Seriemanusforfattere i tidsklemme?

I det siste har debatten gått om manuskriptene til norske dramaserier, satt i gang av skuespiller Anders Danielsens Lies kronikk i Aftenposten med tittelen TV-serien er den nye kioskromanen. Her uttrykte han bekymring for både dårlige og uferdige manus i det man går i innspilling, og hvordan dette svekker serienes kvalitet.

Vi samlet manusforfatterne Karianne Lund, Kjetil Indregard og Johan Fasting, som har erfaring med flere typer TV-drama, til en samtale om hvordan de opplever problemstillingene debatten har belyst. Blant annet ville vi høre om hvor mye – eller lite – tid som faktisk settes av til manusarbeidet, og hvor tidlig i denne prosessen produksjonsbeslutningen tas.

- I utgangspunktet er det vel ikke en veldig kontroversiell påstand at manusforfattere burde ha masse tid til å gjøre manuset så bra som mulig, sier Johan Fasting innledningsvis.

Men betyr dette at dårlig tid til manusarbeidet er et utbredt problem?

- Egentlig synes jeg dette var verre før. Generelt opplever jeg at produsenter har et bedre og mer bevisst forhold til manusprosessen nå enn da jeg begynte for over 20 år siden. Men det kan også hende at jeg har blitt flinkere til å si at jeg ikke kan gjøre noe på den foreslåtte tiden – mens jeg tidligere ville sagt ja, og jobbet meg halvt i hjel uten å bli helt ferdig i tide, sier Kjetil Indregard.

- Det er nok veldig forskjellig fra produksjon til produksjon. Jeg har jobbet på serier hvor det har vært masse tid til manus, og serier hvor det knapt har vært noe. Men det er jo også sånn at alle ledd i bransjen alltid vil ha mer tid og penger, påpeker Karianne Lund.

Hun bekrefter at hun har vært involvert i produksjoner hvor man gikk for tidlig i gang, før manuset var helt ferdig.

- Problemet kommer trolig av at produsentene har vanskeligheter med å si til kanalene og strømmetjenestene at de ikke kan levere, for alle vil jo være i produksjon, sier hun.

- Jeg opplever at det er de kommersielle kanalene som stresser mest, mens man får god tid hos NRK. Det er i grunnen litt rart. Siden de kommersielle er avhengig av å lage serier folk vil ha og dermed gir reklameinntekter, burde jo de også kvalitetssikre så grundig som mulig, sier Indregard.

- Jeg har også vært involvert i prosjekter hos kommersielle kanaler der vi har kommet såpass langt med manus og utviklingsprosessen at de burde ha mer enn godt nok grunnlag for en avgjørelse, men hvor det likevel har gått flere måneder før produksjonsbeslutningen tas – og så starter man likevel opptak på det tidspunktet vi opprinnelig satt opp i budsjettet. Det kan virke som de venter til nære innspillingsstart med å bestemme seg, av frykt for å velge feil prosjekt. Isteden kunne vi ha brukt månedene imellom på å skrive manuset enda mer ferdig, men det har det ikke vært satt av penger til, fortsetter han.

- Jeg synes også det er litt annerledes med NRK. Se på 22. juli, hvor de har jobbet med manuset i flere år og gjort en omfattende researchprosess for seks episoder. Et privat produksjonsselskap ville ikke hatt råd til det. Men jeg er enig i at det virker som stadig flere skjønner at de må gjøre en skikkelig investering i manus i forkant. Samtidig er landskapet veldig annerledes enn tidligere, med flere kanaler og strømmetjenester, og alle må ha tv-drama for å kunne konkurrere. Som en overlevelsesstrategi kan det å bestille innhold trumfe kvaliteten på det som bestilles, sier Fasting.

- Jeg har vel heller aldri hørt om noen som har turt å si nei til et prosjekt som har fått «greenlight», på grunn av at manuset ikke er bra nok. Det har vel knapt skjedd, sier Lund.

- I så fall veldig sjeldent! Det er nok mange produksjonsselskap som vet at de går i opptak med noe som ikke er ferdig, men hva skal de gjøre? De er jo avhengig av pengene, repliserer Fasting.

Produksjonsbeslutningen tas som regel av tv-kanalen eller strømmetjenesten.

- Men det kommer an på finansieringsmodellen. Aktører som finansierer prosjektene selv, som NRK og Netflix, beslutter selv at noe skal lages. Det går gjennom produsentene, men disse sier i grunnen bare ja takk til pengene – som de jo har søkt om. Men av og til må man også skaffe en viss andel av budsjettet fra andre finansiører etter at kanalen har sagt ja, forteller Fasting.

Hvor mye av manuset er det vanlig å ha ferdig når produksjonsbeslutningen tas?

- Det varierer veldig. For tiden jobber jeg med en julekalender for NRK, som vi solgte inn med fire ferdige episoder – og en veldig utførlig storyline på de neste 20. I tillegg har jeg en dramaserie hos NRK Drama, der vi har skrevet ferdig hele manuset og venter på produksjonsbeslutning. Det er jo deilig å ha en serie helt klar, men det er ikke alltid det skjer, svarer Indregard.

- Når jeg har skrevet nettdrama for NRK, har det vært bestemt at vi skal skrive noe for en bestemt målgruppe, uten at det foreligger noe manus først. Man må likevel pitche inn for sjefene og få godkjenning underveis, men produksjonsbeslutningen er nærmest tatt allerede – selv om jeg regner med at det hadde blitt stoppet om det var helt krise. Det var et kick å få en sånn tillit, sier Lund.

- Det er dessuten positivt at man setter i gang en del billigere produksjoner med korte episoder, slik at man får generert mange ulike serier, sier Fasting.

Karianne Lund mener man trenger enda større bevissthet på hva som trenger mye tid og hva som ikke nødvendigvis gjør det, og sette av penger til manusutvikling i forhold til dette.

- Når jeg har jobbet med nettdrama med lite tid, har det gitt en energi til prosjektet, og vi har fått det til ut fra de midlene vi har hatt. Men det er problematisk om kanaler og strømmetjenester begynner å kreve at man skriver store, politiske dramaer som 22. juli på slike premisser, sier Lund.

Kjetil Indregard påpeker at det også er vanskelig å forutse hvor godt manusprosessen vil fungere.

- Det er jo prosjekter hvor noen på et tidspunkt begynner å tvile, enten det er produsent eller regissør, og så blir det dårlig tid og stress. Mens på andre bare flyter det av gårde, med kjempestemning hele veien, sier han.

- En stor frustrasjon for min del har dessuten vært produsentenes hang til å på et tidspunkt gi slipp på forfatteren, og kun forholde seg til regissøren. Men dette har også blitt bedre, legger han til.

- Vi trenger nok mer erfaring på selve organiseringen av serieproduksjon, det lages jo ekstremt mye mer tv-drama i Norge nå enn for 10-20 år siden. Det er ikke rart det blir litt kaos av det, men i utgangspunktet er jo dette bra! Da får vi også flere erfarne manusforfattere, og sjansen for å lykkes blir større. Samtidig har vi nok også behov for tydelige retningslinjer fra start om hvem som skal ha det siste ordet når problemer oppstår, mener Johan Fasting.

- Det handler ikke alltid bare om å ha bedre tid. Et vanlig problem i seriene der folk har uttrykt frustrasjon, synes å være at det er et slags sort hull i overleveringen av manus eller visjonen for prosjektet til produksjonsapparatet. Du har en manusforfatter som har skrevet alle eller noen av episodene, en regissør som kommer inn og en produsent som på et vis står i midten. Med mindre du har en modell hvor forfatteren er serieskaper, som fortsatt er ganske sjeldent, er det ingen som har eierskap til visjonen om noe går skeis underveis. Da kan du få sånne manusmøter midt i opptak og nye manusversjoner rett før innspilling, uten at man lenger vet hva man egentlig skulle fortelle. Jeg har alltid vært forkjemper av den forfatterstyrte seriemodellen, men det må ikke nødvendigvis organiseres på den måten – så lenge en som har vært med fra begynnelsen og vet hvorfor man tok valgene i manusfasen, kan svare for dem gjennom produksjonen og etterarbeidet, fortsetter han.

- Jeg er helt enig i at vi burde unngå at staben og skuespillerne får manusversjoner noen få dager før opptak, slik Anders Danielsen Lie beskriver. Man bør nok bli flinkere til å låse manusene tidligere. På et tidspunkt før innspilling bør produsenten si at man eventuelt kan ta dialogendringer sammen med skuespillere og regi, men ikke lenger endre locations eller annet som vil koste produksjonsapparatet noe. Vi hadde en sånn regel på Heimebane, og det var jeg veldig glad for. Da visste jeg at folk ikke måtte jobbe hele natta fordi jeg ville endre noe jeg ikke kom helt i mål med, sier Fasting.

Det er kanskje et paradoks at det etterlyses bedre og mer gjennomarbeidede manus, samtidig som forbedringer etter en viss tid vil skape kaoset mange også er frustrert over?

- Det gjelder å vite når endringer bare gjør vondt verre, og det er ikke alltid lett. Men det er nok bra at en produsent kan sette foten ned og si at dette er manuset vi har å forholde oss til, sier Lund.

- Igjen vil jeg si at hvis du både har en regissør, produsent og manusforfatter med god kjennskap til dramaturgi, vil tryggheten om at du har noe bra dukke opp mye tidligere. Når man først begynner å tvile, vil usikkerheten også henge over produksjonen, påpeker Indregard.

- Hvis man tviler på om prosjektet er bra nok når man går i opptak, har man som forfatter heller ingen selvtillit til å møte skuespillere, regissører eller andre som kommer med forslag til endringer. Da er det bedre å stoppe opp tidligere og sikre fundamentet. Noen må vite svarene på spørsmålene som vil komme, sier Lund.

Forfatterne har imidlertid lite de skal ha sagt om selve produksjonsbeslutningen.

- Når kanalen først vil ha en serie, er det de som setter premissene. Det skjer jo ikke at man sier at vi trenger et halvt år til før vi er ferdige, sier Lund.

- På sesong to av Heimebane hadde vi en diskusjon om det. Vi fikk vite i november at vi skulle ha sesongen klar til opptak i mars, og hadde da bare skrevet en pitch. Hvis jeg hadde sagt at vi ikke kom til å ha manusene klare, hadde vi nok utsatt. Men det ville ha vært en ganske stor økonomisk risiko for produksjonsselskapet Motlys. Vi ville miste slot’en NRK tilbød oss, og måtte konkurrere om andre kommende serier – så det kunne resultert i at det ikke ble noen andre sesong. Jeg ville at vi skulle si ja, og tenker at tiden vi hadde til rådighet burde være tilstrekkelig for å skrive en sesong, forteller Fasting.

- Som manusforfatter kan man for så vidt si at vi ikke får manus klart til den angitte fristen. Men det er like fullt vanskelig for en forfatter å si nei til at en serie skal gå i opptak. Det er ikke akkurat et godt karrieremessig trekk, legger han til.

- Og produksjonsselskapene er jo helt avhengig av å få ting i produksjon, så de kan egentlig ikke stoppe det. Så jeg lurer på hvordan man skulle få gjort noe med det, sier Lund.

- Når jeg møter manusforfattere som har holdt på med prosjekter i to-tre år og spør dem om den opprinnelige ideen som tente dem, svarer de nesten alltid at den forsvant ut i en eller annen omskriving. Som forfatter er du jo ofte i en «ja-fase», hvor du vil implementere innspillene fra regissører og produsenter og så videre. Med all respekt for regissører og produsenter, så er min erfaring at de de flinkere på enkeltscener enn helhet. De kan kna en scene til den blir kjempebra, men med fare for å miste funksjonen den har i det store bildet. Ofte føler jeg at jeg som manusforfatter er den eneste som bryr meg om de store linjene. Når jeg da opplever å ikke bli hørt, blir jeg frustrert, forteller Indregard.

- Det er vel derfor manusforfattere på tv-serier blir lyttet litt mer til nå. Det har jo endret seg mye, sier Lund.

- Joda, det blir litt bedre år for år. Og ingen vil jo lage dårlig tv, sier Indregard.

Dette hadde åpenbart vært et fint og naturlig punktum for samtalen. Vi skal imidlertid tillate oss å inkludere en siste oppfordring, som alle de tre forfatterne stiller seg bak.

- Det inngår for så vidt om man følger serieskapermodellen, men mer generelt synes jeg produsenter burde sette av en liten ekstra pott til manusforfatter, for eksempel tre månedslønner – slik at man har forfatteren tilgjengelig under produksjonen i tilfelle noe oppstår. Det er ikke en spesielt stor investering, men jeg tror det ville ha hjulpet mye for å ivareta de store linjene og visjonen, sier Indregard.

- Det burde være en bransjestandard, som inngår i manusforfatterens kontrakt. På Heimebane har jeg vært hovedforfatter med serieskaperansvar, og var på jobb gjennom de ni månedene med produksjon. Det var ikke en eneste dag hvor jeg ikke gjorde noe manusarbeid, enten det var justeringer av manus, tilbakemeldinger eller å svare på spørsmål fra regissør, istemmer Fasting.

- Det er veldig rart at dette ikke er et større ønske, for jeg har klokkertro på at det vil være et gode for prosjektet og produksjonen. Det burde ikke anses som en utgift man skal tilgodese forfatterne bare for at de har lyst til å mene noe om resultatet, avslutter Lund.