Maja Lunde og klassikerene

Både Dagbladet og Aftenposten trillet terningkast seks da Maja Lundes familieforestilling Snøsøstera hadde sin premiere på Det Norske Teatret senhøsten 2022. Stykket, som er basert på boka Snøsøsteren av Lunde, illustrert av Lisa Aisato, ble også kalt en ny klassiker av NRKs anmelder. Boken kom i 2018, er solgt for oversettelse til 30 språk, og er en julefortelling, men ingen idylliserende sådan. Hovedpersonen Julian skal feire den første julen - og samtidig bursdagen sin - etter at søsteren hans døde. Foreldrene går mest rundt som sørgende, fjerne og grå zombier. Men så dukker den sprell levende, fargerike Hedvig opp. Viktige motiv er liv og død, og rekvisittene er i hovedsak vann: bassenget - snøen - fjorden - isen - tårene osv.

Da Det Norske Teatret kjøpte rettighetene til boken Snøsøsteren, sa Lunde til teateret at hun ønsket å skrive teaterstykket selv. Hun har tidligere skrevet filmmanus av bøkene Battle, Over grensen og Kvitebjørn. Og nå jobber hun også om Snøsøsteren til film. Er det darlings fra prosaversjonen som er vanskelige å gi slipp på i overføringen?

I begynnelsen av prosaversjonen av Snøsøsteren er tyngdepunktet på Jon og svømming, mens sceneversjonens anslag er julestemning, familieliv og den tapte søsteren. Komprimert og følelsesladd, et perfekt anslag.

– Og så gikk du tilbake til svømmehallen og begynte å bygge opp karakteren derfra, ikke sant?

– Denne ideen hadde jeg helt fra starten av arbeidet med scenemanuset, at jeg ville starte med at Julian henvender seg til publikum og forteller om hvordan jula hans pleide å være. Jeg ønsket kontakten med tilskueren, jeg ønsket å være helt tydelig på hva som stod på spill for Julian. I en bok kan man tillate seg noen omveier, på scenen ønsket jeg å være mer emosjonell fra begynnelsen.

Lunde har lagt handlinga til jula, altså en tid omspunnet av emosjoner, men også fortellinger - magisk litteratur. Det nye testamentet er et stykke magisk realisme, men like mye en klassiker, også den. Der Det nye testamentet byr på jomfrufødsler og engler som kommer fram fra skjul, lar Lunde hovedpersonen Julian se og samhandle med gjenferd.

I bokversjonen møter vi først Julian i svømmehallen. Der dukker denne jenta, Hedvig, opp. Han tror hun er virkelig. Og hun er virkelig svært levende; en rødkledd, rødkinnet, rødhåret og energisk, livsglad jente som skaper glede i et tilværelse som ble grått etter at søsteren til Julian døde. Hedvig lærer Julian å stå på skøyter på isen. Han prøver å lære henne å svømme. Det kommer fram at hun døde av drukning en dag hun skøyta for langt ut på fjorden. Men hun var så glad i livet at hun har nektet å gi helt slipp på det. Derav dette med å komme tilbake, i gjenferd. Stykkets emosjonelle høydepunkt er når Julian gir slipp på Hedvig og ber henne om å skøyte sin vei, ut på havet, aldri komme tilbake. Men der ute på isen møter Hedvig Julians døde søster. De døde er ikke aleine. Og med dette er vi tilbake til Det nye testamentet og de kristne verdiene.

– Hvordan er det uansett å jobbe med en tid (advent) og et fenomen (jul) for scenen, all tid den er full av arvede fortellinger, symboler og metaforer?

– Julen lå jo der som en kjerne helt fra jeg startet å jobbe med boka. Grunnideen var en julekalenderbok om ei jente som er en blanding av Pippi Langstrømpe og Anne fra Bjørkely (to av mine egne barndomsfavoritter) og et stort, mystisk hus. Men da jeg gikk lenger inn i ideen, forstod jeg at temaet jul krevde noe mer enn kos. Jeg stilte meg selv spørsmål rundt hva julen er, hva høytiden gjør med oss. Og Julian ble hovedpersonen min. En gutt som lever med et sterkt savn og er bekymret for hvordan den første julen uten søsteren blir. For slik er julen for mange, en tid for savn, alle følelser forsterkes i julen, også de vonde. Og slik skulle boka være, den skulle våge å gå inn i både det mørke, vonde, og det lyse gode.

Lunde er for brorparten av nordmenn kjent som prisvinnende romanforfatter, og særlig for sine romaner om forholdet mellom menneske og natur. Bienes historie (2015) var gjennombruddet som satte henne på det litterære verdenskartet. Romanen toppet Der Spiegels bestselgerliste i Tyskland i 2017. Hun har fått priser som Bokhandlerprisen (2015) og Bjørnsonprisen (2020), og har også vært «Årets Peer Gynt», fått Rachel Carson-prisen og Vidar Sandbecks kulturpris.

Lunde er utdannet filmviter, og var i 2002-04 sjef for Amandusfestivalen, en jobb hun hadde gjennom Norsk filminstitutt. Fra 2005 var hun kinosjef for Frogner kino, og i 2006 ble hun kommunikasjonsrådgiver hos Kulturmeglerne og hadde blant annet pressenasvar for norske filmer som Max Manus og Lunsj.

– Hvilke egne ting skrev du på mens du hadde disse jobbene?

– Jeg begynte så smått å skrive filmmanus. Noen av de første ideene ble til Hjemsøkt, Battle og Flukten over grensen. I 2009 søkte jeg permisjon fra jobben og ble manusforfatter på heltid.

Lunde er en ekte renaissanseperson, en fler- og tverrfaglig kunstner som har skapt eller vært med på å skape filmer, illustrerte bøker, dramatikk, festivaler og mer. Det er en bredde, som ikke ser ut til å gå ut over profesjonalitetsnivået. Prosjektene er ofte store produksjoner som trenger store teams.

– Hvordan liker du å jobbe på den måten?

– Jeg er egentlig et ganske sosialt menneske, ekstrovert, og trives i prosjekter som krever samarbeid. Samtidig trenger jeg også alenetiden, timene hvor det bare er meg og teksten. Variasjonen i prosjekter og arbeidsformer gjør at jeg får begge deler. Og gir meg energi.

– Hvordan kan en vanlig arbeidsdag se ut for deg i de store produksjonene?

– Det er jo lenge siden jeg jobbet for NRK nå, men arbeider med flere filmprosjekter. Da kan en vanlig arbeidsdag være et kreativt møte med regi, og kanskje produsent, over noen timer, som ender alene på skriverommet. Vi diskuterer oss frem til noen mulige løsninger, så setter jeg meg ned og skriver dem ut. Og så justeres det videre. Og sånn går no dagan.

– Men så har du også soloprosjektene dine. Er du "forskjellige kunstnere" når du jobber for for eksempel Det Norske Teateret vs. som romanforfatter?

– Jeg tror de som kjenner meg synes at jeg er ganske lik uansett setting. Og erfaringer med å jobbe med tekst for film og tv sprer seg over i arbeidet med bøkene, og omvendt.

– Hvis man ser på tilbakemeldingen fra offentligheten, kan romanforfatterskapet se ut som et tyngdepunkt i kunsterskapet. De er solgt til mange titalls land, og har en virkning i samfunnet - innenlands og utenlands. Er det også slik du opplever det - at romanene er viktige?

– De er viktige for meg å skrive. At de også er viktige for veldig mange lesere i hele verden, fyller meg med stor glede og ydmykhet.

– Ville du dramatisert voksenromanene dine også, hvis sjansen bød seg?

– Mer enn gjerne!