Rapport fra Vårscenefest

og når alt er forbi

høres ingenting lenger
ingenting

og det høres

Den gjør seg til død og lengsel, og kanskje nå, til stillheten etter intense dager med samisk scenekunst, under årets utgave av Vårscenefest, den årlige scenekunstfestivalen i Tromsø. Vårscenefest har vært arrangert siden 2010 og vil særlig gi rom for scenekunsten utenfor institusjonene.

Nye fortsettelser

Årets Vårscenefest gjorde plass til utforsking av den samiske scenekunsten på samme måte som vi i det siste har sett «det samiske» få større plass i musikk og kunst og litteratur. Denne, av noen påståtte renessansen (som enkelte vil hevde er mer et tilfelle av «velkommen etter», for vi har vært klar over kvaliteten i samiske kunstuttrykk, lenge), gir seg i enkelte tilfeller utslag i nye ensrettinger av det samiske, men på sitt beste, som i Vårscenefests tilfelle, åpner den opp for samtaler og eksperimentering, ny kunnskap og nye koblinger, og fortsettelser av arbeidet.

Programmet gikk over fire dager, fra onsdag til lørdag. Jeg gikk dessverre glipp av onsdagen, men alt jeg så tyder på at åpningen og de to panelsamtalene i løpet av dagen satte tonen for resten av festen, med både kvalitet og engasjement. Det var nemlig ikke bare forestillinger og performance på programmet, det var satt av tid til panelsamtaler og ikke minst Vårsceneprat/ságastallan i etterkant av fem av programpostene.

En av de mest interessante samtalene som ikke var knyttet til en spesifikk forestilling for min del var nok «Kultur_nå?/Культур_но?», som omhandlet hvordan krigen i Ukraina påvirker det etablerte sirkumpolare folk til folk-samarbeid og arbeidssituasjonen for russere og samer på russisk side av grensa. Det ble en samtale uten noen egentlige konklusjoner, naturlig nok, men med en tydelig enighet om at det hjelper ingen å kutte alle bånd, særlig ikke siden Sápmi også inkluderer Kolahalvøya.

Medieoppbudet på Ola Stinnerboms Sámi stunt dánsun, samisk stuntdans, et vellykket verdensrekordforsøk i håndstående dans (drøye 26 minutter!), tyder på at det er verdensrekorder som må til for å få journalistbesøk, det kan jo være noe å notere seg for andre som skal arrangere litt smale kulturgreier.

Reinflokk i Rådhusparken

Grønlandske Makka Kleist – som rett og slett må være en av de blankeste stjernene på urfolksscenekunsthimmelen – kom tilbake til Tromsø med den sørgmodig melankolske monologen The View. Salten friteater viste den pitesamiske barneforestillinga Gáhtot - bortkommet rein; Åarjelhsaemien teatere AS/Sydsamisk teater var på besøk med en lulesamisk musikkforestilling i Doajvvo - Håp; Sámi lávdi, med regi av Stein Bjørn, hadde arbeidet fram utendørsperformancen Flokken/Eallu. Mens snøen lavet ned agerte et titalls av medlemmene – skuespillere og dansere og en joiker – en reinflokk i rådhusparken midt i sentrum. Det var kaldt og vått, snøen var så dyp at jeg satt og balanserte på ryggstøet av en parkbenk, det tok meg cirka resten av dagen å bli varm igjen, og det var en av de morsomste opplevelsene jeg har hatt på lenge, og det hadde aldri vært det samme om den foregikk på en scene, i en sal.

Noe av denne eksperimenteringen var også til stede i selve festivallavvuen som sto på Stortorget midt i byen, en stor lavvu med benker og sitteplasser til, vil jeg anta, rundt femti mennesker. Alle panelsamtalene og mange av vårscenepratene foregikk her, i tillegg til at festivalen hadde invitert Timimie Märak til å ta med sitt Instagrampandemiprosjekt Native2native queer2queer, hvor den samtaler med andre skeive/samer om alt mulig, det seg være liv, kunst eller bare mannskit. Det var kanskje ikke like vellykket IRL som på Instagram (løse samtaler er nok lettere å følge med på om man kan gjøre noe annet mens man hører på, ikke sitte stedbundet), men det var likevel små gullfnugg å hente i hver av de tre samtalene.

Vårscenefest ble avsluttet med Blodklubb, tredje runde av prosjektet til de Tromsøbaserte kunstnerne Sigbjørn Skåden, Kristina Junttila, Kristin Bjørn og Bernt Bjørn. Om det kan man si mye, jeg skal holde meg til at det garantert er verdt å oppsøke om det blir en runde fire, samt at avskrekkende gruppeprosjekt blir betydelig mindre skummelt med ørten forskjellige utøvende kunstnere på hver gruppe.

Om jeg skal trekke fram ett stykke som i størst grad nærmet seg kjernen av det festen som helhet kretset rundt, må det være Siri Broch Johansen og Kristin Solbergs samarbeid i Artlaben og visningen Reivvet kommišuvdnii/Brev til kommisjonen, som bygger videre på arbeidet Broch Johansen gjorde i boka ved samme navn, utgitt i 2020. Visninga tok opp spørsmål som: hvilke forutsetninger har den samiske scenekunsten og scenekunstneren, særlig i samarbeid med ikke-samiske institusjoner? Hvordan er den samiske dramaturgien, og når får man rom til å arbeide i og med den? Hva kan man ta for gitt i samtaler med ikke-samer (og hvorfor blir de så ofte fornærmet når man bommer)? Og selvfølgelig språket, som vi aldri blir ferdige med å snakke om.

Åpne uredde utøvere

Hva gjelder språket var det hovedsakelig ikke-samisk som var scenespråk på de forskjellige forestillingene. Et hederlig unntak var Ghosts/Biktasat - Now you see us, now you don't, hvor deler av forestillinga foregikk på uoversatt nordsamisk (samiskspråklig scenekunst er oftest tekstet til et majoritetsspråk for lettere tilgjengelighet også for ikke-samisktalende), i tillegg til norsk og engelsk. Det er mange spørsmål, samtaler, debatter, fallgruver, innvendinger, problemer og løsninger man kan ta tak i når det gjelder minoritetsspråk på scenen, og det hadde ikke gjort noe om også dette hadde fått mer plass på programmet.

Som nevnt var det satt av tid til samtaler og debatter. Men det er et velkjent problem i samiske konferanser og seminarer: pausene er for korte til at man rekker over alle de interessante samtalene innleggene legger opp til. Noe av det samme skjedde her, vi er mange som sitter igjen med løse tråder vi vil bearbeide sammen med andre. Kanskje nettopp derfor er det ekstra nødvendig å se på årets Vårscenefest som en start heller enn en konklusjon. Summen av delene gir et godt innblikk i hva som finnes i scenekunsten, hva man kan få til, og hvor mange åpne, uredde, positivt innstilte kulturutøvere Sápmi, Nord-Norge, og sikkert landet for øvrig, er befolket med.

For dem av oss som noen ganger har større tiltro til den samiske kunsten enn politikken er det oppmuntrende å se alle mulighetene den får og gir - selv om man også gjør seg noen tanker om hvorfor (fin)kulturen har så mye medvind, når politikken på mange områder er i kraftigere motvind enn på lenge. Det er kanskje lettere å bygge scener enn å beholde retten til land og vann?