Tid for samhold

I skrivende stund har jeg selv korona og er siste dag i karantene. Her fra sofaen, har jeg skrevet til flere av våre internasjonale kontakter, for om mulig å opprette kontakt med en ukrainsk søsterorganisasjon og tilby vår hjelp. Foreløpig har jeg ikke lykkes med å få kontakt, men vi samarbeider med andre organisasjoner om å samle inn penger til PEN´s arbeid i Ukraina, samt at vi jobber med å få på plass en donasjon til et fond initiert av FSE, anført av Writers Guild i Polen.

Mange er usikre på hva de skal mene om boikott av russiske kunstnere og akademikere. Kunstnerorganisasjonene har ikke tatt standpunkt, men det er naturlig at de gjør det innen kort tid. Personlig er jeg skeptisk. De russiske kunstnerne jeg har møtt gjennom årene har alle sagt det samme: De har svært lite spillerom, terskelen for å bli arrestert er lav og de trenger at vestlige land ser dem.

Stort blir smått når krisene treffer, men forbundsarbeidet har gått sin gang i høyt tempo også gjennom pandemien. Fokus dreier naturligvis etter den situasjonen vi til enhver tid står i, men det daglige jevne arbeidet med å sikre gode kontrakter, kunstnerisk frihet, økonomisk trygghet, arbeidsstipender, tilskuddsordninger og informasjon er pågående og intensivert.

For de siste ti årene har forbundet hatt en vekst på hele 30 prosent(!) og vi fortsetter å vokse.

Etter voldgiftsdommen om bibliotekvederlaget der det ble slått ettertrykkelig fast at bibliotekvederlaget er utvetydig kulturpolitisk og skal brukes til å skape nye verk, ja så tenker jeg forbundet bør være modent for å tilby fullt medlemskap etter endt utdannelse, eller dersom autodidakt – etter debut. Argumentet om at nye medlemmer må ha bidratt til tilgjengelige verk er dødt en gang for alle. Å åpne for alle profesjonelle vil styrke oss og gjøre oss mer relevant som organisasjon.

Dramatikerforbundet er på sitt beste når vi samarbeider med andre. I Bransjerådet for film, i Kunstnernettverket, i LO-Kultur, i Nordisk Dramatikerunion og i Federation of Screenwriters in Europe. For selv om vi har vokst med 30 prosent på disse årene så er vi fortsatt en liten kunstnerorganisasjon målt i antall medlemmer. Store gjennomslag som den kommende insentivordningen for scenedramatikk og kompensasjonsordningen for tapte inntekter for dramatikere er riktignok kjempet frem av oss, men spørsmålet er om det hadde nådd helt frem uten push fra LO.

Store påplussinger på stipender til dramatikere – visst har vi jobbet for det, men vi hadde neppe fått det til uten Kunstnernettverkets felles front. Det samme gjelder det omstridte forslaget til åndsverkloven i 2018 – som ville betydd at opphavsretten automatisk overføres til oppdragsgiver eller arbeidsgiver, og som vi fikk snudd etter lang kamp i Kunstnernettverket. Organisasjonene stod sammen og vi ga oss ikke.

Snart kommer AMT-direktivet til å tre i kraft med en eller annen form for medfinansieringskrav til strømmetjenestene. Dette har Bransjerådet jobbet for i 8 år. Der bransjen stiller seg unisont bak et krav er det sjeldent at det tar så lang tid å løse det. Men vi har ikke gitt oss, og nå kommer det.

Sammen er vi ikke bare mindre alene – vi er også veldig, veldig mye sterkere.

Avgjørelsen om å gå inn i LO, som ble fattet av Generalforsamlingen i 2017, har betydd mye for forbundet – les – forbundets medlemmer og andre som jobber som dramatikere uten å være medlem. Det var ellers ikke gitt at vi fikk lov til å komme inn som selvstendig forbund, men når vi først kom inn har vi en røst som alle andre. Jeg er stolt over å kunne si at vi har vært med å starte LO Kultur og LO Selvstendig sammen med CREO og de andre som organiserer medlemmer som jobber i kulturlivet.

Å stå sammen. Det har vært og er mitt mantra. Stå sammen med andre – ikke bare i samme båt, men i alle slags båter. Alle som lever av sin lønn eller sitt honorar og er avhengig av det. Vi står i det samme. LO’s samfunnsperspektiv er altomfattende, og kunstnerne og de selvstendig næringsdrivende er en del av det. Det er LO-fellesskapets midler som brukes når det gjøres utredninger og påvirkningsarbeid for å bedre de selvstendig næringsdrivendes muligheter til en bærekraftig økonomi. Til det bidrar vi lite, men får alt igjen. Ingen klandrer oss for det.

Fordi vi er en del av familien. Da må vi også lære å by på oss selv i sammenhenger som ikke alltid ligger under kjernevirksomheten. Vi må løfte blikket og erkjenne at vi som organisasjon og enkeltkunstnere er en del av en større helhet. Det er det som må til for å lykkes.

Stå sammen - hold sammen!

Takk for meg!

Monica Boracco, Forbundsleder