Om skam og blåveis i filmbransjen
Jeg husker godt første gang jeg fikk skikkelig bank på barneskolen. Jeg sa ingenting om det hjemme, og jeg sa ingenting om det til læreren, men blåveisen avslørte meg.
Øyvind Rune Stålen, 09.03.2023
De måtte dra detaljene ut av meg, og noen av dem fikk de aldri. Fordi jeg skammet meg. Skammet meg over å ha latt urett bli begått mot meg. Jeg hadde latt meg beseire. Og hadde jeg ikke selv skyld for å sette meg i den situasjonen? Det var ting jeg kunne gjort annerledes. Jeg kunne ha vært smartere, sterkere, raskere. Jeg følte meg som en taper, helt enkelt. Og takket være den jævla blåveisen kunne alle se det.
Jeg har kommet over det nå, ellers takk, men ikke mer enn at når jeg hører om manusforfattere som blir utnytta, lurt eller trakassert, så er dette min assosiasjon. Manusforfattere som blir urettferdig behandla holder det nemlig også stort sett for seg selv, og jeg mistenker at det også har å gjøre med skam. De har ingen blåveiser som avslører dem, og de kan ta uretten med seg i graven, om de så vil. Når vi blir spurt, har vi en tendens til å rasjonalisere det bort: «Jeg fikk i det minste brukbart betalt» eller «jeg fikk i det minste navnet mitt på rulleteksten». Først når vi får høre at det også rammer andre, frister det å si ifra. Vi mumler det fram over kaffe eller øl, men det i seg selv gir jo ingen konsekvenser. Og når det kommer til stykket kunne vi jo ha jobbet hardere, raskere og bedre, og da ville de nok satt pris på oss. Er det ikke en stemme, dypt nede i underbevisstheten, som hvisker: Du fortjente dette, og det skal du ha jævlig dårlig samvittighet for.
Og hvis nå tilfellet er så krystallklart at selv en sjenert manusforfatter tar til motmæle, har produsenten et siste trumfkort i ermet: «Du bør ikke fortelle noen om dette. Da blir du ansett som vanskelig, og ingen vil noen gang jobbe med deg igjen.» Det høres ut som en tom trussel. Men med alt det du har å tape, er du villig til å syne bløffen?
Når det er sagt, mange manusforfattere opplever å bli tatt på alvor som kunstneriske fagfolk, og de har gode og meningsfulle relasjoner til sine samarbeidspartnere, som de jobber med år etter år, på prosjekt etter prosjekt.
Mitt inntrykk er at de fleste av våre samarbeidspartnere oppfører seg bra og gjør så godt de kan. Om jeg legger godviljen til, skyldes mange avtalebrudd at også produsenter er fylt av drømmer og angst, og at de navigerer i et uoversiktlig farvann som best de kan, og noen ganger oppstår situasjoner som ikke kan løses til alles tilfredsstillelse.
Men jeg skulle ønske vi kunne renske opp i bransjen, en gang for alle. Jeg skulle ønske det var vi som kunne si: Hvis ikke du gir vårt medlem en skikkelig avtale – og overholder den – vil ingen noen gang jobbe med deg igjen. Det er bare det, at blant alle de som trekkes mot de levende bilders magiske fabrikk er det to typer mennesker jeg møter igjen og igjen: Håpefulle drømmere med svært gode skriveferdigheter og mindre gode forhandlingsevner; og de som hensynsløst utnytter og snylter på dem. Så lenge det finnes haimat vil det også finnes haier.
Vi ønsker å gjøre mer, og du kan faktisk hjelpe oss med det. Vi trenger kunnskap for å være et effektivt og handlekraftig forbund. Ikke vent med å sende inn kontrakten din til den er underskrevet – send inn det første du får! Vi kan forhandle for deg. Om du har agent, så samarbeider vi med dem. Om du opplever avtalebrudd eller har andre negative opplevelser, ta det til oss. Og vi trenger også kunnskap om de gode kontraktene, de som kan sette standard for bransjen. Begge deler er vår ammunisjon i dialogen og forhandlinger med kanaler, strømmetjenester og Produsentforeningen, og i dialog med NFI.
På ungdomskolen begynte jeg å spille basket. Jeg oppdaget raskt at jeg ikke var noe stort talent, men jeg fortsatte likevel i mange år. Det fine med lagspill er nemlig at du vinner og taper som et lag. Det er ikke sikkert at du som leser dette har spesielt høye tanker om idrett, og kanskje har du heller aldri opplevd å stå skulder ved skulder med likesinnede med et felles mål i en felles kamp, men tro meg: Det er bedre. Vi manusforfattere er konkurrenter, men vi er fortsatt på samme lag. Det som rammer deg, det rammer oss alle. Føler du deg lurt eller utnytta? Si det høyt! Bær din blåveis med stolthet! For det var ikke din feil, og du har ingenting å skamme deg over.
Elskbare drittsekker
Hvis publikum er fullstendig likegyldig til om protagonisten vår lever eller dør, så har vi som historiefortellere feilet nokså kapitalt. Det snakkes i denne sammenhengen ofte om protagonisters "likeability", men er det egentlig slik at vi må like hovedkarakterer for å bry oss om dem? Eller i det minste bry oss om hva som skjer med dem?
Kulturfeltets solidaritet med Ukraina
Forleggerforeningen er initiativtager for solidaritetsmarkeringen som finner sted fredag 17. mars ved den russiske ambassaden. Dramatikerforbundet støtter markeringen, og vi håper at du blir med.