Kunstnere er arbeidsfolk

Vi som skriver for skjermen har hatt noen usedvanlig gylne år, det må vi være ærlige å innrømme. Kanaler og strømmetjenester har produsert tv-serier i turbofart, og gitt et ganske brukbart levebrød til en hel skog av norske manusforfattere. Men som George Harrison titulerte sitt første soloalbum: All Things Must Pass, og det store gullrushet er definitivt over for denne gang.

Øyvind Rune Stålen, 06.09.2024

Oyvind Staalen Foto Kristin von Hirsch

Øyvind Stålen, nestleder (Foto: Kristin von Hirsch)

En del opplever for første gang hva det vil si å stå uten arbeid som manusforfatter, uten inntekt til å betjene boliglånet og andre forpliktelser man kan ha pådratt seg de siste årene. For de som har fått betalingen som lønnsinntekt kan man forhåpentligvis holde seg flytende på dagpengene ved å stramme inn livreima og si opp Netflixabonnementet. For den som har fakturert er det ikke så enkelt, og vi kan bare krysse fingrene for at man har satt til side midler nok til å komme seg gjennom en regnværsdag og kanskje en vinternatt og. Det kommer til å bli en del av dem fremover. Jeg har likevel en uggen følelse av at de midlene ikke eksisterer for de fleste av oss.

Burde du tatt pengene som lønn? Ja, det kunne man jo si, men så enkelt er det ikke. Regjeringen har fra nyttår strammet inn muligheten for å engasjere arbeidere som næringsdrivende, og bevisbyrden for at du er selvstendig næringsdrivende og ikke lønnsmottaker ligger på oppdragsgiveren. Er du underlagt ledelse, styring og kontroll, noe som for eksempel vil gjelde for de fleste episodeforfattere, da skal du lønnes som en arbeider, om det er det du vil.

Dette har både strømmetjenester og kanaler vanskelig for å etterleve. Verken Netflix eller NRK vil være med på å betale lønn til manusforfattere. Det vil si, NRK godtar det, men definerer deg da som journalist, og overtar rettighetene for alt du skriver uten ekstra vederlag, og setter dermed til side rammeavtalen NRK og Dramatikerforbundet inngikk i 2019. Det kan vi selvfølgelig ikke godta.

Nå er det likevel sånn at mange manusforfattere ikke vil være arbeidere, for det harmonerer dårlig med forestillingen om den frie kunstneren. Og er man enige er det naturligvis uproblematisk å betale verken på den ene eller den andre måten. Det er også en del roller en manusforfatter kan ha som ikke nødvendigvis kvalifiserer til å kreve lønn, ut fra de omtalte kriteriene for ledelse, styring og kontroll. Serieskapere eller hovedforfattere vil i sitt daglige virke normalt være mindre bundet av oppdragsgiver, og dermed falle mer naturlig inn under kategorien selvstendig. Det samme vil sannsynligvis gjelde om du skriver spillefilm, eller for scenen.

Dramatikerforbundet jobber etter to hovedspor for å få på plass et sosialt sikkerhetsnett for våre medlemmer. Vi krever aksept for at episodeforfattere får anledning til å lønnes som arbeidere, med den samme retten til sykepenger, barselpermisjon og dagpenger som andre arbeidere. Med LO i ryggen jobber vi for å få på plass en tariffavtale med Virke Produsentforeningen, for episodeforfattere og tilsvarende grupper.

De som er eller vil fortsette å være selvstendig næringsdrivende, skal også ha gode sosiale ordninger, men slike ordninger må finansieres før de kan bli en realitet. I dag oppfordrer vi alle som fakturerer til å legge til 34,6 % av honoraret i sosiale utgifter, ettersom du selv må hekle ditt eget sikkerhetsnett – du finner mer info om dette her: https://www.dramatiker.no/juss – men det er langt fra noen automatikk i at slike krav innfris. Noen får høre at det allerede er «innbakt i honoraret». Andre at dette er altfor høyt («da jeg var ung var det 22 %»). Og noen ganger er svaret simpelthen «det har vi ikke råd til». Dramatikerforbundet jobber for å løse dette ved å få på plass en oppdragsgiveravgift, etter samme mønster som arbeidsgiveravgiften. Vårt hovedverktøy for dette er LO Selvstendig. Her deler vi båt med blant annet frisører, yrkesdykkere, Wolt-bud og korpsdirigenter, og det er naturlig at ikke alle er av nøyaktig samme oppfatning av hvor denne båten skal sette kursen. Noen vil for eksempel ha sine medlemmer inn i ansattforhold så raskt som mulig, mens andre vil og må fortsatt være selvstendig næringsdrivende. Det tydeligste argumentet mot forslaget om oppdragsgiveravgift er likevel at det vil gjøre det altfor komplisert og altfor dyrt for oppdragsgiver, eller at det vil ta for mye av lønna til oppdragstaker. Vi mener likevel at det ikke er noen vei utenom en slik ordning, om vi vil ha sosiale rettigheter, og at man langt på vei kan løse disse problemene ved å gjøre oppdragsgiveravgiften obligatorisk og direkte. Obligatorisk, så den ikke blir gjenstand for forhandlinger; og direkte i den forstand at den må betales inn til statskassen av oppdragsgiveren, uten å gå veien om manusforfatteren, slik at ingen kan så tvil om hvor mye av betalingen som skal gå til vårt daglige brød og månedlige boliglån.

Neste år er det stortingsvalg og Dramatikerforbundet jobber for at politikerne skal sette sosiale ordninger for selvstendig næringsdrivende på dagsorden, og inn i sine politiske program. Kunstnarkår, den store kunstnermeldingen som kom i 2023, signaliserer tydelig at kunstnere også er arbeidsfolk. Det er altfor mye gratis eller underbetalt arbeid som foregår i vår sektor, og mangelen på sosiale ordninger tvinger mange til å avslutte karrieren når den er på et høydepunkt, fordi det er nedskjæringer i budsjetter, eller fordi livssituasjonen forandrer seg. Vi krever at politikerne gjør ord om til handling, og i mellomtiden oppfordrer vi deg, kjære dramatiker og manusforfatter, til å ha omsorg for ditt fremtidige jeg ved å enten ta betalingen som lønn, eller ved å kreve rimelig kompensasjon for sosiale utgifter.


Øyvind Rune Stålen