Med tematikken fikk vi humoren på kjøpet

– Melike og jeg ble kjent med hverandre da vi begge skrev på Hotel Cæsar. Etter hvert begynte vi å dele ulike ting vi opplevde på jobb, i hverdagen eller sammen med andre venner. Vi så at tematikken gjentok seg igjen og igjen, og siden vi begge skriver drama, tenkte vi at det kunne være en idé til en serie. Vi begynte å skrive noen scener som vi sendte til hverandre, og så ballet det på seg til vi hadde et slags hus som vi ville prøve å få napp på. Ved en halvveis tilfeldighet traff vi en eksekutiv produsent i NRK som inviterte oss inn på en offisiell pitch, og så gikk vi ut derfra med en utviklingsavtale. Nå er det tre og et halvt år siden, forteller Bahareh Badavi om hvordan ideen til Norsk-ish oppstod.

Sammen med Melike Leblebicioğlu er hun serieskaper og manusforfatter av den ferske NRK-serien, som har fått både gode seertall og anmeldelser. Norsk-ish handler om de tre vennene Helin, Amrit og Fariba, og deres opplevelse av å dras mellom den norske kulturen og kulturen foreldrene har med seg fra sitt opprinnelige hjemland.

Selv om det naturligvis er en del tid siden dette møtet, høres det ut som det ikke var så vanskelig å få gjennomslag for prosjektet?

– Nei, vi fikk jo en utviklingsavtale nokså raskt. Men prosessen fram til å få en faktisk bestilling var litt lengre, vi jobbet med det i et år fram til vi fikk vite at de ville lage det. Og så gikk vi en del runder med materialet – vi begynte jo helt fra scratch. Men det første møtet, hvor vi fikk utviklingsavtalen, gikk fortere enn noen av oss har opplevd fra begge sider av bordet. NRK hadde på dette tidspunktet bestemt seg for å satse mer på mangfold, og sånn sett hadde vi bra timing, svarer Bahareh.

Så til det obligatoriske spørsmålet: Hvor personlig er materialet for dere?

– Det enkle svaret er at det er veldig personlig, i den forstand at tematikken er kjempepersonlig – men alt er fiksjon, sier Melike.

Det er i grunn et fint svar, det! I forlengelsen av det: Serien handler om to kvinner med bakgrunn som synes å reflektere deres respektive bakgrunner, men også en tredje, mannlig karakter med en annen bakgrunn. Hva skyldtes dette valget?

– Som du påpeker, har vi en karakter med tyrkisk og en med iransk bakgrunn. Det valgte vi fordi vi hadde lyst til å være ekte og autentiske, og fortelle Norsk-ish-historien gjennom oss selv og våre historier. Men vi visste hele veien at vi ville ha en mannlig karakter i tillegg. Vi var åpne på at bakgrunnen og nasjonaliteten til denne karakteren kunne forandres, avhengig av hva som fantes der ute av potensielle skuespillere, svarer Bahareh.

– Når det gjelder hvorfor den mannlige karakteren ble indisk, så syntes vi muligens at det har blitt fortalt mange pakistanske historier i media og på norsk tv, og kunne tenke oss å velge noe litt annet. Vi møtte Ravdeep (Singh Bajwa, journ. anm) som spiller Amrit ganske tidlig i prosessen, og ble veldig imponert over det han kunne levere. Så vi brukte både ham og hun som spiller moren hans i serien til en del research og for å kvalitetssikre Amrits historielinje, fortsetter hun.

I hvor stor grad har skuespillerne vært med på å forme karakterene sine?

– Vi hadde skrevet ferdig manuset da de kom inn, og det hele startet jo med karakterene – så de har ikke vært med på å forme karakterene på den måten, men vi snakket mye med dem om rollene. Selv om de har denne bakgrunnen er ikke rollene nødvendigvis gitt av seg selv, så det har vært en del de har måttet utforske sammen med oss. Snarere enn at de har vært med å utvikle rollene, vil jeg si at vi har samkjørt oss tett med skuespillerne, sier Melike.

– Når vi skriver en historie som dette og velger skuespiller med tilsvarende bakgrunn, har man dessuten den fordelen at det ikke bare er vi som har det fra innsiden. Også skuespillerne har hatt disse opplevelsene og erfaringene i livene sine, så det er på et vis bare å pirke borti det og få dem til å bruke det i arbeidet, legger Bahareh til.

Var det noen spesifikke ting rundt det å være dratt mellom to kulturer som dere hadde savnet i film og tv-serier, eller handlet det snarere om en generell opplevelse av manglende representasjon?

– Jeg opplever nok at den spagaten man står i i hverdagen ikke er skildret så mye. Ofte er det satt veldig på spissen og alvorstungt skildret. I tillegg opplevde vi også at foreldrene står i en skvis, noe vi heller ikke har sett så mye av. Det var kanskje ikke med i den opprinnelige pitchen, men etter hvert som vi begynte å jobbe med materialet, skjønte vi at det også måtte med, svarer Melike.

De to serieskaperne bekrefter at det var et premiss fra starten at Norsk-ish skulle være en humoristisk serie, men heller ingen ren komedie.

Hvordan var balansegangen mellom humor og alvor? Måtte dere for eksempel stryke vitser for å heller få fram nyanser og troverdighet?

– Vi har hele tiden hatt et dogme om at dramaet skal komme før humoren, og at humoren aldri skal gå på bekostning av karakter. Men jeg føler ikke at vi har måttet skrelle vekk noe, sier Melike.

– Det tenker ikke jeg heller at vi gjorde. Det var noen scener vi skrev om da vi hadde testet dem ut fordi humoren fikk for mye plass der dramaet skulle forsterkes, men humoren var på et vis noe vi fikk på kjøpet på grunn av det vi skrev om. Det er mye naturlig hverdagskomikk i det å stå i den skvisen, og prøve å navigere seg gjennom hverdagen som flerkulturell. Vi var opptatt av å vise begge sider – at vi ikke sitter og gråter av alt vi opplever, men at det er masse av det vi må gjennom som vi ler av, sier Bahareh.

– Dessuten ligger det mye humor i språk, for eksempel kan foreldrene si noe som kan være ufrivillig komisk. Mye av det kom også fram på leseprøver og i møte med skuespillerne, sier Melike.

– Serien omtales gjerne som et humordrama eller til og med en komedie, men jeg vil absolutt si at dramaet kommer først, og det blir jo ganske alvorlig utover i sesongen. Det er mer et humoristisk drama, og de humoristiske poengene vinner sjeldent en scene, understreker hun.

Rollebesetningen i Norsk-ish byr på mange ferske fjes, der den mest kjente er Selda Ekiz – hittil mest kjent som programleder på NRK – i rollen som Helin.

Var det et bevisst valg å fronte nye ansikter?

– Som en følge av språkene man skulle snakke ble det nødvendigvis en del skuespillere man ikke har sett noe særlig tidligere. Men når vi først hadde så mange nye ansikter, syntes vi det ville være litt rart å parre dem med veldig kjente skuespillere til å spille de etnisk norske birollene. Det ga en mulighet til å bruke ferskere ansikter også i disse rollene, og det kledde serien at det var mange nye fjes, svarer Melike.

Norsk-ish har vært et forfatterstyrt prosjekt, hvor de to serieskaperne har vært sterkt involvert i castingen og de andre kreative avgjørelsene underveis.

Samtlige episoder er regissert av Terje Rangnes, som på sin side ikke har flerkulturell bakgrunn. Fortell litt om samarbeidet – og var det en styrke å ha en regissør som så det mer utenfra?

– Det tror jeg absolutt det var. Fra starten var han klar på at hvis han skulle lage dette, så måtte det være med stor deltakelse fra Melike og meg. Han var åpen om ting han ikke forstod og som måtte tydeliggjøres. Jeg har lært masse av å samarbeide med ham, og satt stor pris på å ha hans blikk inn i materialet, svarer Bahareh.

– Dessuten tror jeg kanskje samarbeidet gjorde at serien åpnet seg for et større publikum. Når han utfordret oss på ting som han ikke fikk helt tak på, ble det gjort klarere for seerne, ikke bare for ham. Det har vært et veldig godt samarbeid, også uavhengig av det, supplerer Melike.

Badavi og Leblebicioğlu forteller at de har en ambisjon om å lage mer Norsk-ish og allerede har jobbet litt med en ny sesong, men foreløpig er det ikke tatt noen videre produksjonsbeslutning.

Hvordan jobbet dere med å legge opp til en eventuell fortsettelse, samtidig som serien har nokså klare utviklingskurver for de sentrale karakterene?

– I arbeidet med første sesong var vi opptatt av at det skulle være en god kurve – hvor man går ut på et sted som føles som en tilfredsstillende slutt, samtidig som det nettopp kan være åpning for en fortsettelse. Det var vi svært bevisste på, sier Melike.

– Det var i tillegg et bevisst fortellergrep at vi ønsket å favne ganske mye i løpet av en sesong, som gjør at vi hopper ganske mye i historien. For eksempel ser vi Helin på en date, og neste gang vi møter henne skal hun forloves – selv om de har møttes en del ganger i mellomtiden. Det skyldes også perspektivskifter, men dette er ikke en serie hvor vi følger karakterene direkte fra en situasjon til den neste, fortsetter hun.

– Vi satt jo og jobbet med noe vi delvis så på som en liten nisjehistorie, så vi hadde i mente at vi kanskje ikke ville få fortelle historien lenger enn dette – og prøvde å lage noe som tilfredsstilte som kun en sesong. Men vi vil jo at det skal bli flere, og med den responsen som har kommet etter premieren får vi håpe at NRK følger med i timen, sier Bahareh.

Hvordan har reaksjonene vært fra folk som selv har «norsk-ish» bakgrunn?

– Veldig positive! Jeg har fått meldinger hver dag fra folk som er rørt, som kjenner seg igjen og som ser seg selv på tv for første gang – hele spekteret, egentlig. Og ikke bare fra folk vi kjenner, noe som er utrolig hyggelig, sier Melike.

– Ja, vi har fått tilbakemeldinger fra folk i alle aldre – også eldre og yngre, som man ikke hadde forventet at var i målgruppen. Jeg opplevde faktisk at en fremmed dame og familien hennes ringte på døra mi med en bukett roser. De hadde sett hele serien og takket med tårer i øynene for at de endelig kunne se seg selv i en slik fortelling, og føle at Norge også var litt deres. Det var så rørende at jeg fortsatt ikke har ord for det. Denne familien har ukrainsk bakgrunn, og det viser jo hvor bredt den flerkulturelle opplevelsen her i landet omfavner, avslutter Bahareh.