Lettere å ta en sjangs

Blant landets scenefestivaler er Bergen Dramatikkfestival som ble etablert i 2020 med mål om å være en plattform for ny scenetekst.

- Festivalen ble en forlengelse av arbeidet til Cornerstone som ble etablert med ønske om å løfte tekster og uttrykk som var sjelden kost i scenekunstfeltet på Vestlandet. I motsetning til steder som Oslo og Trømsø, var det ingen dedikert arena her til å forske innenfor dette feltet, forteller Idun Vik.

Vik ønsket å fylle det behovet.

- Den lokale konteksten var utgangspunktet; å finne plass til og løfte kunstnerskap lokalt, men også å utvide og mangfoldiggjøre feltet og bidra til nye perspektiver og nye formspråk.

Etter hvert har festivalen også fått et mer nasjonalt og skandinavisk fokus.

- Vi har hatt flere lengre samarbeid med nordiske aktører, som i stor grad har påvirket programmet.

Hell i uhell

Selve festivalen har hatt ambisjon om å være bredt sammensatt av lesinger, samtaler, workshops og gjestespill.

- Dette er en biennale som første gang ble avholdt i august 2020. Helt siden starten har vi kjørt et nokså ambisiøst opplegg - og festivalen har vokst i omfang fra gang til gang.

Planen var først å ha festival om våren, som et slags underground-arrangement til Festspillene. Så kom pandemien, den opprinnelige tidsplanen ble skrinlagt og festivalen ble utsatt til sensommeren da smittevernreglene var mindre strenge. Da var folk så sultne på kultur, at festivalen vår fikk enorm oppmerksomhet både fra presse, tidsskrifter og tilreisende fra feltet. Det fantes et behov og en interesse, og med litt flaks også, fikk vi skikkelig vind i seilene.

Puste og vise seg

For Idun Vik er Bergen Dramatikkfestival en takknemlig og viktig arena å arbeide for.
- Festivalen bygger opp under krysningspunkt mellom institusjonsteatrene - og det eksperimentelle og uavhengige. Vi ønsker å bygge opp, utvide, utfordre og fremheie - og romme hele spekteret. Dette betyr at man kan jobbe mye friere - og ikke minst ta risiko på en helt annen måte enn mange andre, fordi man er ikke avhengig av å selge billetter til en hel sesong. Det er lettere å ta en sjangs, rett og slett.

For å produsere scenekunst er kostbart og en mulighet som er få forunt.
- Spesielt i disse dyrtider. Men da blir det kanskje også ekstra viktig å skape rom for nykommere - la dem som driver med pågående og levende forskning få anledning til å puste og vise seg.

Mål i seg selv

I tillegg til iscenesatte lesninger av tekster valgt ut fra en Open call, har Bergen Dramatikkfestival ønsket å vise både fullskala produksjoner og andre type stunts.
- For oss er det viktig at det å være på festivalen skal være et mål i seg selv. Vi vil ikke bare være en showcase, men gi kraft og egenverdi til anledningen vi skaper. Det er selvfølgelig enormt gledelig når prosjekter som begynner hos oss får videre liv, om det er å bli plukket opp av et institusjonsteater eller gjennom en utvidet uavhengig produksjon, vi har eksempler på begge deler. Men det er ikke nødvendigvis et suksesskriterium. Vi tror det å skape rom for ulike tilnærminger, bygge opp under nye møter og omfavne et bredt spekter, skaper verdifulle synergier i seg selv. Her har Teaterfestivalen i Fjaler vært en viktig inspirator for oss, som vi ser på som en slags storesøster. Dette er en festival som har fått til vanvittig mye ut fra trange rammer - til stor berikelse for teaterkunsten.

- Hva er fordelen med festivaler kontra institusjonsteatrene?

- Det at det skjer i et avgrenset tidsrom, gjør at man fasiliteter for en egen form for skaperkraft. Man jobber seg i hjel - så er det over - og man har vært del av en vill og overskridende opplevelse. Jeg tror det er sunt for både kunstnerskap og feltet å ha slike krafttaks-rom. Vi er jo en slags gerilja-bande, som alle jobber mer enn det vi egentlig har ressurser til - og min opplevelse er at det er nettopp der kraften ofte oppstår. Å se hvor langt man kan komme på disse få dagene er skikkelig inspirerende, og ender det med mageplask gjør ikke det så mye. Å få masse ut av forsøket har en verdi i seg selv.

Unik setting

Dramatiker og regissør Eirik Fauske har i flere år vært involvert i prosjekter til scenefestivaler, blant dem Stamsund, Fjaler, Sånafest, Bergen Dramatikkfestival og Teaterfestivalen i Oslo.
- Noen ganger har det vært materiale skrevet til spesifikke festivaler, andre ganger har det vært gjestespill.

- Hvorfor er scenefestivaler en viktig arena for deg?

- For det første er det en måte å få vist forestillinger på, og det er også en måte å få skapt forestillinger på. Og jobber man for en spesifikk festival blir jo settingen helt unik, man tilpasser seg til det området festivalen er og har lokalt publikum. Den type arbeid skiller seg gjerne fra alle andre ting man gjør. En annen faktor er at man blir en del av et fagmiljø, noe som er veldig fint. Man reiser gjerne til stedet der festivalen er - tilbringer kanskje flere døgn der, noe som er kjempenyttig. Ikke minst er det givende på et personlig plan.

Gir stor mening lokalt

Fauske har hatt stor glede av å jobbe med regikonsepter og tekster som er skrevet i møte med stedet der scenefestivalen avholdes.
- Slike prosjekter gjør at man blir kjent med et område på en spesiell måte. Man er tett på folk i lokalmiljøet - og kan til og med skrive tekst i møte med andre. Også stedet forestillingen blir spilt, skiller seg ofte fra mer tradisjonelt teater. For eksempel har vi hatt forestillinger i et privathus, hvor skuespillerne bor i huset, og lokale også er med i forestillingen.

- Kommer du til å fortsette å skrive for scenefestivaler?

Det håper jeg. Selv om publikumskapasiteten ikke alltid er like stor, tilbyr scenefestivalene noe institusjonsteater ikke kan. Noe som gir stor mening lokalt, fungerer kanskje ikke alltid like bra om man flytter til en studioscene, men da er det viktig å ha i bakhodet at det er to typer uttrykk - som har godt av å eksistere side om side.

Et annerledes publikum

Torkil Sandsund er kunstnerisk leder for Teaterfestivalen i Fjaler sammen med Miriam Prestøy Lie. Han mener scenefestivalene gir scenekunstnere mulighet til å møte et publikum som ikke er konnosører.

- Vi programmerer ut fra ulike behov vi har. Festivalene gir oss dessuten et ufarlig rom til å utvide egne kunstnerskap. Mange har fått testet ut konsepter hos oss og gått nye veier etter å ha testet å være i uterom og/eller i samarbeid med lokale aktører. Det er særs viktig tenker jeg - å gi dette rommet, ikke minst å utfordre kunstnerskap. Vi tilbyr rom og rammer, kunstnerskapene kommer med sine ressurser - og festivalen som helhet kan tilby et miljø som elles ville vært umulig å stable på beina uten et festivalapparat rundt seg. Det blir one night only - for et trygt og åpent publikum - med næring til videre utforskning.

Sandsund tror også at møte med et publikum som ikke er et fagpublikum, er veldig bra.
- Festivaler er også et rom for å knytte kontakter - og vi har sett mange eksempler på at folk møtes i arbeid her og fortsetter samarbeidet. Vi har også hatt et program med KHiO i mange år - der masterstudenter kollektivt gjennomfører stunts - i vårt landskap med lokale amatøraktører.

Viktig samfunnsstemme

En annen ting scenefestivalene tilfører er muligheten til å sette verk i kontekst gjennom fagprogram; ikke minst i relasjon til andre forestillinger og sosiale arrangement - der enkeltverk også leses i lys av festivalen som helhet.

- Slik blir opplevelsen av verket utvidet fordi det leses i en kuratert sammenheng. Verkene er valgt ut fra tema - og slik blir de stående i en dialog med andre verk og kunstnerskap. Vi programmerer sjangeruavhengig, slik at ulike deler av scenekunstmiljøet kommer sammen og får sett hverandre. Det blir et sosialt rom som bidrar til å knytte ulike scenekunstmiljøer sammen.

Fjaler har ikke fokusert i stor grad på scenekunstneriske fagsamtaler, men i større grad på samtaler som er samfunnsrelevant; gjerne med fagpersoner som ikke har noe direkte med teater å gjøre, for å gi andre vinklinger på tema.

- Det er viktig for oss at scenekunsten ikke er frakoblet samfunnsdebatten - at den har en politisk side. Scenekunsten er en viktig samfunnstemme og må leses som det. Det er viktig at fagpersoner og samfunnsdebattanter er oppmerksomme på scenekunstens rolle. Også for publikum er det bra å forstå samfunnsengasjementet og analysene scenekunstnere faktisk bidrar med, sier Sandsund.