemsko som gjør verket både svakere, og ironisk nok mindre originalt og genuint? I sin bok "Steal like an Artist" skriver Austin Kleon:

I en artikkel om dette, skriver Shashank SN om hvordan Kleon minner oss på viktigheten av å ikke tenke på å finne opp hjulet, men snarere aktivt la eksisterende ideer og verk forme vårt eget arbeid, gjøre vårt eget verk rikere. Vi bør omfavne "the power of influence".

Da jeg studerte ved Den norske filmskolen, var jeg så heldig å ha Ståle Stein Berg som rådgiver i arbeidet med manuset til Når jeg faller, som jeg skrev sammen med regissør Magnus Meyer Arnesen. Filmen handler om heroinavhengige Joachim, spilt av Preben Hodneland, som plutselig må tre inn i rollen som omsorgsperson for sønnen Lukas, som han aldri har hatt noe med å gjøre. "Denne historien har vi sett og hørt før", sa Ståle til meg - Uten å vite at han trigget mer enn en tvangstanke hos unge Landmark. "Men ...", fortsatte han. "Vi har aldri opplevd Joachims versjon". Takk, gode Ståle, for det som fortsatt er et av de klokeste rådene jeg har fått.