- La regionene slippe til

Først og fremst tror jeg mangfoldet vil øke, sier Salomonsen på telefon fra Stavanger. - Så kan man jo spørre seg hva det ordet egentlig betyr - og for min del handler det om flere faktorer enn hudfarge, funksjonsnedsettelser eller minoritetskulturer. Mangfold kan også dreie seg om hva slags tone eller humor et innhold har, hvor det fortelles fra eller hvordan man uttrykker seg. Det finnes for eksempel en masse humor og måter å snakke sammen på - både i Norge og ellers i verden, som jeg ikke identifiserer meg med. Det kan være en sjargong, språk, en tone, et ståsted eller en annen virkelighetsoppfatning for den sakens skyld. Livet og tonen i Setesdal er annerledes enn på Grünerløkka, kort og godt.

Og det blir vanskelig når en tone, sjargong eller humor blir besluttet til å være «for lokal», mens noe fra et annet sted betraktes som nasjonalt relevant.

- Med det mener jeg at en bredere forståelse ville hjulpet de filmfortellerne som bor og lever i en annen virkelighet, og det er veldig enkelt å fikse dette politisk. Vi har mini NFI´er i hele landet, som er tettere på filmskaperne de forvalter for. Gir man disse sentrene mer av landets filmpenger – og ikke minst autonomi i hvilke filmer de vil støtte, vil det på sikt øke mangfoldet i filmfortellingene. Historien har dessverre vist at det er viktig å være nær pengene.

Minglefester

Salomonsen understreker at hennes poeng aldri har vært å angripe filmskapere på Østlandet.

- Men vi kan vel få lov vi andre også? Jeg syns det er rart at man skal begrense forteller-uttrykk på den måten vi gjør i dag. Hvorfor ikke bli mer relevant for flere?

- Hva med argumentet om at filmer og konsulenter fra regionene ikke holder høy nok standard?

- Saken er at i løpet av alle de årene man har påstått dette, har folk blitt flinkere og flinkere. Og man får jo inntrykk av at særdeles mange av ringrevene i NFI har slutta. Så da sitter det antagelig vel så mange dyktige forvaltere rundt om på filmsentrene. Filmkraft Rogaland, som vi forholder oss til, har uansett konsulenter og ansatte med masse erfaring – og noen av dem har og jobbet hos NFI før. Og gir man dem nå den autonomien de fortjener, vil det kanskje bli enda mer spennende å ta disse jobbene.

- At våre filmer ikke holder høy nok standard er vi i tilfelle uenige om.

Det er jo nettopp derfor vi trenger å endre denne politikken. Vi vinner priser i både inn- og utland. Vi begeistrer anmeldere og vi selger kinobilletter – ikke bare lokalt, men også nasjonalt. Dersom vi får tilgang på produksjonsmidler vil det heve standaren på hvordan vi kan innrette oss i jobbhverdagen. Vi kan for eksempel få råd til å leie en dolly eller hyre på en B-foto. Det er frustrerende når Oslo-miljøer stiller spørsmål ved vår erfaring, kompetanse eller trackrecord for den saks skyld – fordi de ikke treffer oss på minglefester. Vår erfaring er at vi alltid må bevise dobbelt opp, til tross for at enkelte av oss, og kanskje spesielt Arild Østin Ommundsen, har bevist gjennom 20 år at han kan lage film. Argumentet om at det han vil fortelle er for lokalt ble brukt mot ham både på debutfilmen hans i 2001 og om oppfølgeren i 2021. Så man kan jo spørre seg hvor mye utvikling som egentlig har skjedd de siste 20 årene.

En kultur som verner om seg selv?

Og for filmskaperne må det være en selvfølge å levere langfilm av høy kunstnerisk kvalitet, mener Salomonsen. Det finnes allerede mange eksempler på folk som har gjort nettopp det - utenfor systemet, som bor eller kommer fra regionene. Blant dem Anders Emblem, brødrene Matzow Gulbrandsen, Paul Tunge og Camilla Figenschou.

- Det er jo ikke snakk om noe annet enn å levere kvalitet. Det var jo det samme med kvinne-kvoteringen: Man må slippe kvinner til før de kan få det til. Tenk bare på alle de filmene vi har måttet lage på trass og på tross, for minimalt med penger. Vi sto for Tottori-filmen helt alene i starten, og fikk 22 filmpriser fra inn- og utland. Da skal man være ganske tøff i trynet for å argumentere for at den ikke holder mål. Man kan mislike filmen, skuespillet eller dialekten – ja, men man kan ikke krangle på at den ikke holder samme kunstneriske nivå som alle franchisefilmene for barn det siste tiåret; kanskje snarere tvert i mot.

- Hva handler denne striden egentlig om, sett fra ditt ståsted?

Jeg tror det handler om at NFI er blitt mer opptatt av å verne om seg selv, enn om filmkulturen. Dette har vi hørt uttalt av folk som har sluttet i NFI, at det regjerer en oppfatning i den sentrale filmbransjen og hos instituttet om at regionene bør holde seg til kort- og dokumentarformatet. Man er redd for å vanne ut en eller annen bransje som er sterk og flink. Og jeg er helt enig – det er mange filmfolk i Oslo som er sterke og kjempeflinke. Men jeg tror ikke noe vannes ut, tvert i mot tror jeg det vil styrkes ved å slippe til flere gode krefter. Og argumentet vi alltid blir møtt med er at alle må tåle å få avslag i ny og ne, og det vet jeg at alle filmskapere får. Men i Oslo har filmarbeidere i det minste muligheten til å ta seg jobb i en tv-serie om alt annet ryker. Det er vanskeligere for de utenfor. Da står regionale filmskapere igjen med muligheten til å lage kortfilm, dokumentar eller flytte til Oslo. Og vil vi uttrykke oss i lang fiksjon må vi gjøre det på tross og trass – og det gjør vi jo også. Samtidig blir de filmene sjelden inkludert på listene, oppsummeringene eller dvd-utgivelser fra instituttet når norske filmer gjennom tidene skal oppsummeres. Og vi blir lett glemt når det for eksempel arrangeres seminarer eller diskusjonsforum.

Et alternativ til Oslo

Salomonsen tror det vil bli mer interessant for filmskapere å flytte hjem hvis det åpnes for støtte til langfilm.

- Ta en fyr som Stian Kristiansen, som har havnet i Oslo og lever godt av «tv-serie-kjøret» (Heimebane, Heksejakt, Bortført, Alt du elsker). Det er jo risikabelt å hoppe av karusellen, men hvis han nå kan komme hjem og lage egne ting, stiller ting seg kanskje annerledes. Og da blir det fryktelig vanskelig å argumentere med mangel på kompetanse.

Salomonsen mener også at det å fortelle historier fra et sted, gir noe annet enn å dra til et sted å fortelle noe derfra.

Det gjør noe med tonen, autentisiteten og følelsen i en film at Latvia prøver å være ei bygd i Norge, eller en østnorsk regissør prøver å skildre folkesjela i en småby, men må filme det i Ungarn. Utstyr kunne man leid av lokale filmarbeidere, men isteden blir man flydd frem og tilbake fra et annet land på en såkalt grønn produksjon. Noen filmer må og kan helt klart ty til disse løsningene uten at det går utover uttrykket, og jeg skal ikke feie alle over en kam, men det må være mulig å ikke lage alle filmer over samme lest hele tiden. Jeg finner rett og slett ingen argumenter for at pengene ikke kan spres utover landet lenger. Noen stillinger på NFI må kanskje kuttes, men om ting ikke endres vil filmskaperne i regionene gi opp, og da ryker det jobber der. Så kan man jo spørre seg hvem og hva er pengene fra KUD satt av til? Forvaltningen eller filmskaping?

- Det er plass til flere og det vil avle flere ulike fortelleruttrykk. La meg bruke humorbransjen som eksempel: Hvor mange ganger skal vi høre de samme komikerne invitere hverandre i hverandres podcasts og talkshows? Harald Eia og Sagen-brødrene har for eksempel gitt oss innblikk og formet en hel generasjon med sin tone, lynne og sjargong. Ingenting galt i det, men det finnes andre «gjenger» med annet lynne, tone, humor og sjargong rundt om i landet, de må bare få slippe til. Når beslutningstakernene kun ler av den humoren de kjenner i NRK, på Latter eller på Lindmo, så mister man humormangfold. Jeg mener det finnes en parallell til film og beslutningstagerne der. Det å spre makten vil føre til mangfold i fortelleruttrykk og samtidig ordne opp i problemene NFI har erfart med armlengdes avstand. Jeg tror også det å styrke de regionale filmsentrene vil styrke den Oslobaserte filmen. Jeg vil i hvert fall mye heller se en ny Oslo-film fra Itonje Søimer Guttormsen, enn enda en franchise eller oppfølger som egentlig ikke har noen avsender. Jeg tror og håper vi kan gå inn i en ny brytningstid. Det vil tjene hele landets filmkultur.