Om å leke og å streike (men WGA leker ikke streik)

Vi kom snart inn på Kristian Kilde og Nora Landsrøds Arkitekten. Vi endte selvfølgelig opp med å snakke om oss selv, men innen vi kom så langt, bemerket vi lekenheten vi mente å gjenkjenne i Arkitekten, en lekenhet vi selv følte vi tidvis kunne savne. Man kan si mye om unge og gamle, uerfarne og etablerte, bekymringsløse ungdommer og voksne med unger, forsikring, boliglån og andre forpliktelser, men jeg lar det ligge for denne gang.

For en annen ting som også har vært usedvanlig langt fremme i mediene er varselet om at kunstig intelligens kommer til å overta jobber. Jeg har tidligere, både i Rushprint og i LO Aktuelt blitt sitert på at maskiner aldri kan føle det et menneske kan føle, ergo kan det heller ikke skape stor kunst. Men en annen kvalitet KI mangler (og her får jeg skynde meg å legge til «i overskuelig fremtid») er lekenhet. Filosofen Arne Næss hevdet at et menneske i lekende tilstand risikerer å komme på nye tanker og ideer, som en ikke hadde kommet på ellers. For meg ligner dette veldig på kreativitet.

Amerikanske manusforfattere streiker. Deres dramatikerforbund, Writers Guild of America, forhandlet med sin motpart, Alliance of Motion Picture and Television Producers (AMPTP), men de ble ikke enige, og da ble det streik. WGA sine krav kan vise seg å bli enormt viktige for fremtiden, både der og ellers i verden. Det dreier seg om betaling for arbeid og rettigheter, om arbeidsbetingelser og regler mot gratis arbeid, og om restriksjoner på bruk av kunstig intelligens. Grunnen til at dette betyr så mye, er at bransjen har forandret seg såpass mye de siste årene, og fremtiden er vanskelig å spå.

WGA er en sterk fagforening. I praksis må alle profesjonelle manusforfattere i USA være medlem, og de store produksjonsselskapene kan bare ansette WGA-medlemmer. Utgangspunktet i den amerikanske modellen er at rettigheter til eget arbeid tilhører bedriftene (produsentene). WGA har imidlertid kjempet fram goder som oppveier for dette, blant annet gjennom såkalte residuals, som er kompensasjon for gjenbruk i form av repriser, dvd-salg osv. Residuals har holdt liv i manusforfattere, regissører, skuespillere og andre, når tiden har blitt lang mellom hvert oppdrag. Det har gjort filmarbeid til et levebrød. Slik er det ikke lenger. De siste årene har AMPTP fått nye medlemmer, som Amazon og Netflix, og disse har på mange måter snudd opp ned på hele bransjen.

Når strømmeselskapene ikke offentliggjør pålitelige seertall er det vanskelig å si nøyaktig hvilke tall det er snakk om, og hvor store verdier disse utgjør. Det man imidlertid vet, er at de globale strømmeaktørene tjener milliarder på å utnytte manusforfatteres arbeid. Nå gjelder det å passe på at de fortsetter å kompensere de som skaper innholdet, selv i en verden uten repriser og dvd-er. Når AMPTP har avvist nærmest alle krav fra WGA, gjør det oss bekymret for fremtiden til manusforfattere verden over. WGA er sterke og kan sette en standard for årene som kommer. Det er derfor vi må støtte og heie på den kampen de nå er inne i.

Og så har bruken av kunstig intelligens havnet på bordet. Selvfølgelig. Ingen aner hva som vil skje. I lyse stunder kan vi fabulere om hvor mye bedre vi kan gjøre jobben vår, i mørke stunder gjør maskinene alt selv, mens vi i beste fall får lese igjennom og drysse over litt kreativt krydder. Det eneste som er sikkert, er at så snart en praksis er etablert, vil den være vanskelig å få kontroll på. WGA krever som sagt at man er føre var og får på plass restriksjoner på KI-bruk, før det er for sent. Den kampen tar de for oss alle.

Du har kanskje hørt teorien om at en apekatt med en skrivemaskin som taster tilfeldig og ustanselig før eller siden ender opp med å skrive Shakespeares samlede verker. I dag vil man kanskje bytte ut apekatt med KI og skrivemaskinpapiret med bytes, men det vil jo ikke for noen av dem være noen tanke bak det de bedriver, ikke noe uttrykksbehov, ingen kreativitet. Ingen følsomhet og ingen fabulerende lekenhet. Ideene våre, de eteriske signalene som vi bare nesten klarer å gripe tak i, og som vi bruker et helt livsløp på å forsøke å realisere til fullkommenhet, de kan ikke kopieres.

Jeg mener at KI ikke er i stand til å overta vårt virke. Tvert imot kan erkjennelsen av at det finnes et verktøy der ute som kan kopiere og raffinere ting som allerede er gjort, gi oss et spark i ræva og gjøre at vi mennesker finner tilbake til lekenheten, at vi fortsetter å gripe etter de uhåndgripelige ideene, og fester vår opplevelse av virkeligheten til papir og skjerm. Og strengt tatt er det sikkert ting vi kan trenge hjelp til innimellom, og som kan gjøre oss bedre, om vi lærer å bruke KI som et verktøy. Vi skriver tross alt ikke på skrivemaskiner lenger, heller.