Mind the gap

Forfatteren av klassikeren Story og flere andre fagbøker om det å skrive manus, Robert McKee, ville nok tilgitt meg hvis jeg hevdet at han ikke nødvendigvis kommer på pallen i et VM i ydmykhet. Brian Cox' myndige portrettering av McKee i filmen "Adaptation" er nok ganske så spot on. Da Mckee fikk vite at manusforfatter Charlie Kaufman hadde skrevet ham inn i denne filmen, var det ikke snakk om noe søksmål. Mckee så sin sjanse til å adressere det han mente var noen "third act problems" i Kaufmans manus, som han ellers virkelig anerkjente. I likhet med mange andre manuslærere, og ja – særskilt amerikanske – er det ingen tvil om at Mckee, om enn indirekte, fronter å sitte på en slags fasit på hvordan man lager et filmmanuskript. Jeg vil imidlertid være den første til å gi mannen store mengder honnør for materialet han har undervist og foredlet i så mange år. For min egen del tenker jeg spesielt på begrepet "The gap - between expectation and result". The gap kan gjelde helt hverdagslige ting, som et litt uventet svar på et dagligdags spørsmål fra livspartneren, eller det kan gjøre seg gjeldende på et helt eksistensielt plan. Det siste skal jeg komme tilbake til.

Karakterens strategi

Jeg har flere ganger vært på kurs med regissør og skuespiller Øyvind Frøyland, som i mange år har jobbet med Method acting over dammen. Method acting er allment kjent som teknikken til noen av våre største filmskuespillere, som Robert De Niro og den triple Oscar- vinneren Daniel Day Lewis. Teknikken har også sine skeptikere. Den eneste andre triple Oscar-vinneren, Meryl Streep, sluttet etter sigende å bruke teknikken etter den hadde gjort henne deprimert i arbeidet med "The devil wears Prada".

Til tross for at jeg personlig verken har nevneverdige talenter eller aspirasjoner som skuespiller, har lærdommen fra disse kursene likevel hjulpet meg som både manusforfatter og regissør. Frøyland snakker mye om karaktemål, både på scenenivå og i historien som helhet. Dette målet kan sies å være en ytre inkarnasjon av et altoverskyggende indre behov.

"Å bli elsket". "Å bli respektert".

Sistnevnte kan jeg skamfullt innrømme har vært en tidvis altoverskyggende, ødeleggende driver i mitt eget liv. Frøyland bruker også begrepet delmål i en scene - mindre, men nødvendige skritt på veien mot det store, behovsdrevne målet.

Handlingsverb er mye brukt av både skuespillere og regissører. Hva slags strategi bruker karakteren for å oppnå sitt delmål i en scene, på vei "opp trappen" mot det endelige målet. Å "overbevise" den litt voldsomme slektningen ved å "overtale", å "smiske", å "true". Alle er handlingsverb. Et hjertebarn hos Frøyland er det såkalte strategibyttet, en som kan kalles en slektning av Mckees "the gap". For dette handler om karakterens forventning om at en valgt strategi, eksempelvis å "overtale", vil fungere. Riktignok gir ikke alltid denne valgte strategien ønsket resultat. Kanskje ville det til og med være svak dramatikk om den første strategien ga et ønsket resultat? Jeg er helt enig med Frøyland om at virkelig gode øyeblikk oppstår når karakteren innser at det er på tide å bytte strategi.

En nyttig klisjé

Selv har jeg i ettertid konstruert et eksempel jeg kaller "Den unge mannen og bankdirektøren". En ung mann har tilegnet seg en fullstendig uutviklet og "nedstøvet" tomt for en slikk og ingenting. Tomten ligger nokså sentral til, og den unge mannen ser et potensiale få andre gjør. Han vil bygge en fornøyelsespark der, som han på kort tid mener vil bli svært lønnsom. Han har ingen kredittverdighet eller garantister. Så han drar til banken og direktørens kontor for å få et lån. Hele situasjonen er så klisjébefengt at det skal godt gjøres å bruke den til noe, men for å illustrere strategibyttet er det en nyttig øvelse. Den unge mannen velger først "overbevise". Når dette ikke fungerer, svitsjer han til å "overtale". Det funker heller ikke. Forventing og resultat står stadig ikke i stil til hverandre. Den ambisiøse ungsauen er innom både "smiske" og "trygle" før han til slutt faller ned på "true" – når han av uvisse grunner har fått vite at bankdirektøren har et forhold på si.

"Status quo" og "Den vanlige verden" er bare to begreper som brukes for å omtale situasjonen karakterer befinner seg i når de fleste historier begynner. I Story brukes begrepet balanse. Ytre aktører eller hendelser kaster karakteren ut av balanse. Hva er det naturlig for karakteren å gjøre da? Hva er det naturlig for oss mennesker å gjøre? Jo, å gjenvinne balansen. Close the gap. Manusforfatteren Craig Mazin snakker om den samme balansen i karakterens liv tidlig i historien, og lander på samme konklusjon når denne skjøre balansen rokkes ved:

"They’re like you or me. They’re going to immediately try and just get back to what they had."

Mazin omtaler en karakters startpunkt som "acceptable imperfection". Livet er ikke perfekt, men det er levelig. Alle ens drømmer har ikke blitt virkelighet, men for hvem har de egentlig det, si? Karakteren er kanskje ikke overlykkelig, men tilfreds - Helt til den plagsomme forfatteren kommer og drar bort teppet under føttene. Mazin er i denne sammenhengen nådeløs og snakker om hvordan man som en kløktig manusforfatter bør "Torture your heroes".

"Keep thinking about surprises that twist the knife. Don’t just stab your characters. Twist the knife in them. If someone has to face a fear, make it overwhelming to them. Don’t disappoint them. Punish them. Make your characters lower their defenses by convincing them that everything is going to be OK and then punch them right in the face, metaphorically. So, sorry to tell you that as a writer you are not the New Testament god who turns water into wine. You are the Old Testament god who tortures Job because, I don’t know, it seems like fun."

Verdenssyn

Kurs - Det er en fin ting. I fjor var jeg sågar så freidig at jeg inviterte meg selv på enmannskurs med hedersmann og forbundsmedlem Tomas Haugland Solli. Dette til tross for at jeg har en mastergrad som manusforfatter fra Den norske filmskolen, og Tomas bare har en bachelor. Spøk til side, så har jeg måttet innrømme at Tomas er bedre enn meg på ganske så mye som manusforfatter. Han er rett og slett råsterk på struktur og historielinjer. Han mangler også heldigvis skråsikkerheten til mange andre manusteorister, og han har en menneskelig og filosofisk tilnærming til faget som jeg finner svært inspirerende. Så, if you can't beat them - inviter dem til å holde et kurs for deg.

Det var Tomas som introduserte meg for Craig Mazin og konseptet om karakterers "verdenssyn". Om hvordan kanskje dette verdenssynet kan være en nøkkel til å skrive en karakterutvikling som ikke oppleves påtatt, men "sann". Mazin snakker om the central argument. På norsk kunne vi kalt dette påstand. Mazin mener ikke nødvendigvis at denne påstanden er et sted å begynne med tanke på en historie, men den bør ikke komme lenge etter ideen.

"Basically, theme is your central dramatic argument. Some of those arguments are interesting. Some of them are a little cliché. And the quality of the argument itself isn’t necessarily related to the quality of the script. For instance, you can have a really good screenplay built around but you can’t judge a book by its cover. That’s OK. The theme itself doesn’t have to be mind-altering or, I don’t know, revolutionary. It’s your execution around it that’s going to be interesting."

"Better to be dead than a slave. Life is beautiful, even in the midst of horrors. If you believe you are great, you will be great. If you love someone set them free. Those are arguments."

McKee omtaler degeneration- og education plots. Han trekker frem "Capote" når det gjelder førstnevnte, der karakterutviklingen til Truman Capote i Philip Seymour Hoffmans skikkelse er en dramatisk reise fra selvelsker mot å langt på vei bli en selvhater. Bill Murrays karakter i "Lost in translation", i følge Mckee et education plot, liker seg selv (om enn bare litt) bedre mot slutten av filmen enn han gjorde da vi først møtte ham. Dette går på karakterens syn på seg selv. Men hva så med karakterens syn på andre mennesker? Til og med på "verden som helhet"?

Slutten du selv velger

Jeg elsker slutten på den fabelaktige filmadapsjonen av Cormac McCarthys "The Road". Eller - jeg elsker den som dramatiker, for den er egentlig helt forferdelig. Den utfordrer publikums menneskesyn. Gutten i fortellingen møter en familie på stranden. "Kan jeg stole på dere", lurer han. Mannen svarer ham ærlig. "Det er en sjanse du må ta". Ingenting i fortellingen til nå forteller oss at dette er gode odds. Har den stakkars gutten som nettopp har sett sin tapre far dø, fått en ny familie som vil elske ham som sin egen? Eller er den samme familien glade for å se ham fordi han er mat til deres egne barn? Svaret på dette er subjektivt for hver enkelt publikummer.

Jeg tolket det den gang som han ble mat. Men i den tiden synes jeg også det var litt tøft å være ung misantrop, så jeg håper jeg hadde sett det annerledes nå.

Craig Mazins tanker, nydelig videreformidlet av Tomas Solli, har brakt tankene mine over på hva som egentlig er mitt verdenssyn. Hvis jeg skal formulere dette for mine karakterer, så bør jeg jo vite litt om hva som er mitt eget? Ser jeg på verden som grunnleggende god eller ond, eller i hvilken retning heller den? Kan jeg stole på mine medmennesker, eller bør jeg aldri snu ryggen til noe eller noen som helst? Er verden grunnleggende farlig, eller trygg? Med hvilket sett forventninger møter jeg verden? Finnes det noen påler, noen absolutter?

"Folk kan ikke undervurderes nok"? Kanskje. Eller nei. Jeg har fortsatt troen på mennesket. Jeg føler jeg må tro på det. Mange mennesker i alle fall. Jeg tror derimot det finnes sosiale mekanismer som ofte får det til å "go south". Jeg tror mitt syn på verden også har endret seg. Og da ikke i misantropisk retning, men synet bygger nok på skuffelser i forhold til at verden eksplosivt synes å bevege seg fremover på noen felt, mens den står bom stille eller er i faktisk regresjon på andre. Teknologisk utvikling bør jo egentlig være fremdrift, men hvilke effekter har det eksempelvis at de aller fleste har umiddelbar tilgang på et nærmest totalt usensurert offentlig rom, eller at man kan få "instant recognition" i form av en tommel opp? Sett så alt dette i sammen med unge, sårbare sinn, ja ... Å bli far har nok også oppdatert mitt syn på verden.

"What is the cost of lies"?

Det er blitt uttalt fra flere hold at vi er på full vei inn i en "post-sannhetens" tidsalder. Filosof Lars Fredrik Svendsen formulerer det slik: "Med ‘post-sannhet’ menes en tilstand hvor sannheten, slik vi tradisjonelt har forstått den, ikke lenger har noen normativ kraft og at språkets eneste funksjon, særlig i politikken, er å utføre ulike strategiske manøvrer uten at en trenger rette seg etter fakta eller virkeligheten". "Post-sannhet" ble i 2016 kåret til årets ord av Oxford Dictionaries. Svendsen er også inne på at komiker Stephen Colbert har lansert begrepet "Sannaktighet", for "å beskrive den retoriske strategien der en lar magefølelsen avgjøre hva som er sant, snarere enn å bygge på etablerte fakta og logikk."

Craig Mazin er som nevnt manusforfatteren bak den aldeles glitrende miniserien "Chernobyl", regissert av svenske Johan Renck. De svenskene altså! Serien er herved varmt anbefalt. Mitt eget verdenssyn er nok beslektet med det som kan tolkes er verdenssynet til hovedkarakter Valery Legasov, spilt av Jared Harris. Sannhet står sentralt. Jeg må tro at sannheten fortsatt er en dokumenterbar størrelse som vil vinne frem. Så la oss forenkle dette verdenssynet ned til "Sannheten vil alltid seire".

For kjemikeren Legasov er sannheten en ledestjerne. Han er samtidig en lojal partimann. Det er også sannheten han poster til verden i første scene, før han tar sitt eget liv. Men synet på at sannheten alltid vil seire, er blitt kraftig utfordret i historien hans som vi skal få oppleve, etter den dramatisk ironiske åpningen. The central argument/påstanden i Chernobyl vil jeg formulere som at: "Sannhet" er noe som konstrueres av mennesker i posisjon til å kunne gjøre det. Møysommelig valgte løgner blir offisiell "sannhet". Vi har alle hørt hvordan historien skrives av seirende part.

"What is the cost of lies?"

Menneskeliv ofres på alteret til en «sannhet" makthavere kan leve med. Den faktiske sannheten er de mindre interessert i. Ikke bare det. De frykter den. Tankene går til Kellyanne Conway og TV- intervjuet der hun uttalte at Trump hadde presentert "alternative fakta", en seanse som kanskje kan sies å ha vært selve åpningsseremonien til den "post-sannhetske tidsalder".

Craig Mazin kaller dette en reise fra anti-tema (som karakteren representerer) mot tema, eller central argument/påstand. Denne reisen kan gjerne også begynne med at karakterens verdenssyn bekreftes, som den kyniske "karaktertorturisten" Mazin råder oss til å bli. Verdenssynet bekreftes, det styrkes - Før det avkreftes på grufullt vis. Karakteren aktiviseres i alle tilfeller av utfordringene vedkommende møter når verden er helt annerledes enn det man engang trodde - I uperfekte, men levelige status quo. En slik karakterreise kan også være et verdifullt verktøy for å komme på plottideer.

Forventning og faktisk resultat. Avstanden mellom dem, enten det gjelder på scenenivå eller verdenssyn. Jeg har i alle fall planer om å omfavne disse juvene.