- Kunstnerskapene står i fare

- Vi risikerer nå at mange kunstnere må vurdere om det de holder på med er liv laga, sier teatersjef Solrun Toft Iversen ved Det Vestnorske Teateret. Hun har i løpet av den unntakstilstanden teatrene er inne i, spesielt under nedstengningen i Bergen og Oslo, stått fram som en som kjemper, ikke bare for sitt eget teater men for hele det sårbare økosystemet teatret er en del av. Hun har krydret sin takknemlighet for de pengene teatret har mottatt med kraftig kritikk av manglende konsekvenstenkning og dårlig innsikt i hvordan det jobbes, ikke minst på vegne av de mindre, sårbare institusjonene.

Det Vestnorske Teateret er på flere måter en nyskapning, selv om det, under navnet Hordaland Teater, har en historie som strekker seg tilbake til 1988. Navnebyttet, som trådte i kraft 1. januar i år, faller sammen med regionreformen og det nye, sammenslåtte fylket Vestland. Det innebærer en økt satsning, både kunstnerisk, fysisk og geografisk. Bygging er i gang og alle funksjoner vil bli flyttet fra Stend i bydelen Fana til scenehuset i Bergen sentrum, den gamle Logen, rett nedenfor Den Nationale Scene. Nynorsk og dialekt utgjør teatrets språklige grunnmur. Det har ingen fast kunstnerisk stab men baserer seg på samarbeid med frilansere innen alle funksjoner, dramatikere, skuespillere, regissører, komponister, lys og lyddesignere.

Mindre sko

Du har nylig sagt at situasjonen gir Det Vestnorske Teateret mindre sko å gå i. Hvordan arter det seg?

- Blant annet ved en stadig revurdering av de satsningene vi har lagt opp til og et stort usikkerhetsmoment i forhold til finansieringen. Repertoaret for høsten kjørte vi uendra, men med mye større kostnader. De kompensasjonspengene vi har fått dekker ikke de inntektene vi har budsjettert med, og som finansierer de videre satsningene våre. Kanskje har vi ikke vært gode nok til å synliggjøre det fordi det ligger litt lengre ute i det akutte forløpet. I mellomtida har vi tæret på bufferen vår, vårt eget sideflesk. Men vår kulturpolitiske finansmodell er jo også avhengig av egeninntekter. For sånne som oss, som er i en etablerings- og vekstfase, så er det naturlig at det ligger en ekstra sårbarhet eller risiko i nettopp veksten. Man går litt lengre enn man har dekning for fordi man ønsker å ekspandere, ønsker å være modigere, dristigere, ønsker å ta mer plass i den offentlige samtalen. Det fordrer at en har albuerom til å ta kunstnerisk risiko og muskler til å sette opp et repertoar som også er attraktivt for publikum for både å kunne legitimere og finansiere den plassen. Det synes jeg er en litt underfortalt historie, at en stor del av vår økonomi faktisk er generert av publikum i form av billettsalg. På det Vestnorske Teateret er det prekært fordi vi har en veldig høy andel egeninntjening, nesten 40 prosent, sier hun.

- Vi opplever at det finnes politisk vilje til å bygge en livskraftig nynorsk scene i Bergen, men økonomisk står vi på stedet hvil. Vi får stort sett de samme bevilgningene som vi fikk for 4 år siden da vi var lokalisert på Stend og spilte primært for Den Kulturelle Skolesekken. Så vi havner i en spagat mellom den situasjonen vi faktisk er i, som et teater i vekst, og de bevilgningene og den kompensasjonen vi får. Det gjør at vi må revurdere satsningene våre for neste år og vurdere hva vi tør.

Det lønner seg ikke å ha inntekter vet du!

- Nei, haha. Jeg har i denne sammenhengen innrømmet flere ganger at jo, vi fikk en ball i hendene med de nye lokalitetene i Logen og mulighetene til å bygge opp en nynorsk scene i Bergen. Så da tok vi den ballen og la på sprang. Kanskje spurtet vi fortere enn bevilgningene tilsa. Men det er et maratonløp å utvikle en ny teaterprofil og nye stemmer og det krever forutsigbarhet.

Færre urpremierer

- Ved færre urpremierer, flere gjenopptakelser og flere ting i mindre format. Spørsmålet er hvor dristige vi tør å være. Den vekstfasen vi er i gir oss et veldig ansvar for å produsere ting som selger. Vi er avhengige av publikums oppbakking for å kunne utvikle oss videre kunstnerisk og jo sterkere vi blir jo sterkere årringer setter det i kunstnermiljøet rundt teatret. Men jeg er redd for at vi vil se, og allerede ser, safing i form av ting som er billig å produsere, i mindre format. Mens større ting, som krever lengre prøvetid, som involverer flere åndsverksinnehavere, dramatikere, komponister, lyddesignere, lysdesignere, kan det bli mindre av, fordi vi tvinges til større måtehold. Det ansvarlige i en økonomisk usikker tid er jo å minimere risiko. Men vel å merke: jeg er ikke i en regress der jeg ender opp med å ha mindre kunstneriske ambisjoner. Gjenopptakelsene kan forsvares når vi ser på hvor få publikummere som har hatt mulighet til å få med seg oppsetningene våre i høst. Så det er jeg glad for. Men for de prosjektene som var planlagt så er det i hvert fall to store urpremierer som blir skubba fram ett år.

Disse småformatene har vi jo allerede sett en del av, som et slags svar på situasjonen, som ikke nødvendigvis er mindre ambisiøse rent kunstnerisk?

- Det er jeg helt enig med deg i, og på en måte er det en fantastisk situasjon fordi du kan programmere alt så smalt du bare vil, fordi de store publikumsmassene kommer jo ikke uansett. De små kohortene har bidratt til det og en refleksjon over hva som egner seg for et lite publikum, så vi har vunnet noe på situasjonen, men vi skal huske på at småformatene også betyr en nedskalering av antall engasjementer. Så hele økosystemet blir prega. Det er langt færre frilanskontrakter i omløp på vårt budsjett for våren enn det vi hadde ambisjoner om.

Vi får en knekk

- Da pandemien først slo til syntes jeg det var aller viktigst å hjelpe de sårbare frilanserne. Det var godt at de første pakkene som kom var rettet inn mot dem, det var rimelig at institusjonene brukte penger på å holde liv i landskapet og så langt som mulig unngikk å permittere. Men nå er tida inne til å se på sammenhengen mellom muskelstyrken i institusjonene og hvordan det slår ut i engasjement for frilanserne. I lys av det ser neste sesong annerledes ut enn jeg hadde tenkt. Det er en realitet jeg kan ta innover meg. Jeg kan stå i en lavblussituasjon en stund og likevel holde en lunk på de grytene som allerede er i gang, men ikke hvor lenge som helst. Vi kan ikke gå omkring og være forsiktige hele tida. Det blir det ikke noe spennende teater av.

Hvordan tror du det vil se ut litt lengre fram i tid?

- Jeg tror vi får en knekk som vi må bruke noe tid på å hente oss inn fra for å rydde plass for de fremadretta musklene, spesielt når vi tenker på de enkeltstående kunstnerskapene, de vi så vidt har begynt å knytte til oss. Det er ikke til å komme fra at vi må sette noe av det på vent. Og når du gjør det så setter du det også i fare. Kontinuiteten i det å utvikle både et prosjekt og et kunstnerskap er vi avhengige av og jeg spør meg stadig om hvor mange som vil bli værende i sine kunstnerskap. Jeg er meg veldig bevisst den gjensidigheten som ligger i at teatret bygger kunstnerne og kunstnerne bygger teatret. Men vi risikerer nå at mange kunstnere må vurdere om det de holder på med er liv laga. Så ja, vi har funnet mye fint i de små, strippa prosjektene, men det kan få den bivirkningen at det bidrar til en nedskalering av hele den grobunnen vi baserer virksomheten vår på.

Jeg burde utfordret meg selv

- Det tok ikke lang tid fra nedstengningen var et faktum til jeg gikk til noen av forfatterne våre og spurte om de kunne skrive noe, gjerne i form av brev til hverandre, uten å vite hva jeg skulle bruke det til. Jeg er glad jeg hadde åndsnærværelse nok til å gjøre det, men jeg skulle ønske jeg hadde gjort mer, at jeg var modig nok til å si at vi må produsere noe her og nå. I stedet bruker vi veldig mye ressurser på å kompensere for arrangement som ikke ble noe av. Og slik måtte det nok være. Det er en stor manøver å vende om på et teaterrepertoar som er planlagt lang tid i forveien. Man er bundet av planer og kontrakter. Flere av oss klarte å snu oss og produsere digitale forestillinger og det kom det verdifulle erfaringer fra. Men jeg har tenkt i ettertid at jeg burde utfordret meg selv på teatret sin rolle gjennom pandemien. Også i arbeid som ikke kan måles i digitale tastetrykk, men i kunstneres mulighet til nettopp å gå i dialog med det som skjer rundt oss, både nå og for ettertida. Når jeg leser de brevvekslingene som forfatterne har skrevet på bestilling så opplever jeg at jeg leser om min egen nyere historie, om hendelser som forskyver hele verden as we speak.

Ligger det et kommersialiseringsspøkelse og lurer i buskene?

- I og med at dette handler om at vi er frarøvet vårt publikumspotensial så tror jeg ikke det er stor fare for at vi blir mer kommersielle. Kanskje tvert imot. Jeg tror mange av oss som sitter med makt og ansvar har måttet ettergå oss selv i grunnmaterialet: Hvorfor har jeg denne jobben og hva er viktig for meg? Jeg tror mange står skjerpa fordi vi befinner oss i en mye mer aktiv, kritisk dialog med myndighetene som også genererer en aktiv refleksjon. Personlig har jeg prøvd å teste meg ut på hvordan jeg ville ha reagert i en situasjon med krig og sensur.

Jeg har spurt meg selv om hvor servilt jeg vil opptre overfor restriksjonene som hele tida blir lagt på oss og hvor mye jeg skal ta til motmæle. Og det har jeg jo gjort noen ganger.

Fastmonterte og faste plasser

På hvilken måte?

- Jeg har ofte sagt at jeg har den største respekt for hvor vanskelig det er å møte denne situasjonen politisk og kulturpolitisk. Jeg er ikke i tvil om at det ligger et stort arbeid bak støttepakkene vi får. Men jeg savner en dialog om de store linjene. Jeg savner ressurskrevende prosesser som konsekvenstenkning, sammenhenger, og ikke minst differensiering og kvalifisering av de akutte tiltakene. Og jeg tror det vil svare seg i det lange løp selv om det akkurat nå virker som en øvelse vi ikke kan ta oss råd til. Skillet mellom fastmonterte og faste plasser er et godt eksempel. En reell og gjensidig prosess rundt den saken kan avlaste kompensasjonsbehovet massivt og dermed dirigere sårt tiltrengte midler dit de trenges mer. Vi vil ikke ha kunstig åndedrett hvis vi på en forsvarlig og trygg måte kan drive så vi puster selv. Å bli fratatt en så stor kontaktflate med samfunnet og en så stor del av den økonomiske forutsigbarheten på et så sviktende logisk grunnlag gjør meg frustrert. Dette er ikke tiden for å være tilbakelent.

Hvilke temaer og fortellinger blir viktige framover i lys av alt dette?

- Det er noen skanser jeg er blitt veldig skjerpa på og skal forsvare. Jeg har en stor opplevelse av at jobben vår er viktig. Og det gjør at jeg og har en aktiv refleksjon over hvilke fortellinger som trengs. Jeg har lagt inn nye ting på repertoaret som handler om noe så grunnleggende som kunstens eksistensberettigelse. Dette er viktig fordi jeg synes vi ramlet veldig fort ned i behovspyramiden. Vi har til dels blitt sidestilt med andre sosiale aktiviteter i samfunnet og jeg synes vi skal ha en helt annen rangering. Se til Tyskland og de siste presiseringene som er gjort i lovverket deres, der kunstnerisk frihet har fått en særlig beskyttelse som anerkjenner det helt grunnleggende, sivilisasjonsbaserte behovet for en åndelig himmel over oss og de andre funksjonene vi skal ivareta i et samfunn. Den presiseringen står i veldig skarp motsetning til for eksempel den danske kulturministerens umiddelbare reaksjon på nedstengningen. Når kulturbransjen spør om hva som skal skje med oss svarer hun at dette er ikke tida for å snakke om kultur. Ergo er kultur et luksusfenomen som vi kan holde oss med når vi er trygge. Liv og helse først, javel, men hva er liv og hva er helse? Og hva er samfunnet vårt uten muligheter til å ha levende samtaler som varer over tid? De skansene er blitt mer marginaliserte nå og jeg tror mange tenker at det må vi snakke om. Klangbunnen i folk sin tapsopplevelse av dette her vil gjøre at vi sammen skal gjenerobre dette fellesrommet. Noen av de historiene jeg vil fortelle vil handle om det, sier Solrun Toft Iversen.