Møte med: Dramadronninga Ellisiv

– OM JEG ER FEMINIST? Er ikke alle det, holdt jeg på å si, sier Lindkvist, idet vi entrer kafeen på Grønland, Oslos østkant. Med et dronningnavn av russisk opprinnelse og oppkalt etter Ellisif Wessel, kan hun nesten ikke være noe annet. Tidlig meldte hun seg inn i Sosialistisk Ungdom, gikk på bøllekurs og tok etternavnet til mor. Både bror og søster heter Andreassen etter faren.

Ellisiv Lindkvist kommer fra Troms. Nærmere bestemt fra Brøstadbotn i Dyrøy. Fra det brune huset hjemme kan de se Senjafjellene fra stuevinduet. Det er en liten plass, kan ikke kalles tettsted engang. Kommunen har litt over 1.000 innbyggere. Her vokste Ellisiv opp, sammen med lillebror Vegar, som er tre år yngre. Storesøster Astrid er en del år eldre og dro hjemmefra før de to yngste vokste til. Selv om hun elsker Brøstadbotn og naturen nå, fant hun seg ikke helt til rette da hun var ung og utforskende. Ellisiv er født i 1973. Hun følte seg ikke alltid helt forstått av omgivelsene.

Det var ganske ensomt å snakke om feminisme utover 80- og 90-tallet, sier Lindkvist. Den ganske så nylig valgte lederen etterfølger Monica Boracco, som har ledet Dramatikerforbun-det i 10 år. Men Ellisiv Lindkvist er ikke helt ny i ledelsen. Hun har også sittet i styret en periode tidligere, da forbundet bestemte at de ville gå inn i LO.

Ensomt engasjement

Selv om unge Ellisiv var opptatt av politikk, engasjert og aktiv da hun gikk på videregående på Sjøvegan, følte hun seg utenfor og ikke forstått. Hun trakk mot kunst og kultur, og biblioteket ble et godt besøkt sted.

– Når jeg ser tilbake, ser det jo annerledes ut. Jeg ble spurt av norsklæreren min om å holde 8. mars-appell, jeg var redaktør av skoleavisa, holdt innlegg og ledet skoledebatter. Jeg var ikke bare ensom og utenfor. Hun var med i Natur og Ungdom og flere organisasjoner, men det var i Sosialistisk Ungdom hun fikk sin organisatoriske erfaring.

Søkte reisefølge

Hun søker etter likesinnede, men kjenner sterkt på at klassekampen er totalt fraværende på 90-tallet. Men Ellisiv er av det kreative slaget, og når hun ikke har reisefølge til den Interrail-turen hun vil dra på, fester hun en plakat over magen, og går rundt med den på Sus landsmøte i Oslo. En kreativ måte å søke reisefølge på. Hilde fra Årdal ble med, og de to ble en god match som holdt kontakten i mange år. De reiste først til Roskildefestivalen, men det var særlig i Praha de forelsket seg. Mest i byen, mener de.

Kultursjokket

Etter videregående begynte hun på Romerike folkehøgskole. Skolen som er viden kjent for sine musikk- og teaterlinjer. «Alle» i kulturlivet har vært innom der. Ellisiv tenkte at nå: Nå skal jeg finne mine folk. Her er vi jo alle opptatt av det samme.

– Jeg fikk kultursjokk. Jeg kommer jo fra et lite sted med relativt nøysomme kår. Jeg fikk en kulturell Oslo-elite midt i fleisen, med til dels borgerlige holdninger. Jeg hadde nok en romantisk oppfatning om at nå skulle alt bli fint. Hennes foreldrene var begge grunnskolelærere og engasjert i organisasjonslivet gjennom idrett, kor og fritidsaktiviteter. Moren var med i AOF og drev med voksenopplæring både for flyktninger og andre. Faren hadde en intens tro på at utdanning gir muligheter.

– Det var en følelse av å være en underdog. Det er stor forskjell på grunnskolelærere og professor-foreldre. Hun elsket uansett teater og tenkte hun skulle bli skuespiller, men fant ut at hun ville bli forfatter i stedet. Da året var omme, flyttet Ellisiv til Tromsø og begynte å studere nordisk og litteraturvitenskap.

Poetmos og studentavis

Det var en annen kultur og mye lettere å bli kjent med folk i Nord-Norge. Hun ble kulturredaktør av Studentavisa og hadde sin debut med å lese egne dikt. Sammen med flere medstudenter starter hun en poesigruppe de kalte «Poetmos». De lagde en forestilling sammen med to andre band og hadde diktopplesning med musikk.

– Vi fikk mye skryt og ros den gangen. «Alle» var der, og det var kø langt ut på gata, husker hun. Det var da jeg begynte å jobbe med denne type tekster. Jeg skrev både dikt, bokanmeldelser og kulturledere.

Forfatterskole og suksess

Neste steg ut i verden var forfatterstudier. Hun søkte i Tromsø, Bø og Bergen. Og kom inn i Tromsø som er et deltidsstudium med samlinger. Men så fikk hun ja også i Bø, som går over ett år på fulltid. Hun klarte ikke si nei, så hun sa ja til begge. Ellisiv flyttet til Bø, men pendlet til Tromsø og fikk dermed to års studier i løpet av ett år.

Vi har nådd 1997, og Ellisiv Lindkvists første store happening kommer i form av 100.000 kroner fra Kulturrådet. Nå kan de kjøre på. Forestillingen heter «Begjær 1000». Prosjektet er basert på hennes tekster i samarbeid med samtidsmusikerne i ensemblet Ning. De har premiere under Festspillene i Nord-Norge i 1999. Stykket handler om å se og bli sett. Hvor mye er en opplevelse verdt, om du ser den alene?

Etter forfatterstudiet flyttet hun til Oslo, og «Begjær 1000» gikk for fulle hus på Black Box i hovedstaden, med fire forestillinger på ei helg. Det kaller man en suksess når man er debutant og utenfor institusjonene.

Kulturarbeidernes kår

Ellisiv bodde i kollektiv på St. Hanshaugen. Hun hadde «pengejobb». Penger fra Kulturrådet høres fint ut, men de pengene rekker ikke til alle involverte gjennom den lange tiden det tar å sette opp en produksjon, selv om hun også fikk skrivestipend fra Tekstforfatterfondet.

– Å være kunstner er ofte et liv i fattigdom. Jeg tok ekstravakter i rusomsorgen i mange år. Mens andre etablerte seg, levde jeg fremdeles litt som en student, smått, trangt og med dårlig råd. Jeg fikk etter hvert kjøpt meg en leilighet ved hjelp av Boligsparing for ungdom og foreldre, det føltes veldig trygt. Da ble jeg
iallfall ikke kasta ut.

Nå er forfatteren og dramatikeren Lindkvist godt etablert, med ektemann og musiker Jan Fredrik Heyerdahl. Sammen har de datteren Martha og hans to voksne døtre fra tidligere ekteskap. Hun har gitt ut bøker, fått satt opp flere av sine tekster. Noen kjenner henne fra tiden som baksideskribent i Klassekampen, eller som kulturjournalist i Ny Tid blant annet.

Fellesskapet

– Vi har alle det til felles at vi skal tjene penger til livets opphold. Med LO i ryggen står vi som kunstnerorganisasjon sterkere, ikke minst i forhandlinger, sier den nybakte lederen.

Leder og nestleder i Dramatikerforbundet har delt ansvarsområdene mellom seg. Ellisiv Lindkvist har ansvar for scene- og teaterfeltet, mens Øyvind Rune Stålen tar seg av film og de audiovisuelle områdene.

– Det er fint å dele ansvarsområdene, feltet vårt er ganske bredt, sier Lindkvist, som er glad for at de nå igjen kan møtes fysisk etter to år med digitale møter og nedstenging på grunn av koronarestriksjoner. I juni blir det fysisk årsmøte.

Ei lønn å leve av

Lindkvist er opptatt av dramatikernes rettigheter. Åndsverksloven, som beskytter opphavsretten, gjelder for alle, uavhengig av uttrykk.

– Insentiv-ordningen som skal gi ekstra støtte til teatre som setter opp ny norsk dramatikk står i Hurdalsplattformen. Dette har Dramatikerforbundet under Monica Boracco og med LO i ryggen fått til. Å sette opp Ibsen er gratis. Nålevende forfattere og kunstnere må få betalt for det de skaper nå. De trenger noe å leve av, er Ellisiv Lindkvists klare krav.

De opplever at kulturminister Anette Trettebergstuen er genuint opptatt av kunstneres arbeids- og levekår, og forbundet har stor tro på at hun kan få til en reell bedring i sin ministerperiode.

Premiere i Tromsø

Det har akkurat vært Vårscenefest i Tromsø, i slutten av april. Der hadde Ellisiv Lindkvists monolog «Jo Blank» urpremiere. Stykket handler om en kvinne som er så stygg, at hun heller skulle vært mann.
– Det er enklere å være en stygg mann, enn en kvinne, sier Jo Blank i den teksten. Jo Blank er ikke bare stygg, hun er heller ikke ung. Hun passer ikke inn. Det handler om når du slutter å se deg selv med egne øyne? Når blir de andres øyne dine egne øyne? Er kjønn kulturelt eller biologisk? Har du hele livet fått høre
at du er stygg og ikke hyggelig, blir du også akkurat det.

– Hvis du tror at du kan snakke om feminisme og bare snakke om likelønn, da har du ikke forstått hva det handler om. Man kommer ikke utenom å snakke om seksualitet. Det er veldig viktig i feminismens historie, menn har vært besatt av å kontrollere kvinners seksualitet.

Feministen Ellisiv Lindkvist har fremdeles humor med en skarp brodd.

Sissel M. Rasmussen / LO-Aktuelt